Gategutter

Filmåret 2006

2011-09-30T09:28:00.000-07:00

Vi er kommet til 2006 i gateguttenes blikk bakover i tid i filmens verden. 2006 var, i undertegnedes øyne, ikke det aller beste filmåret, men det betyr ikke at det kom ut noen skikkelig godfilmer det året allikevel. Blant annet var det dette året filmen som endelig skulle gi Martin Scorsese en meeeeeget velfortjent oscar kom ut. Hvorfor han måtte vente helt til i 2007 for å vinne sin første oscar er et mysterium på størrelse med hvorfor Anastasia trekker folk til konserter... aaaaanyway, her er et par personlige favoritter fra filmåret 2006:

The Departed

Filmen som altså endelig skaffet Scorsese en oscar-statuett. Ironisk nok fikk han ikke den før han lagde en re-make av en Hong Kong-filmen Infernal Affairs fra 2002. Det gjorde han til gjengjeld veldig godt da, heldigvis... for Internal Affairs er en meget god film, så fallhøyden var stor for Scorsese. Men med Jack Nicholson, Martin Sheen, Leonardo DiCaprio og Matt Damon på rollelisten og Scorsese som regissør skulle det jo LITT til før denne filmen skulle være helt rævva. Og det... det var den ikke. Kanskje også den filmen hvor jeg har likt Mark Wahlberg best (se scenen under). I tillegg er Vera Farmiga med, og hun synes jeg er skikkelig, skikkelig ålreit. Herlig politi/bad-guy film med et strålende persongalleri og så mye gullkorn atte hjelp..
Og, sist men ikke minst... Det er fra Boston. Bawstun! Pææækh yo kææh!

Neste ut er Lucky Number Slevin. En ganske så artig film med en ganske imponerende rolleliste. Morgan Freeman, Ben Kingsley, Bruce Willis og den relativt fantastiske Stanley Tucci. Josh Hartnett går forresten rundt i håndkle i ganske store deler av filmen, for dem som skulle synes det er moro. Her er traileren til filmen:

Alpha Dog har også Bruce Willis på rollelisten, og er neste personlige favoritt fra 2006. Anton Yelchin gjør også en meget god rolle, og tøysegutten Justin Timberlake viste at han kunne annet enn å danse, synge og ha krøllete hår. I tillegg er Emile Hirsch, en personlig favoritt med. Han er flinkis.

Det er på tide med noe LITT mer lystig igjen, og neste film er en skikkelig feelgood-film med Steve Carell. Little Miss Sunshine handler kort fortalt om en familie som legger ut på en road trip for å få datteren i familien frem til en slags missekonkurranse for små barn. Og med familie mener jeg her utvidet familie. Karakterene her er såklart ganske spesielle, og bl.a. Paul Dano gjør en fantastisk jobb som selvpålagt taus.

Siden vi først er inne på feelgood-filmer kan vi like gjerne ta med The Holiday først som sist. Til tross for at undertegnede er særdeles lite begeistret for Cameron Diaz, så er dette en skikkelig godfilm, faktisk.
Kort fortalt er Cameron Diaz og Kate Winslet drittlei av livene sine og finner ut at de skal bytte bolig med en på andre siden av jorden. Snakkes Usa, hei England, og vica versa. Så, (sjokk!), blir de forelsket i henholdsvis Jude Law og Jack Black da... Høres lite originalt ut, og er vel gjerne ikke det, men filmen er fisefin, OG noe av det beste i hele filmen er såklart Eli Wallach. FOR. EN. HELT.

Neste film ut er en klassisk "her er det så mye historier atte hjelp"-film. Det er ikke alle segmentene her som er like gode, men Paris, Je 'taime er allikevel en film det er verdt å få med seg. Quais de Seine er muligens mitt favorittsegment, med Cyril Descours og Leïla Bekhti (bilde). Margo Martindale gjør også en strålende innsats i "hennes" segment 14e Arrondissement. Andre kjente navn i den laaaaange rollelisten er Natalie Portman (heipådeg), Maggie Gyllenhaal (heipådeg 2), Nick Nolte, Juliette Binoche, Elijah Wood, Steve Buscemi, Emily Mortimer og Bob Hoskins.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle anbefale en film med Paul Walker... men det skal jeg. Running Scared er en film som egentlig aldri lar deg få puste. Action er kanskje ikke min favoritt-genre, men blandingen av action og drama i denne filmen er meget effektiv. 2006 var et godt år for Vera Farmiga, som med denne filmen altså fikk TO av sine filmer anbefalt på gategutter sin blogg. Hatten av til Vera for det!

Siste film ut er med undertegnedes kanskje favoritt fra sin generasjon, nemlig Ryan Gosling... han, ass. I Half Nelson spiller han en lærer som muligens er litt VEL glad i ulovlige medikamenter. Ryan Gosling spiller jo som vanlig strålende, men en big up skal definitivt også gis til Shareeka Epps. Hun var bare rundt 16 da filmen ble spilt inn, og gjorde en fantastisk jobb.

For 10 år siden:

Blant filmer som kom ut i 1996: Fargo, Trainspotting, Independence Day, Sleepers, Romeo & Julie, The Rock, Bullet, Tesis, City Hall, The Funeral.

Frekk blåsing

2011-09-12T11:47:00.000-07:00

Vi tar selvkritikk for den meget lange pausen siden forrige innlegg. Men nå er vi tilbake, og i og med at ferien er over, og vi er tilbake på skolen igjen er det nok stor sjanse for at aktiviteten her inne vil komme tilbake til godt, gammelt nivå. Dagens tema er frekke blåsejob... nei. Eh.. låter med frekke blåserekker. Ja. Enkelte låter kan bli tusen ganger bedre (hvert fall dobbelt så bra) dersom de har en frekk blåserekke på plass. Det er ikke alltid vi vet akkurat hvem det er som blåser som en gud (eller gudinne), men det er ikke så viktig... Det viktigste er at det er så herlig og frekt at man bare må elske det. Her gir vi dere noen av våre favoritter:

Først ut er en sang som har så mye frekk blåsing atte hjelp... Her har Quincy Jones virkelig tatt ansvar i studioet sammen med MJ.

Rock With You - Michael Jackson

Neste video ut er St.Elmo's Fire. Fra rundt 3 minutter ut i sangen finner blåserekken ut at "nå... nå skal vi virkelig leke oss"... og så gjør de nettopp det. Leker seg.

St. Elmo's Fire (Man in Motion)

Neste sang er fra et album fra 80-tallet, noe som ikke er veeeeldig overraskende når man hører låten. Come una Schiava av Gianna Nannini inneholder noen herlig frekke blåsere, som spesielt lar seg høre litt utover i sangen.

Gianna Nannini - Come una Schiava

Tar meg friheten til å kaste inn en låt til fra samme cd. Det er noe temmelig Kenny G'ete over enkelte av blåsene her (er det lov å si?). Bare hør fra ca 2:20 utover.. eller, helst hør hele sangen da. Den er fisefin, den. Anyway, here goes...

Gianna Nannini - Quale Amore

Neste låt ut er en coverlåt det virkelig svinger av. The Animals hadde originalen, men Santa Esmeralda gjør ingen skam på "Don't Let me be Misunderstood". Sangen fikk en herlig oppsving etter opptredenen i Kill Bill Vol. 1. Pluss også for en herlig frekk video, med mye hår.

Santa Esmeralda - Don't Let me be Misunderstood

Neste ut er The Mighty Might Bosstones med en herlig up-tempo låt, som selvsagt også har noen frekke blåsere i seg. Det er nærmest påbudt å bevege litt på dansefoten til denne låten.

The Mighty Mighty Bosstones - The Impression that I get

Det er vanskelig å komme utenom en av de mest kjente videoene til Paul Simon når man snakker om sanger med blåsere i... Chevy Chase er med i videoen her, og videoen er så tøyeste atte hjelp...

Paul Simon - You Can Call me Al

Når man først er i Simon-land, tar vi også med denne godlåten, fremført sammen med Art Garfunkel i Central Park back in the days. Fra vel 1:50 her er det lekestue.

Simon & Garfunkel - Late in the Evening

Det ville nesten vært blasfemi om man ikke inkluderte denne neste låten i et innlegg om blåsere i sanger, så værsågod...

Stevie Wonder - Sir Duke (live 2009)

Bonus: Denne låten er egentlig på kanten av hva som er tillatt. Det er i tillegg keyboard-blåsere, men grunnet dansen som starter på 1:25 så MÅTTE vi jo bare inkludere denne... Bonuspoeng for koreografi som ikke ligner grisen. 80-tallet, ass...

Spagna - Call Me

Resten av Slottsfjell

2011-07-14T14:29:00.000-07:00

Mitt hjem nummer... øh... fire, Tønsberg. Litt forsinket innlegg, men jeg tenkte bare ikke på det før nå, men ut fra programmet virker det ikke som den verste dagen å gå glipp av. Röyksopp var sikkert kult, Oslo Ess også, og kanskje Anthrax for de som liker sånt (ikke oss altså). Dere kjenner sikkert prosedyren fra Hoveinnlegget. Våre favoritter og/eller anbefalinger. Dag for dag, av de som er igjen. Klar ferdig gå.

FREDAG:

Gategutters lille godklump Melissa Horn spiller. Tjejen som er på hils med Frode når han hiver seg inn i siste øyeblikk er litt for søt, og så synger hun fint også. Bra Melissa. Nesten unødvendig med sang her, men det er aldri feil med litt Melissa.

Etter det kan man vente på Madcon, eller ta seg en pils før man går bort for å se The Go! Team. Høres ut som en blanding av en cheerleadergjeng og en tivolikarusell. Litt samme problemet som sukkerspinn, det blir fort for mye. Tror uansett det kan være kult live. (Etter cheerleaderne fra England spiller Katy B. Sikkert tommel opp.)

Håper noen ber Madcon spille denne.

Også håper jeg Sprutbass er like artige som de høres ut. Det vet jeg ikke noe om da. Finn det gjerne ut for meg på Kastellnatt.

LØRDAG:

Nesten så jeg drar ned etter jobb og raner noen for billetten. Synd mye av det fete er på ganske samme tidspunkt. Datarock har forhåpentligvis stemt gitarene innen klokken åtte. Etter Oslo Live for noen år siden har jeg hatt lyst til å se dem live igjen, det var sykt fett og det ser slik ut:

Så kommer luksusproblemet. Både Lars Vaular og Mogwai går begge på 21. Kaizers går på 22. Da spørs det om du vil se en hip bergenser, en gjeng med skotter eller noen karer fra Jæren som dasker på oljetønner. Tipper uansett det blir allsang til denne:

Når klokken er 01.45 bør Russ Chimes får være den som får oppmerksomheten din for kvelden (hvis du ikke møter en special someone på konserten da). Det engelske innslaget i en fransk housegjeng som lager house som får deg rett inn i en solnedgang i en episode av Miami Vice. Frem med lindressen til faren din og en pastellfarget t-skjorte om du er gutt, skulderputer og kreppetang hvis du er jente.

Altså, det ER sikkert mer som er verdt å få med seg, men jeg orker bare ikke skrive mer.

Hej då.

På denne dag... og i morgen

2011-07-07T09:21:00.001-07:00

Det har vært stille fra denne kanten en stund nå. Sånn kan det gå når gategutter er på ferie eller i fullt arbeid, og er enten uten internett eller relativt slapp etter jobb. Uansett, vi kommer sterkere tilbake, og i dag er det på tide med et innlegg som kan minne VELDIG om sånne "Dagen i dag" som av og til er å finne på baksiden av aviser. Og... det er jo kanskje ikke så rart. For det er jo i grunn akkurat det dette er. 7. juli og 8.juli..

Uansett, 7. juli er første dag ut, og her er et par hyllester til folk født på denne dagen, pluss en del kuriositeter.

Først ut er en mann med navnet Vittorio De Sica, som ble født i 1901. Han lever, som dere kanskje skjønner, IKKE i dag. De Sica var en italiensk regissør og skuespiller, og her er en aldri så liten teaser om den kanskje mest kjente filmen hans som regissør, nemlig den fantastiske Ladri di Biciclette (Sykkeltyvene).

I 1940 ble en kar født i Liverpool. Han spilte trommer, men fikk AV og til lov til å synge også. Her er et eksempel på det. Bandet het Beatles, og mannen het Richard Starkey. Han er kanskje LITT mer kjent som Ringo Starr.

PS: En liten sidenote... Bill Hicks (stand up-komiker som gikk bort i 1994) uttalte en gang på et av sine show at “The Beatles were so high, they let Ringo sing on a couple of tunes”...

I tillegg ble Bérénice Bejo født på denne dato. Hun spilte en liten rolle i A Knight's Tale fra 2001. Så den er grei.

Det kan og nevnes at det på denne dag i 1928 for første gang ble solgt 'sliced bread'. Det skjedde selvsagt(?) i Chillicothe i Missouri. På denne dag i 1953 ble også Che Guevara i overkant reiselysten, og begynte på en tur gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador. Året etter, på samme dag (selvsagt) debuterte Elvis Presley på radioen. Han ble en TOTAL flopp, og man hørte ikke noe særlig mer fra han i etterka.. joda. Det gjorde man.

8. juli i henholdsvis 1958 og 1968 ble skuespillerne Kevin Bacon og Billy Crudup født. Førstnevnte har gjort seg bemerket i filmer som Footloose, The River Wild, Apollo 13 og Mystic River. Sistnevnte har vært med i filmer som Almost Famous, Big Fish og Public Enemies. Fokus her skal dog rettes mot en film de spilte i sammen, Sleepers. En film med en ganske så formidabel rolleliste. Robert De Niro, Brad Pitt, Dustin Hoffman, Minnie Driver og Jason Patric er jo ikke de aller verste man kan lage film med. Her er traileren til denne, etter min mening, meget undervurderte filmen.

I tillegg kan det nevnes at det på denne dag i 1947 kom ut rapporter om at Roswell hadde fått besøk fra skikkelig, SKIKKELIG langt borte, og at Allen Lee Davis i 1999 fikk æren av å være den siste som fikk tatt i bruk den elektriske stolen som dødsstraff i Florida. Gratulerer!

Pepsi max og Hovefestivalen 2011: Gateguttenes Hovefavoritter

2011-06-20T11:59:00.000-07:00

Tilbake med kun norsk for et innleggs skyld. Nå er det snart Hovefestival, og selv om vi sannsynligvis ligger henholdsvis på noen svaberg noen mil nordover eller i St. Hanshaugparken når Julian Casablancas kliner med noen backstage, betyr jo ikke det at vi ikke kan gi noen etternølere et lite tupp for å få ut fingeren med å kjøpe billetter. Hvis det er noen igjen da. Vi kan alltids håpe.

Det lukter brente forsterkere av rockeline-upen, det lukter cannabis av hip hopline-upen og tja... basselementene får kjørt seg av electroen og P3-lytterne får sitt. Og så er det en masse vi ikke har hørt stort om før. Men det liker vi. Plutselig ramler du innom noe helt bananas og blir blodfan. Ikke det verste som kan skje. Her er i alle fall våre favoritter.

Det føles nesten unødvendig å ta med et par av headlinerne, men vi liker jo noen av dem veldig godt uansett. The Strokes har vært favoritter siden "Someday" løftet taket på mang en VGS-fest, og Robyn trenger vel strengt tatt ingen introduksjon lenger. For en som har "Do You Really Want Me" i minnet fra barneskolen er det bare å ta av seg hatten for det vi nesten kan kalle et comeback. Vi har i alle fall valgt oss ut "Between Love & Hate" og "Hang With Me". Julian Casablancas og gutta spiller på Hovescenen 22.30 Onsdag 29. Juni. Robyn danser for seg selv på samme sted og tidspunkt en dag senere.

Hoves hjemmesider forteller oss at om vi kun skal på en konsert på Hove, så er Charles Bradley den du bør på. We second that. Frode har allerede hatt denne på sin blogg, men den tåler så absolutt et gjenhør. Vår forkjærlighet for blåserekker har vi aldri prøvd å skjule. Her er det blandet med en deilig mix av gammel, men frisk funk og en kar i en kjeledress, hva mer kan man be om? Hør på Hove, hør på oss. Teltscenen 23.30 Tirsdag 28. Juni er stedet.

Ingen av gateguttene er spesielt dystre til sinns. Det er derimot Jimmy Eat World av og til. I alle fall da de spilte inn vår utvalgte sang, "My Sundown". Det er i alle fall solskinn når de spiller fra klokken 17 på Hovescenen tirsdag 28. Juni.

Har du sett mer enn halvparten av en Premier League-sending på TV2 i år har du garantert fått med deg Kasabian. Deres "Fire" er den offisielle PL-sangen for et par år fremover. Det er nok heller ikke helt umulig at du har fått dem med deg selv om fotball skulle bry deg der solen aldri skinner.

Jeg hører mye på P3 i bilen, og for en stund siden merket jeg at de hadde listet denne lille electronicaknallperlen. Philter er som alle andre norske band de siste årene fra Bergen. Denne sangen passer kanskje bedre på en vinterspilleliste enn på en sommerfestival, men den er gull likevel. Her er "Revolver". Hør de et annet sted enn på P3 på Teltscenen 01.00 torsdag 30. Juni.

Når man først er inne på spillelister, er Outkast en gjenganger på mange av sommerlistene våre. Outkast kommer ikke, men halvparten gjør. Big Boi ga, som de fleste sikkert har fått med seg, ut soloalbum i fjor. Ikke var det spesielt superræva heller. Hadde vi tatt turen hadde vi gledet oss til "Turns Me On" (og ganske mye til "The Train part 2" også). De hadde vi fått høre ved Hovescenen på torsdag 30. Juni. Sånn ca. 20.30.

Kaizers trenger vel heller ingen introduksjon. Vi regner med at "Prosessen" og vår utvalgte "Die Polizei" tar seg av allsangbehovet. Det funket i alle på Vega i København. Bare se her. Du får prøvd deg på det samme hvis du er ved Hovescenen fredag 1. Juli rundt 22.30.

Selv om vi skulle sett bort fra Big Boi har Hove et rimelig voksent hip hop-program. Tulleguttene i Odd Future Wolf Gang Kill Them All, eller Odd Future hvis ikke gidder alt det andre (#Tiltak) er årets store hype. Vi får håpe at Earl Sweatshirt har fått lov av moren sin til å bli med. Sannsynligvis ikke. Blir nok bra uansett. Tyler The Creator og Frank Ocean tar en for laget her. "She", snurr film. Ulvegjengen minus Earl fjaser på Amfiscenen fredag 1. Juli klokken 21.30.

DJ Quik er årets old school-alibi- og trekkplaster. Vi lar oss ikke be to ganger om vi får sjansen til å ha litt gammel west coast rap på bloggen, og er det først en veteran vi skriver om kan vi like gjerne ta noe gammelt. Her er "Safe + Sound" albumet med samme navn fra 1992. PS: Frisk sveis. PS2: Den, og forhåpentligvis resten av DJ Quik kan du se på Hovescenen fredag 30. Juni klokken 18.30.

Curren$y har åpenbart også fått med seg at vi er glade i blåserekker, så han har fått med seg en dude på trompet, og et par andre musikere. Resultatet ble den temmelig laidback funky "Breakfast". Skal du likevel se Odd Future på Amfiscenen kan du like gjerne møte opp 19.30. Det hadde vi gjort. Lover!

The Mars Volta har vært i Norge før, og viste seg blant annet frem på Sentrum Scene våren 2010. Frontfigurene Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodríguez-López er livlige på scenen, og førstnevnte er bl.a. verdensmester i mikrofontriksing. Neida. Joda. Med særdeles offensive hårsveiser og noen like offensive dansesteg (jmf. 4 min ut i videoen under) er det vanskelig å ikke bli revet med når disse tøyseguttene opptrer live. Her er Inertiatic ESP, fra albumet De-Loused in the Comatorium. Mikrofontriksing og kreative dansesteg kan du altså se på Hovescenen fredag 1. Juli klokken 20.30.

En ting er reposter, men jeg må innrømme at det føles litt fjasete å reposte noe vi hadde i forrige innlegg. Timbuktu kommer i alle fall med den latterlig fengende "Resten av ditt liv", og forhåpentligvis et par sanger til da. Mere i innlegget under. Han sparker i gang dagen på Hovescenen torsdag 30. Juni klokken 17.

Heldigvis får electrofansen mer å kose seg med enn Robyn og Philter. Deadmau5 er ikke HELT ukjent, og kommer nok til å dra på med denne når han spiller. Mannen med det store musehodet spinner på Amfiscenen fredag 1. Juli klokken 00.15.

Ellers kommer også 30 Seconds To Mars, John Olav Nilsen og gjengen, Linkin Park, Razika, Jamie Woon, Sarke og Honningbarna. Rimelig god spredning, med andre ord.

Vi angrer nesten litt på at vi ikke har festivalpass..

The pride of Scandia..

2011-06-14T15:37:00.001-07:00

is Daniel Nannskog, or Johan Andersson... or Pontus Farnerud. But nevermind, for now its Timbuktu. His contribution for today is one of my top three summer anthems this year for sure. On the recieving end of this musical left hook is his former manager, who turned out to be... well, an asshole really. This is off his newest album "Sagolandet", which dropped June 8th. Enjoy.

Timbuktu er tilbake, og takk for det! Som sagt er denne til manageren hans. Timbuktu trodde han hadde 5 millioner på konto. Det hadde han også, inntil han en dag ikke hadde 5 millioner lenger, men 139 blanke svenske kroner. Kompispasning der altså. Hooket her festet seg med en gang, og er så tungt roterende på anlegget atte hjælp. "Resten av ditt liv" her altså. Kos dere!

...And out come the wolves

2011-05-31T05:55:00.000-07:00

Vince and I mostly share the same taste in music, but one of the genres we never get quite on the same page is punk rock. Todays menu consists of an oldie from Rancid, and some new, gritty but fresh stuff from Santa Cruz' favourite boys The Swingin' Utters.

First batter up is Rancid, though. Their biggest commercial success is also the name of this entry, released in 1995. "...And Out Come The Wolves" is considered one of the most important albums in punks mid-90's revival. The three biggest hits, and also singles, were Time Bomb, Ruby Soho and Roots Radical. None of them made the cut today, though. The one that did was the ska-flirt "Old Friend". And yes, I know Lars Fredriksen doesn't sing like a church choir.

I've been slacking the past year. Two of my old favourite bands from junior high dropped albums, Bad Religion did so in September last year, Swingin' Utters this April, and both of them blindsided me on an idle Tuesday while randomly browsing Spotify. I've got to get back in the loop. This is by far my favourite from SU's latest: "Lepers, Thieves And Whores".

Sommerferien er kommet. Frode avsluttet sin siste eksamen for senest 2 timer siden, og jeg her allerede på dag 11 av ferien. Vi prøver oss med en engelsk/norsk-split en stund nå, og ser hvordan det går. Hvis vi orker. Jeg holdt på å droppe den norske delen allerede i første innlegg. Det lover godt... Er dere blant de som forstår dette avsnittet har dere sikkert også forstått hva innlegget handler om. En gammel favoritt med nytt materiale og en litt perifer bekjent med gammelt materiale. Her er de som sagt. "Old Friend" og "Lepers, Thieves And Whores".

E for electro

2011-05-21T12:09:00.001-07:00

En av oss har sommerferie, og innimellom golfklasking og bocciapælming bør det jo være mulig å klemme inn et innlegg her også. Det kommer nok et skikkelig parklife-innlegg ganske snart, men i dag er det god gammel 80-talls electro hip hop på planen.

Vi skal innom Afrika Bambaataa og hans Soul Sonic Force, vi skal Boogie litt i Bronx og vi skal borti litt mindre kjent electroshit som sikkert ristet skulderputene av den yngste tanten din da du var en liten knert. Vi skulle egentlig også innom Grandmaster Flash & The Furious Five med The Message, men der var det ræva kvalitet på youtube, så go for spotify :)

og så... kan vi nesten ikke ha en sånn post uten å ta med et av våre favorittklipp. Dette ass...

So watcha watcha watcha want?

2011-05-05T13:05:00.000-07:00

Beastie Boys er tilbake med nytt album om dagen, og da koser i alle fall jeg meg. Det er sikkert mange som tenker på megahiten Intergalactic, Fatboy Slim's fete remix av Body Movin', den legendariske videoen til Sabotage eller slageren "Fight For Your Right (To Party)" når man nevner Beastie Boys. Det gjør forsåvidt jeg også, men tenkte å være litt mer original nå.

Først ut en av mine favoritter fra albumet Paul's Boutique.

Sååå... Alive.

Og så hadde jeg tenkt å ha med den herlige "Don't Play No Game That I Can't Win" fra det nye albumet deres, hvor Santigold er med og leker seg, men det var ikke Youtube helt med på. Nedsig. Check it out on spotify, tho..

Are.

Litt Ronson faktisk

2011-05-03T04:55:00.001-07:00

Det er mai, våren er kommet og det betyr jo bare en ting... gateguttene sitter med eksamenshelvete, og er dårlig på å oppdatere bloggen. Uansett, her er to godlåter som begge har et innslag av Mark Ronson. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har noe forhold til den karen i det hele tatt, men han har hvert fall gjort to ting som jeg gjerne tar av meg hatten for...

Først ut en herlig cover av The Smiths "Stop Me If You Think You've Heard This One Before", med innslag av tekst fra Supremes sin "You Keep me Hanging On". The Smiths OG Motown, med andre ord. Nice!

Deretter et samarbeid med to gateguttfavoritter, Ghostface Killah og Nate Dogg (R.I.P.)

et lite påskeinnlegg

2011-04-17T11:44:00.000-07:00

Eller pre-sommer om du vil. Når gradestokken vi 20 røde er det nærme nok. G-Funken er i tung rotasjon hos oss i sommermånedene, men det har vi postet så mye av fra før at vi dropper det akkurat for dette innleggets skyld. Vi har tidligere vært innom Ceu - Malemolencia, Marcio Local - Soul Do Samba, og ikke minst Luisito Quintero. Nå fyller vi på, uten brasilianere denne gangen. I dag blir det reggae. Uten en eneste jamaicaner. Derimot en gjeng fra Birmingham og en likblek kar fra Zambia.

Jeg rydder i kjelleren om dagen, og da fant jeg "Postens sommerkassett 1990". Akkurat som Absolute Music fra 90-tallet er det et temmelig godt tidsvitne, og vi som husker tidlig 90-tall vet at det kan bety ganske mye rart (for eksempel dette). Midt inne i virrvarret av Tre Små Kinesere og Roxette dukket derimot denne opp, fra et band man vel husker best for "Can't Help Falling In Love" og "Red, Red Wine".

Admiral P koser seg glugg ihjel på radioen om dagen. Jeg synes ikke akkurat "Snakke Litt" er spesielt superfet, men på EPen hans finner man denne livsbejaende godbiten.

Fremover alltid, bakover aldri. Åpenbart....

Smask gateguttene.

Parkour

2011-04-10T08:01:00.001-07:00

Vi i gategutter synes Parkour/Free-running er temmelig ålreite greier. Nå har de blitt åpnet et eget akademi i California utelukkende for å trene opp folk innen denne rimelig frekke sporten(?). Synd det ikke er f.eks. på løkka de har åpnet, for da hadde nok gateguttene kommet sprettende til Blindern om et års tid, etter å ha lekt seg oppover Bogstadveien (for er man flink på Parkour hadde man jo villet leke seg litt i Bogstadveien). For denne gang må vi nok nøye oss med å se på reklamen for det nyåpnede akademiet, og her er det tre gulløyeblikk som øyeblikkelig slår oss.

For det første så er det jo bare det at det er et eget sted for kun parkour, enkelt og greit. Og det SER jo veldig moro ut da. For det andre, er sangen til Ellie Goulding, "Lights", en skikkelig godlåt. Sist, men ikke minst, er det veldig tommel opp at de har valgt en slags Super Mario theme på interiøret. Fantastisk! Av disse triksene her, er det vel 1:18 og 2:30 vi skulle klart å prestere ca. like godt... Noe av det mest imponerende er vel uansett han som skifter fra bukse til shorts i luften (off-camera da) på 2 sekunder på 1:49-1:51... PS: Husk innesko!

En av de som har gjort det bedre enn gjennomsnittet i Parkour er Damien Walters. Her er noen små skrytevideoer av han.

Urban Ninja er også en youtube-hit:

Enjoy!

Brann på arkaden

2011-04-07T01:57:00.000-07:00

Vi fortsetter debutalbumtrenden vår. I dag er det Arcade Fire med "Rebellion (Lies)" fra albumet Funeral som får sine tilmålte pixler. Værsågod. Takk for meg.

Nå får jeg Kanye-fansen på nakken

2011-04-06T08:01:00.000-07:00

Neida. Det gjør jeg ikke. Kanye er bra han, men jeg lobber inn en liten brannfakkel om at jeg synes My Beautiful Dark Twisted Fantasy er en anelse overhypet. Det er bra det, men at "detteerdetbestealbumethannoenganghargittutogdeterdetbestehiphopalbumetnoensinneåfyfaenjegtrorjegdriterpåmegavekstase", det er det ikke. Personlig synes jeg debutalbumet College Dropout er hans beste. Lenge før Taylor Swift og alt annet fjas. Bare hør her!

Filmåret 2007

2011-04-05T20:08:00.001-07:00

Etter en lang pause er det klart for neste innlegg i filmåret-spalten, og denne gangen er det altså 2007 som skal gjennomgåes av undertegnede. Det kommer stort sett alltid en del good shit ut hvert år, og 2007 var intet unntak. Et par personlige favoritter følger:

Into the Wild

Emile Hirsch er en aldri så liten favoritt. Den 25 år gamle skuespilleren leverer en meget solid prestasjon i filmen om Chris McCandless, en ung gutt som bestemmer seg for å forlate det materielle livet for å dra ut på sitt eget lille eventyr. Han gir bort sine $24k i sparepenger til veldedige formål, og stikker (som tittelen antyder) ut i villmarken. Sean Penn regisserte filmen som også har navn som Marcia Gay Harden, William Hurt, Catherine Keener (<3), Hal Holbrook (som ble oscar-nominert), Kristen Stewart(!) og Vince Vaughn på rollelisten. Sistnevnte ikke fullt så tøysete som han pleier å være. Litt moro er det også å se Zach Galifianakis, selv om det riktignok er i en knøttliten birolle. Det er lett å trekke paralleller fra denne filmen til "127 Hours" med James Franco, som var nominert til flere oscar-priser i år. Filmen er i likhet med denne basert på en sann historie, men er etter min mening bedre enn James Francos film.

Lars and the Real Girl

Ryan Gosling, altså... Nok en personlig favoritt, og i denne filmen gjør han igjen en glimrende rolletolkning. Med en noe begrenset sosial intelligens ender Lars opp med å bestille seg en såkalt sex-dukke på internettet. Han kaller henne Bianca og inkluderer henne raskt inn i livet sitt som kjæresten sin. Lars er en kjæledegge i lokalsamfunnet, og de fleste spiller med. Filmen er muligens den varmeste og morsomste filmen jeg har sett hvor en sex-dukke spiller en av hovedrollene, og Ryan Gosling er intet annet enn briljant som den temmelig stakkarslige Lars. I tillegg er fantastiske Patricia Clarkson med i filmen. Hun er flink, da.

Across the Universe

Dersom man er gira på litt feelgood og i tillegg er glad i Beatles, ja da... da er nok dette filmen for deg. Med Vietnam-krigen som bakteppe fortelles historien om en rekke unge folk som bryter ut i Beatles-sanger mer enn gjennomsnittet. Men det fungerer absolutt strålende. Jim Sturgess spiller Jude, mens Evan Rachel Wood spiller Lucy (såklart måtte de hete det), mens Joe Anderson, Dana Fuchs, T.V. Carpio og Martin Luther tar seg av resten av hovedrollene. I tillegg er filmen flust av artige cameos, bl.a. Bono, Joe Cocker og Eddie Izzard. Det er ikke ofte man ser Joe Cocker på en rolleliste oppført som Bum/Pimp/Mad Hippie... Låtene blir flott fremført av de ulike skuespillerne (Jan-Fredrik Karlsen hadde vel sagt at de gjorde sangene til sine egne), og filmen er absolutt en av mine favoritter fra 2007.

PS: Her er flere av sangene lagt ut (spoiler-alert)

The Orphanage

Belén Rueda spiller hovedrollen i denne lille perlen av en spansk film. Dette er filmen som fikk "1-2-3 rødt lys" til å virke dritskummelt, og bare det i seg selv er jo en bragd. Creepy stemning, og nok en gang tommel opp til Spania for gode filmer.

Gone Baby Gone

Kanskje en av de mer overraskende filmene fra 2007. Ben Affleck står bak regien, og imponerte kraftig med Gone Baby Gone, som var hans debut som regissør (om man da ser bort ifra kortfilmen hans "I killed my lesbian wife, hung her on a meat hook, and now I have three... og det gjør vi jo). I hovedrollene finner vi hans lillebror Casey Affleck og Michelle Monaghan som paret som får i oppdrag å finne en liten jente som er blitt kidnappet. Amy Ryan leverer som bare det i rollen som jentens "temmelig-ute-på-kjøret"-mor og i tillegg er Morgan Freeman, Ed Harris og Michal K. Williams (Omar fra The Wire) på rollelisten. Godfilm.

Ellers er det verdt å nevne at Martin Scorsese endelig vant en oscar for Beste Regissør for 2006-filmen The Departed, mens Forrest Whitaker (The Last King of Scotland) og Helen Mirren (The Queen) tok hjem prisene for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle.

Andre godfilmer som er verdt å nevne: No Country for Old Men, P.S. I Love You (den ER jo litt fin da), There Will Be Blood, Knocked Up (stolscenen på hotellet, ass..), The Darjeeling Limited, Dan in Real Life... I tillegg kan det jo nevnes at Quentin Tarantino gav The Coasters en aldri så liten kompispasning da han inkluderte sangen deres "Down in Mexico" i filmen Death Proof...

Nå får vi Ottar på nakken

2011-04-04T08:18:00.000-07:00

Noen ganger ramler vi over videoer som gjør oss glade for at det finnes land her i verden hvor folk er litt løsere i snippen enn man er på dansegulvet på norske utesteder.

Heldigvis er også Don Omar fra Puerto Rico i nærheten med et kameracrew på slep.

Det er vanskelig å peke seg ut veldig mange spesielle øyeblikk her, til det er det for mange. Fra 2:25 og ut er dette et eneste langt glis. Og HVA SKJER i heisen fra 1:30-2:05?

Det vi derimot KAN si, er at Omar er såpass jovial at han kjøler ned et par av jentene med litt Nuvo på 4:59 til 5:03, og at det sammen med 5:36-5:41 strengt tatt hører hjemme etter midnatt på Canal+. 4:27-4:29 har et herlig subtilt move vi skal lære oss temmelig kjapt, og 5:42-5:47 oppsummerer det meste i en eneste bevegelse.

Åh, forresten, sangen er temmelig råfet den også.

PS: Vi må som vanlig forminske bredden litt, men denne kan vi trygt anbefale på en større skjerm.

PS 2: For alle under 18 kan vi anbefale denne (i alle fall litt) mer barnevennlige videoen.

Glatte Rikard og kameratene hans

2011-04-03T10:28:00.000-07:00

Våre gamle venner fra Outkast står for musikken i dag sammen med Slick Rick:

Jah..

Mr Bobby introduserer våren

2011-03-24T15:59:00.000-07:00

De siste dagene har våren funnet Oslo. Et tegn på dette er at det i mailboksen her om dagen kom mail fra oslo bysykkel om at de snart er ute på gatene igjen. Bysyklene, altså. Ikke de som jobber i Oslo Bysykkel. Eller, de er sikkert på gatene de og, altså. Men de har sikkert vært det i løpet av vin.. ja. Uansett. Det er trivelig. Det er vel et fåtall som ikke gleder seg til å kaste vekk boblejakke, stilongs, skjerf og votter, mens shortsen, sommerkjolen (for jenter da) og de lave joggeskoene nok en gang skal få en ny vår (beklager...).

Uansett, her er noen låter som kan komme godt med når man spankulerer bortover gatene med solbrillene på (nei, den sangen anbefaler vi ikke) og polvottene av.

Manu Chao - Mr Bobby

Paolo Nutini - Candy

Mumford and Sons - Little Lion Man

The Black Keys - Tighten Up

... så avslutter vi med en god, gammel slager da.

The Foundations - Build Me Up Buttercup

N.W.A.

2011-03-21T16:26:00.000-07:00

Rapverdenens svar på Mickey Mouse Club. Dr. Dre startet her, Ice Cube også, Eazy-E (R.I.P.) og MC Ren fikk også helt greie solokarrierer. The D.O.C. var også med og skrev litt tekster her og der. DJ Yella gikk etterhvert over til å regissere filmer av typen som går midt på natten. Nok om det..

N.W.A. står for Niggaz With Attitude, og ved siden av Public Enemy er det vanskeligere å finne en sintere gjeng. De startet friskt med albumet Straight Outta Compton, som foruten tittelsporet

inneholder sanger som Gangsta Gangsta, den rett så trivelige Express Yourself og Fuck The Police.

Sistnevnte var overraskende nok ingen slager på stasjonen, og det endte opp med at politiet ikke ville stille som sikkerhet på konserter.

Én Ice Cube mindre kom EPen 100 Miles And Runnin'. Igjen et herlig tittelspor, og såklart en oppfølger til Fuck The Police: Sa Prize part 2. Og altså, hvis det var en annen sang som vant "Årets basslinje 1990", så fattar jag noll.

Siste album var Efil4zaggin, og det mest minneverdige her er nok den ene av de to singlene, Alwayz Into Somethin'.

Etter dette gikk de altså hvert til sitt, og mange av soloalbumene fra de tidligere medlemmene er rett og slett herlige greier. God natt alle sammen.

I can't be faded.... RIP Nate Dogg

2011-03-16T04:17:00.000-07:00

Nate Dogg har croonet seg gjennom sitt siste refreng, og døde i går. De fleste som ikke er liiiike rapfantaster som oss kjenner ham nok best som fyren som får "more ass than a toilet seat" og er på utkikk etter "a girl I can fuck in my Hummer truck" i Shake That med Eminem for noen år siden, eller fra 21 Questions med 50 Cent for enda litt lenger siden.

De med et par år til på baken husker sikkert en av våre favoritter Regulate fra 1993 hvor han holder det rimelig ekte med Warren G. Det er en av de første rapsangene jeg kan huske at jeg virkelig digget. Andre knallsanger er Ain't No Fun (If The Homies Can't Have None) fra Snoop Dogg's debutalbum Doggystyle, The Next Episode fra Dr. Dre's 2001. Skandalouz og All About U fra Tupac's All Eyez On Me, og kanskje den feteste av dem alle, Deez Nuts fra Dr. Dre's debutalbum The Chronic.

De siste årene har han slitt med noen slagtilfeller, så det begynner å bli lenge siden han har kunnet synge spesielt mye. Likevel Nate, vi kommer til å savne deg. Hatten av og pimp canen i været!

The price is right

2011-03-02T11:31:00.000-08:00

Jeg er ofte ganske skeptisk til å ha innlegg med popsanger som nylig er utgitt. Ikke fordi jeg ikke syns de er bra, men mest fordi jeg av og til er så treig i oppfattelsen når det gjelder listepop at hvis jeg først får det med meg blir det veldig "velkommen etter" av alt sammen.

Denne er derimot såpass ny (utgitt for en knapp måned siden) at jeg tar sjansen, og den er uansett såpass fengende at jeg lar det passere. Jessie J fikk med seg B.o.B. og har laget "Price Tag".

Før vi så videoen reagerte vi smått på shoutouten til kokosnøttmannen, måneskallene og P. Vet ikke hvor mye klokere vi kan si at vi ble etter å ha sett videoen, men....

Uslåelig

2011-02-28T23:43:00.000-08:00

Kvart på ni en tirsdag er et rart tidspunkt å gjenoppdage en sang på. Uansett er det tid for en gammel slager. I dag skal Capone og Noreaga få litt ekstra oppmerksomhet. På "Invincible" har guttene fått drahjelp av en ikke helt ukjent herremann som kaller seg selv for DJ Premier. Beaten er klassisk Primo, og det tar som vanlig ca. 4 sekunder før man skjønner hvem det er som har skrudd på knottene (omtrent like lang tid som med en beat fra The Neptunes). Men for all del, så lenge beatsene er av denne standarden (undertegnedes favorittbeat fra det holdet) må han gjerne fortsette i akkurat samme tralten til dagen han sparker bøtten.

France Gall

2011-02-22T13:06:00.000-08:00

Undertegnede er ingen fan av MGP, men da en kompis gjorde meg oppmerksom på denne sangen (og videoen) var det vanskelig å ikke bli bare bittelitt forelsket. France Gall er fransk, og representerte Luxemburg i Eurovision i 1965 med låten Poupée de cire, poupée de son. Selv om vi ikke er helt stødig i fransk (jeg kan f.eks. sånn ca ingenting), så er det noe herlig uskyldig over denne France som gjør at denne videoen er latterlig ålreit.

Låten er forøvrig skrevet av Serge Gainsbourg, en skikkelig tøysegutt fra Frankrike som er noe av en legende å regne. Han skrev også en annen låt for France Gall med noen... tja... ikke VELDIG subtile seksuelle undertoner. Videoen til den anbefales sterkt. Den er ikke mulig å embedde, så kjør inn denne linken på internettet for å se France Gall sin sang om "slikkepinner".

Oui!

Vive La France!

2011-02-19T08:35:00.000-08:00

Det er mye rart vi kan takke Frankrike for. Tour de France, Champagne, Zinedine Zidane (kanskje et lite klapp på skulderen til Algerie der forsåvidt), brie, Daft Punk, Lifelike (hilsen Natte), Philippe Mexes på Roma (hilsen Frode), croissanter og Chanel for å nevne noen.

Noen ganger dukker det derimot opp saker og ting som får oss til å unnskylde alt som heter hårete armhuler og "Helene og Gutta". Vi anbefaler spesielt 3:05.

Røtter

2011-02-19T07:56:00.000-08:00

Dagens dude er Roots Manuva. Roots, eller Rodney om du vil, er født og oppvokst i London. Foreldrene hans derimot, de er fra Jamaica. Nærmere bestemt en liten landsby som heter Banana Hole. Ikke spesielt viktig å vite kanskje, ikke SÅ morsomt heller, men smilte du litt du også?

Uansett, Roots rapper litt av og til. Faktisk er han så flink at vi mistenker at han har mikrofon hjemme. Beatsene er også kjent for å være basstunge som fyttigrisen. Vi kommer sikkert til å ramle innom noen av dem også, men dagens golden nuggets har roet ned bassen litt. De kommer fra debutalbumet "Brand New Second Hand", en tittel som refererer til oppveksten som ikke akkurat matcher Fredriksen-tvillingenes.

Ain't got time to waste

2011-02-18T07:51:00.000-08:00

Enda en kramgod en som er brukt som soundtrack i et gullspill. Denne er fra Tony Hawk Skateboarding (det første spillet, før de begynte å kalle det Pro Skater). Der er det mye annet gull også, men kanskje ikke spesielt overraskende er det rapbidraget som er førstemann ut.

Ceu

2011-02-14T14:05:00.000-08:00

For dere som har hatt et og annet FIFA-spill de siste årene kan det godt tenkes dere kjenner igjen denne. Folkene som finner musikken til de spillene altså. Gesten til dem. Tidligere har vi vært borti Marcio Local - Soul Do Samba, her er Ceu - Malemolencia.

To greie karer

2011-02-08T18:46:00.000-08:00

DMX og Sisqo er noen tøysegutter begge to. Her viser de hvordan man lager en sang hvor nesten all teksten må skrives om for å tilrettelegges tv. Låten fungerer forsåvidt også greit for dem som har fått seg en liten baby (type jente) og trenger navneforslag. To ordentlige gentlemen her, altså...

For å si det sånn, sangen heter egentlig ikke, "What They Really Want"...

Den er grei.

Groove Schmoov

2011-02-03T15:08:00.000-08:00

Åkei, åkei. Chillout/Lounge ER rimelig 2001, men noen ganger dukker det opp sanger som er så kramgoda atte hjælp. Jeg hørte denne først på en eller annen gammel ClubQuart-cd for gud vet hvor mange år siden, men den er fortsatt en favoritt. Skal jeg åpne en 1-2-3ndy bar som heter "Studio del riviera" eller noe slikt med beige sofaer og minimalistisk interiør vet jeg hvilken sang som er førstemann på spillelisten for lounge-området hvor man kan daffe i en saccosekk for å si det sånn.

Kos dere!

- Are (som syns overgangen på 5:38 og partiet frem til 6:13 er rimelig lekent)

Big up for hjemsteder!

2011-02-02T06:13:00.000-08:00

Vi har ikke noen venner i fengsel og vi har ikke spesielt mange søstre* med ghettobarn, men "Westside 'til I die" kan vi relatere til. Nå har dere kanskje skjønt hva som er dagens gamle slager. Jeg vet ikke hva som regnes som westside Bergen, men det er jo uansett west coast. Da er det innafor.

*En av oss har en, men hun er ikke noen baby mama helt ennå såvidt vi vet.

Kos dere!

BSB

2011-01-26T08:07:00.000-08:00

Ja. Du leste riktig. Vi satt og drodlet på MSN i går og da vi ramlet over videoen til denne kjenningen og forstod ikke hvorfor den ikke har vært postet før. Nå er gutta såpass kjipe at "embedding is disabled by request", så for blant annet AJs frekke pekemove på 1:41 får dere neste sjekke på youtube selv. Her er i alle fall en ekstremt overmoden en. Kos dere.

The pains of being pure at heart

2011-01-25T06:19:00.000-08:00

Jeg var litt usikker på om denne var postet allerede, men jeg finner den i alle fall ikke blant det lille jeg orket å lete. Når bandnavnet kan brukes til overskrift og det ser ut som et kvasihipsterish sitat vet du at det bare er å trekke på seg indieoutfiten fra 2007 og riste løs dansefoten. Album nummer 2 kommer nå om dagen. Her får du den gamle slageren "Young Adult Friction".

Lady killer?

2011-01-18T17:30:00.000-08:00

Denne går ut fra oss til alle damene som ligger strødd langs livets landevei der gateguttene har satt sine føt.... nei.

Denne er til deg, du eneste ene. Du vet hvem du er ;)

Nytt semester, nye muligheter

2011-01-17T15:56:00.000-08:00

En av årets høydare 2010 var Wu-Massacre. Det er ikke alltid like enkelt å vite hvem av Wu-Tang som faktisk gir ut albumet man hører på, de ender stort sett opp på et eller annet spor alle sammen uansett, og fett blir det også, så det er kanskje ikke så nøye.

På Wu-Massacre er det i alle fall Method Man, Ghostface og GZA. Tror jeg. Er ganske sikker. Nesten. Som sagt er det rimelig tett mellom høydepunktene, men dagens er i alle fall "Smooth Sailing (Remix)", og her har de fått drahjelp fra herremennene Solomon's Child og Streetlife. Det kan man si fungerer sånn ganske ålreit. Over midt på treet.

Gateguttene åpner 2011 med...

2011-01-13T00:18:00.000-08:00

Det er lenge siden sist nå. Vi vet det. Juleferie, altså... Men nå skal vi skjerpe oss. Snart er vi tilbake med jevnlige oppdateringer i god, gammel stil(?). Lovlig sent ønsker vi dere alle hvert fall et godt nyttår med et par godlåter og et løfte om at vi ikke skal la det gå like lenge mellom oppdateringer igjen. Vel, vi skal hvert fall prøve.

Jaheim - Put that Woman First

Lisa Hannigan - Black Eyed Dog (Nick Drake-cover)

Snart kommer Nas til Norge. Vel, det er hvert fall planen. Han skal rett og slett turnere litt rundt i Norge han. Den er ge-rei. Her er en aldri så liten favoritt:

Nas - One Mic

En annen kar som gjester Oslo denne våren er Common, og her en en temmelig fin låt fra rapperen fra Chicago. Chi-town. The windy city. Ferdig.

Common - Come Close

Da er vi i gang igjen. På en måte.

Fortsatt jul

2010-12-25T14:49:00.000-08:00

Vi håper dere fortsatt har en fantastisk jul. Selvfølgelig måtte denne komme. Selv gutta i Run DMC holder det ekte med egen julesang.

Og Klovner i Kamp ga Vår Staude og han tøffelhelten på God Morgen Norge kortversjonen:

From all of us, to all of you....

2010-12-23T13:24:00.000-08:00

God jul alle sammen, til både deg som leser og alle du bryr deg om.

The National

2010-12-10T21:26:00.000-08:00

So much Christmas, so little time.

Et innlegg med lett underskru

2010-11-30T23:04:00.000-08:00

Skal man poste sanger fra såpass nye album som dette, så bør det gjøres rimelig kjapt etter at den kom ut. Denne sangen er bare så bra at vi (jeg) er nødt til å gjøre et unntak.

Gorillaz ga ut tredjealbumet Plastic Beach i mars, og derfra kom etterhvert den smådeilige "On Melancholy Hill". Det er nesten så jeg lar være å si så veldig mye mer, og lar sangen tale for seg. Ser du godt etter i årets video 2010 finner du både Snoop Dogg og våre venner fra De La Soul. Småfrekt.

PS: Er litt mas her og der at Eva & The Heartmaker's "Mr. Tokyo" er en rip-off av denne. Jeg hører likheten, men altså, nei.

En gategutt runder 25

2010-11-26T15:14:00.001-08:00

En av gateguttene spankulerer inn i sitt femogtyvende år, og dette må selvsagt markeres. Grattis med 25-årsdagen! High-five!

Den store dagen må selvsagt markeres, og denne låten går ut til gategutt-jubilanten.

Noen barndomshelter

2010-11-26T14:39:00.000-08:00

Det er flere enn Kanye og vennene hans som har gitt ut album i høst. Det har også noen gamle helter som jeg egentlig har likt siden barneskolen, men som du på den tiden aldri hadde fått meg til å innrømme. Da likte man Scatman John og... øhm... Whigfield (som nå forsåvidt funker kun til nostalgiaturer. Scatman John. Ikke så mye Whigfield.)

Heltene jeg snakker om er nesten på alder med svigerforeldrene mine, og da jeg begynte å tenke på det så jeg plutselig for meg svigerfar som sanger i dette bandet. Det ble fryktelig rart.

For svigerfar, han er ingen punkrocker. Bandet heter nemlig Bad Religion. Og uten at jeg egentlig har hørt svigerfar synge veldig mye, så er jeg rimelig sikker på at det er best for alle involverte at det er Greg Graffin som tar seg av den vokale delen her. Punkprofessoren, som han også kalles, fordi han foreleser noen kurs på Berkeley når bandet ikke er på tour, har en stemme som egentlig bare har blitt bedre og bedre jo eldre han blir. Han har ikke sunget dårlig, men da Bad Religion begynte for mange mange mange år siden, så hørtes han veldig mye yngre ut.

Uansett, de kom med nytt album nå i høst. The Dissent of Man. Derfra kommer "The Devil In Stitches".

Og noen gamle slagere:

Drunk Sincerity fra 1996-albumet "The Gray Race"

Generator fra 1992-albumet Generator

Skyscraper fra 1993-albumet Recipe For Hate

Sorrow fra 2002-albumet Process Of Belief

Kos og klums.

pit stop

2010-11-24T15:00:00.001-08:00

Vi har skoleeksamen i morgen, så dette blir kort, men Kanye har som de fleste sikkert har fått med seg gitt ut nytt album, "My Dark Twisted Fantasy". Det kom denne mandagen. Der er blant annet denne, og den er fet den. Ræva lyd her, bra på spotify.

smask gateguttene.

NEStalgia

2010-11-16T12:51:00.000-08:00

Jeg har nettopp børstet støv av vår gamle Nintendo, funnet i bakkjelleren hjemme i Bærum. To nye kontroller er kjøpt på Ebay, og jeg gleder meg som en unge til eksamenstiden er over så jeg kan få en tåre i øyekroken og ekstra sprett i steget av ren nostalgi. For dere født såpass sent at dere ikke husker Barcelona-OL, sånn ser den ut:

Dere som husker da denne konsollen var THE BOMB, husker nok også at det aller feteste med (nesten) alt var musikken på spillene. Man kan nesten ikke annet enn å smile og se for seg en eller annen ansatt sitte i et lite kott hos spillprodusenten og kverne ut 8-bits-slager på 8-bits-slager.

Et av de første spillene vi fikk her hjemme var Nintendo World Cup. Ikke AKKURAT Fifa 11 når det gjelder realismen, men det tar den igjen på sjarm og latterfaktor. Her kunne man takle spillere så øynene sto ut av hodet på dem (og til slutt ble liggende for godt hvis man taklet dem ofte nok), spille på grus, gress, asfalt og is, og man hadde noen magiske superspark som garanterte mål. I tillegg til dette var komponisten i storform.

Siden dette ikke er like morsomt uten spillet ved siden av, her er en liten best of-video:

En annen klassiker er Megaman 2, både spillet i seg selv og musikken. Her fra banene til Metal Man og Flash Man, og så han som hadde aller fetest musikk (men ikke fetest navn): Dr. Wily.

Mange husker nok også Ducktales-spillet, hvor siste banen selvfølgelig nok er på månen, hvor i alle fall Skrue McDuck ikke trenger sånt tull som astronautdrakt. Musikken der er i alle fall herlig.

Det er ikke veldig få som har remixet denne, så vi tar med en som kanskje er litt snillere mot ørene:

Mer rekker jeg ikke nå, men snart kommer SNEStalgia, og DER er det mye bra der!

Litt velfortjent skryt

2010-11-10T09:37:00.000-08:00

Noen album får bare ikke den skryten de fortjener. 1996-albumet "Nocturnal" fra Heltah Skeltah er en av dem. Heltah Skeltah består av Rock og Ruck (skryt for oppfinnsomhet når det gjelder artistnavn fortjener de derimot ikke så mye av), men sistnevnte er kanskje mer kjent som Sean Price.

Nocturnal var altså debutplaten deres, og her er det mye snacks for oss hip hop-hoder. Det er ikke akkurat veldig mange enkeltsanger som står ut som floorfillers eller vorspielslagere, men de har klart det samme som Joy Division klarte med Unknown Pleasures og Mobb Deep klarte med Infamous-albumet. De har fått en albumhelhet som er veldig veldig god. Da Beatminerz er kjent for dystre, basstunge og mørke beats, og har fått hovedansvaret her. De få beatsene laget av andre passer godt inn i resten av lydbildet. Dette passer rett og slett om natten.

Nå blir det veldig anmeldelseaktig, så jeg stopper preiket nå, og lar gutta prate for seg.

Slash

2010-11-09T09:18:00.000-08:00

Et innlegg uten youtube-link!

Til alle rockefans der ute som mangler en bok å lese. Biografien til Slash om tiden med Guns N' Roses og frem til Velvet Revolver-dagene kom for noen år siden. For å være ærlig var boken akkurat som jeg hadde håpet, og akkurat så rockestjernete man tror livet deres var. En av mine favorittpartier er hvor de, etter å ha måttet sparke trommisen sin fordi han hadde et smørbrødfat med kokain og heroin stående i kjøleskapet sitt (I'm not kidding), måtte på leting etter en ny:

"We tried on Martin Chambers from The Pretenders, who is a great guy, but we should have known that it wasn't going to work out the minute we saw that huge octopus drum kit he used with The Pretenders. It was more, for want of a better word, fantastic than your average drum kit. That thing had round poles that came over the top of it with cymbals hanging from them - it was just ridiculous.

He was setting it all up while Duff tuned up and got ready to play with him for a bit; Duff was the front line. He and the drummer had to click, first of all - if they didn't, there was no point in Izzy or me even picking up a guitar.

I was in the bathroom sitting on the toilet, reading a magazine, when Martin and Duff started playing, and as I listened through the door, I though, Oh boy. I was making something more appealing than what I was hearing at that moment..."

129,- på Ark var det i alle fall da jeg kjøpte den for ca. 2 år siden, og den heter enkelt og greit Slash.

Tom Morello Part II

2010-11-08T15:20:00.000-08:00

Vi lovet dere mer med Tom Morello, og vi holder jo vårt ord. Sist var det hans tid i Rage Against the Machine som var i fokus. Nå skal vi ta for oss Tom Morello sin tid i Audioslave, samt hans soloprosjekt hvor han går under navnet The Nightwatchman.

Da Zach de la Rocha sluttet i RATM, fant de resterende medlemmene av RATM ut at de måtte finne på noe nytt. Chris Cornell var også på jakt etter noen nye folk å lage musikk med etter at Soundgarden var oppløst. De klarte å legge to og to sammen, og skapte altså bandet Audioslave. Med Chris Cornells lett gjenkjennelige stemme og de ikke helt rævva musikerne fra RATM debuterte de med albumet som originalt nok ble hetende "Audioslave".

Vi har lagt ut en del Audioslave her på bloggen tidligere, men vi føler at noen tåler en liten encore. I og med at det er Tom Morello dette handler om blir det litt tøysete å ikke ta med et par Audioslave-låter. Så.. here goes.

Cochise

Be Yourself

Like a Stone

Shadow on the Sun

I Am the Highway (Live)

Så er det Tom Morello sitt soloprosjekt The Nightwatchman som står for tur. Her har han gått en litt annen vei, kan man vel si. Det er nesten som at man får en følelse av at Tom har hentet inspirasjon fra den godeste mannen i sort, Johnny Cash. Knakende bra er det hvert fall.

Until the End (Live)

The Fabled City

Tom Morello er rimelig fornøyd med å være med på Guitar Hero...

A plastic smile, and a cowards frown.

2010-11-07T12:22:00.001-08:00

Det store innlegget tar litt tid. Sånn er det når man skal finne tid for å sile, skrive og skrive om. I april var det et lite innlegg om Chuck Ragan fra Hot Water Music. Det er lenge nok siden til at dere kan få et til. To sanger fra det første soloalbumet hans.

For Broken Ears

The Boat

- Are

Filmåret 2008

2010-11-04T08:48:00.000-07:00

Etter en lang pause er spalten Filmåret tilbake, og nå er det 2008 som står for tur. Og det var masse gode filmer også dette året. Heath Ledger imponerte de alle med sin rolle som Joker i The Dark Knight, og satte med det standarden for sånn ca 40% av halloween-kostymene det samme året. Brad Pitt ble født gammel i Benjamin Button, mens Slumdog Millionaire gjorde det folkelig å le av en guttunge som ramlet oppi bæsj.

Det er vanskelig å plukke ut en film fra dette året også, så her følger et par av undertegnede sine favoritter fra filmåret 2008.

Forgetting Sarah Marshall

For dere som husker at I Love You, Man fikk hederlig omtale her i Gategutter da det var filmåret 2009 som ble omtalt, er det kanskje ikke overraskende at også denne filmen falt i smak. I denne filmen er det derimot Jason Segal som har hovedrollen, mens Paul Rudd spiller en liten birolle som surfeinstruktøren Chuck. I tillegg var det her Russel Brand, i rollen som artisten Aldous Snow, for alvor slo gjennom internasjonalt. (Karakteren Aldous Snow fikk jo også en spin-off film i år. Den heter "Get Him to the Greek" og er helt forferdelig.) Mila Kunis er også med i FSM. Hun er jo ekkel. Nei. Det er mye bra humor i Forgetting Sarah Marshall, og en god del morsomme biroller, blant annet fra Bill Hader. Som med I Love You, Man er det mye pinlig humor, one-liners og herlig dialog. I tillegg har man en musikal om draculaer i et dukketeater-format, og det skal man ikke kimse av. Eller skal man? Morsomt er dette hvert fall uansett.

The Dark Knight

Ikke overraskende er det veldig lett for å tenke på Heath Ledger når man snakker om denne filmen. Det var mye snakk om at den avdøde skuespilleren fikk oscar for rolle sin som The Joker mye på grunn av hypen som oppsto etter hans død, men rolletolkningen hans i denne filmen ER jo faktisk fantastisk bra. Ikke så rart. Heath Ledger var en av de beste skuespillerne i sin generasjon. Uansett, filmen har et drøss med andre fantastiske skuespillere også. Når rollelisten inneholder navn som Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal... ja, da har man gjort noe riktig hvert fall. I tillegg er fimlen regissert av Christopher Nolan, som også har stått bak filmer som Memento, Batman Begins og, mest nylig, Inception.

Andre filmer man bør ha sett fra 2008 inkluderer:

Slumdog Millionaire - Vant 8 Academy Awards, og ikke uten grunn. Finfin film med et fantastisk soundtrack, flotte scener og Freida Pinto.

The Curious Case of Benjamin Button - Enkelte mener denne filmen er lang og kjedelig. Selv syntes jeg at filmen fungerer veldig bra. Filmen er ispedd en god dose humor som virker bra. I tillegg er det sterke skuespillerprestasjoner fra både hoved- og birollene. Brad Pitt og Cate Blanchett er som vanlig solide. Det spenstigste navnet på rollelisten er riktignok Mahershalalhashbaz Ali... friskt navn der, altså.

Gran Torino - Clint Eastwood er steintøff. Enkelt og greit. En del skuespillerprestasjoner som ikke akkurat imponerer veldig, men det gjør i grunn ikke noe. Er ikke lett å skinne ved siden av Clint'ern uansett. Mannen med stålblikket står forøvrig også for regi.

Taken - Etter man ser denne filmen sitter man igjen med en følelse av at man ikke har lyst å engang tenke på å kidnappe en datter av Liam Neeson. Spennende og intensiv film. Liam Neeson er en rutinert herremann, og her viser han en litt annen side av seg selv enn han gjør i.. tja.. for eksempel Love Actually.

Burn After Reading - Mange mener dette er en av de dårligere filmene fra brødrene Coen. Nå ligger listen etterhvert ganske høyt når man må sammenligne sine nye filmer med "Fargo", "O Brother, Where Art Thou?", "No Country for Old Men" og "The Big Lebowski". Burn After Reading er morsom, og spesielt John Malkovich og Brad Pitt er til tider fantastisk komisk i sine roller. George Clooney og Frances McDormand er også herlige, mens Richard Jenkins som alltid leverer.

Brad Pitt slik vi er vant til å se han. Nei.

The Hurt Locker - Nå er ikke jeg noe stor fan av krigsfilmer, men denne filmen likte jeg. Mye grunnet Jeremy Renner, som gjør en fantastisk rolle, men også grunnet enkelte av scenene som er rimelig fantastiske. Også hyggelig at filmen slo Avatar i Oscar-racet.

Låt den rätte komma in - Vampyrfilmer har vi vel strengt tatt fått nok av i det siste. Denne filmen fikk jeg med meg på Canal Plus en gang, og denne filmen var rett og slett en høydare. Det har forresten amerikanerne funnet ut også, så de har selvsagt nok en gang bestemt seg for at det er lettere å lage en helt ny versjon av filmen i stedet for å utsette sine landsmenn for undertekster... den er grei.

Seven Pounds - Will Smith viste i The Pursuit of Happyness at han kan fikse dramaroller minst like bra som komedier. Her viser han det igjen. Rosario Dawson er en gategutt-favoritt, så det gjør ingenting at hun har den andre hovedrollen. I tillegg er det moro å se Woody Harrelson.

Changeling - Angelina Jolie har jeg aldri hatt noe sansen for. Men med Clint Eastwood i registolen blir jo det meste interessant. Og denne filmen var noe helt annet enn jeg forventet. Spennende og forstyrrende. Velspilt og velregissert.

Ellers er det verdt å få med seg The Wrestler med tøysegutten Mickey Rourke, en hel haug med tullefanter i Tropic Thunder, Pineapple Express, Sean Penn og Josh Brolin i Milk og RocknRolla. I tillegg kom Paul Rudd ut med Role Models som har noen herlige øyeblikk, mens Mark Strong er latterlig fet i Body of Lies, hvor også Russel Crowe og Leonardo Di Caprio er på rollelisten. Det er også Golshifteh Farahani. Friskt navn, søt jente.

For 10 år siden:

Blant filmer som kom ut i 1998:

The Big Lebowski, Saving Private Ryan, Fear and Loathing in Las Vegas, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, Dark City, American History X, Meet Joe Black, Ronin, Run Lola Run og Fallen.

Musical Interlude

2010-11-02T06:12:00.001-07:00

Vi forbereder et monsterinnlegg, så dere skal få noe i mellomtiden.

Egentlig kommer denne i retur kun fordi vi fant musikkvideoen. Dette er en repost, lydkvaliteten og bildekvaliteten er mildt sugende, i tillegg er det off-sync.

Det får ikke hjelpe. For her sitter vi stumme (av beundring) og har flere spørsmål enn svar. Hvor kommer egentlig elefanten inn i bildet? Hva er det Busta har på hodet rundt 1:35? Hva er det egentlig som skjer fra 2:34 og ut? Alt vi vet er to ting:

1. Den grønne mannen er creepy.
2. Her har det vært spist tabletter.

Klums fra gateguttene.

Shaolins finest part ?

2010-10-29T15:59:00.000-07:00

At gateguttene liker Wu-Tang Clan er vel en dårlig skjult hemmelighet, selv om vi ikke har nevnt det veldig ofte i bloggen. Gutta fra Staten Island gjør så mye tøys at halvparten kunne vært nok.

Wu-Tang er nok ikke alltid det mest, i mangel på et bedre ord, tilgjengelige for mange som ikke er hardcore rapfans, med unntak av "Gravel Pit" og et par til. Til det kan beatsene virke litt stressende og rare.

Dagens utvalgte fra Ol' Dirty Bastard og vennene hans er nok mest kjent for å være sangen der det "glemte" medlemmet Cappadonna får sin revansje. Her forsyner han seg av hele siste halvpart av en fem-minutters sang og durer i vei på inn- og utpust. Sånn får man statusen "et av de råeste versene noensinne" av blant rapfans. Vi er forsåvidt enige vi, Cappadonna leverer som faen. (2:57 og ut).

Rage

2010-10-25T10:25:00.000-07:00

Against The Machine.

Vi hadde egentlig tenkt å ha et innlegg om Tom Morello, gitaristen i RATM, Audioslave og enmannsprosjektet The Nightwatchman.

Det gjør vi da også, men vi kom frem til at det rett og slett var for mye bra Tom har vært med på til at vi kan få det i et innlegg. Derfor starter vi bare et sted vi. Det ble RATM, med Morello og en politisk knallrød sinnatagg med rastafletter.

Jeg er litt usikker på hvor mye vi trenger å fortelle dere om RATM, men de startet jo i alle fall med et albumcover som ikke akkurat er rosa enhjørninger og sukkerspinnskyer. Munken Thích Quảng Đức protesterte mot landets presidents forfølgelse av buddhister på sin egen måte. (Les mer om det hvis du vil, vi går ikke nærmere inn på det).

Uansett coverbilde, det selvtitulerte debutalbumet har endel sanger det svinger ordentlig av. Vi kjører safe med de mest kjente.

Know Your Enemy

Killing In The Name

Take The Power Back

Så tok det fire år da, før Evil Empire kom. Egentlig ikke mitt favorittalbum fra guttene, men det kom da bra saker derfra også. Dessverre er youtube fortsatt en ganske ustabil kamerat når det gjelder videoer, men det er en liveversjon her, så dere får kose dere med den.

Bulls On Parade

I 1999 kom The Battle Of Los Angeles. Den har blant annet mine to RATM-favorittsanger på menyen. I alle fall av de som er eget materiale. Den ene hørte jeg faktisk første gang på Tony Hawk 2 (spør en storebror, en kjæreste eller en eks), den andre ramlet jeg tilfeldigvis over hos en kamerat.

Guerilla Radio

Mic Check

Året etter kom det siste albumet før de splittet opp, Renegades. Kun coverlåter, blant annet en helfrekk en av en old school hip hop-slager.

Maggie's Farm

Her skulle vi egentlig ha avsluttet med den latterlig fete versjonen de har av "Renegades Of Funk", men siden Sony ikke er spesielt keen på at nordmenn skal få høre på den på youtube, så får dere spotifylinken. For den sangen, DEN altså..

Peace out.

BASS IN YOUR FACE, LONDON!!!

2010-10-22T14:10:00.000-07:00

Sånn er stort sett Public Enemy. Flavor Flav og Chuck D er sinte som lemmen mens de forteller deg at du ikke skal tro på hypen og slåss mot makta, mens beatsene fyker rundt ørene på deg. (Og Flavors clock-on-a-rope flakser rundt ørene hans).

Ville det ikke vært enklere med et armbåndsur?

Bra. Det trengs å være litt sint av og til. Personlig er jeg f.eks. mest fan av Eminem når han har litt sinne som må ut, og ikke når han er tullegutt.

Likevel er det når Public Enemy roer det litt ned, får med seg en dude på gitar som er såpass gammel at moren min hørte på ham da hun var liten dudette, at de leverer det vi gateguttene mener er deres aller beste øyeblikk. (Sangen de har samplet er også en klassiker, sjekk den ut her.)

Public Enemy - He Got Game

Så det vi lurer på kjære lesere: Har dere game?

- Are

Punktum finale.

2010-10-20T16:48:00.000-07:00

Vi gir oss. Nei.

Men, vi har lagt merke til at mange artister ofte har gjemt en skikkelig knallperle av et stemningspunktum på slutten av albumene sine. Akkurat som noen sanger bare skriker "jeg må være åpningslåten på dette albumet", skriker noen det helt motsatte. Dette innlegget skal altså handle om sistnevnte. Sangene vi bare merker at er helt rett at får være siste ord for denne gang (og som vi også finner ut, av og til er siste ord i det hele tatt).

Siden det er jeg (Are) som har stafettpinnen til jobben med å føre innlegget i pixler nå, så er jeg frekk nok til å begynne med min (fortsatt Are) favorittavslutter. Vi skal tilbake til 1995, til Goodie Mobs album "Soul Food" som vi har nevnt her før. Et enkelt piano, litt pianoklimpring, en gitarakkord, en dude med en skarptromme, litt gospeldamer og et sistevers av Cee-Lo Green (ja, han fra Gnarls Barkley) som er så bra levert atte... hjælp.

Siden vi først er down med rapperne kan vi like greit ta en til. Nasir Jones, eller bare Nas, største bidrag til verden vil mange sikkert mene er "Illmatic". Ikke at jeg er uenig, men andrealbumet "It Was Written" er neimen ikke mye dårligere. Der har han fått med seg litt Fugeesk drahjelp fra Lauryn Hill til å avslutte med "If I Ruled The World".

Outkast følger litt i fotsporene til sine plateselskapvenner i sørstatene. ATLiens-albumet (som er veldig veldig bra) avsluttes med en dude med tromme, en kar på piano og noen lyder som høres ut som en akvariepumpe som gurgler av fryd. "13th Floor/Growing Old" er nestemann ut.

Rocket Queen avslutter Guns N' Roses debutalbum Appetite For Destruction. Det begynner i grunnen litt halvgrovt, og hvis du syns du hører noen lyder som bestemor ville vasket ørene sine av i mellomspillet, så hører du helt riktig. Gutta mente de manglet noe ekstra der, så de dempet belysningen, ordnet noen puter og fyrte opp stearinlys. Så tok Axl med seg sin noe.... vokale kjæreste inn i studio og lot det stå til. (Dette finner jeg faktisk ikke på.) Rundt 4-minuttersmerket blir sangen litt annerledes. Slash klimprer koselig på gitaren, og Axl viser seg fra en rett så jovial og trofast side. Ikke fullt så jovialt er det at han ikke slutter å synge før 15 sekunder inn i den (som alltid) solide gitarsoloen Slash leverer.

Når vi først er inne på rock, skal vi ta med oss et avslutningsspor fra Audioslave. Vi har vært innom bandet før, men nå skal vi ta med en låt fra Revelations-albumet. Personlig er ikke albumet noe favoritt, men avslutningslåten Moth er en aldri så liten godbit. Den begynner ganske lett, før Brad Wilk på trommer åpner showet, raskt etterfulgt av en Tom Morello som leker seg på gitaren. Vi tror ganske så sikkert at Tom Morello har gitar hjemme, for han er nødt til å ha øvd bittelitt. Chris Cornell er det selvsagt ikke vanskelig å kjenne igjen på vokal, både på de ganske så rolige versene og de litt mindre rolige refrengene.

Jay-Z sitt debutalbum kom for hele 14 år siden. På Reasonable Doubt er det mye flott, og selv om ikke sistesporet utmerker seg spesielt i dette selskapet er det en av mine favoritter fra "han som gjør Yankeescapen mer kjent enn en Yankees-spiller kan".

Året før, i 1995, kom et annet legendarisk album ut. GZA gav da ut albumet Liquid Swords. Det albumet kunne vi nesten laget et eget innlegg om alene (og det bør dere nesten ikke se bort ifra at vi gjør), men nå handler det om avslutningsspor. B.I.B.L.E. (Basic Instructions Before Leaving Earth) får æren av å avslutte et album som gateguttene setter veldig høyt.

Vi skal bevege oss litt bort fra rap igjen, og vi skal enda lenger tilbake i tid. Beatles har de aller, aller fleste hørt om. De hadde noen hits for en del tiår siden, og en av de var siste sporet på albumet Magical Mystery Tour. Albumet inneholdt godlåter som Penny Lane, Strawberry Fields Forever og I am the Walrus. Ikke verst det, John, Paul, George og Ringo. Og siste låt på albumet er såpass jovial at vi rett og slett må inkludere den i dette innlegget. All You Need is Love.

Så tilbake til nåtid. Lisa Hannigan er en personlig favoritt hos Frode. Etter en del fantastiske låter sammen med Damien Rice gav hun i 2009 ut sitt første soloalbum, Sea Sew. Albumet er i sin helhet et særdeles flott album, og en av fjorårets høydare ifølge Frode. Avslutningssangen er en av favorittene, og Frode skulle gjerne hjulpet til å lage utklippingsbok med Lisa.

I 1994 entret Notorious B.I.G. hip-hop scenen med debutalbumet Ready To Die. Biggie Smalls, som han også ble kalt, gav faktisk bare ut ETT album før hans død i 1997. Albumet Life After Death kom poetisk nok ut vel to uker etter hans død. Avslutningssporet på Ready To Die er ikke noe særlig lystig, men det er temmelig gesten. "When I die, fuck it, I wanna go to hell..." er de første ordene i "Suicidal Thoughts" som avslutter Biggie's debutalbum.

Vi vet vi av og til skriver ting og har sanger vi har hatt før, men når man først snakker om sistespor før man dør, så er fortsatt Joe Strummer's "Silver And Gold (Before I Grow To Old)" småcreepy. Det var siste spor innspilt, siste spor på platen, spilt inn like før Joe døde. Siste ting han sang og sa? "I've got to hurry up before I grow too old" og "Ok, that's a take".

Vi har også noen sanger som vi mener BURDE vært avslutningsspor, fordi de har mye av den samme "avsluttende" følelsen som de sporene ofte har.

Death Cab For Cutie har et godt eksempel, og det heter "Different Name For The Same Thing". Det starter trist og småemo, men midt i sangen ombestemmer de seg. Tempoet tar seg opp, og det blir mer og mer smilefjes av hele greia, før det kuliminerer i noe temmelig gladmelankolsk. Det var det, tenker man kanskje da, men nei.... det var spor nummer fem.. av elleve. Og det føles mer enn bare litt rart.

Vi har tidligere nevnt Guns. De har også kanskje tidenes "avslutningsspor som ikke er et avslutningsspor", for det er vanskelig å finne noe mer.. i mangel på et bedre ord, grandiøst i deres back-katalog. Det er en fantastisk sang, og tar vel strengt tatt sånn på at den burde vært sist. Nå kom jo dette albumet så tidlig at det også var tilgjengelig på kassett, og det kan tenkes den var sist på side A, men det husker jeg ikke. I føljetongen "Gunsgutta er tullegutter" syns jeg det er litt herlig at Slash, i videoen, har på seg flosshatt, solbriller, max 3 knapper igjen på skjorten sin OG røyker inne i kirken under et bryllup, når han er forlover. Han har også glemt ringen. Bra Slash. Heldigvis er Duff der for å redde dagen, med skinnhansker på seg, fortsatt i kirken. Og da har vi fortsatt ikke nevnt at Slash topper heile driden med å ta en dramatisk exit og kommer gående ut av en helt annen kirke før han drar på med en gitarsolo LANGT i gokk i New Mexicos ødemark. Bra koherens. Nok om det, mer sang.

Look what I can do!

2010-10-16T11:12:00.000-07:00

Vi i gategutter har, som de fleste andre, sett en del Disney-filmer opp gjennom årene. Det er nesten litt skremmende at det er 16 år siden Lion King kom ut. Spesielt når den i grunn kan defineres som en gammel film. Og en av oss var et tosifret antall år da den kom ut. Uansett, det har kommet mye gull hva musikk angår i Disney-filmer. Det har ikke vært veldig mye veldig bra siden midten av 90-tallet, som også er kjent for å være tiden da g-funken knallet inn toppformen. Noe som får oss til å tenke på hvor magisk det hadde vært hvis Snoop Dogg hadde vært stemmen i en disneyfilm på den tiden. Fortrinnsvis en hund. Kanskje en nyinnspilling av Lady og landstr... nei.

Uansett, her har dere noen herlige låter/scener fra et utvalg Disneyfilmer:

Fra The Jungle Book - The Monkey Song

Fra The Jungle Book - Bare Necessities

Enkelt og greit en meget jovial låt

Fra Aladdin - A Whole New World

Mens mange tror at det å ha en fet bil er greien for å plukke opp damer, var Aladdin langt forut for sin tid da han brukte et flyvende teppe. Flyvende teppe > bil.

Fra The Little Mermaid - Kiss the Girl

Disney goes reagge-ish

En annen frekk låt fra Disneykartoteket er Under the Sea, også fra The Little Mermaid

... og vi liker reagge-Disney. Vi gjør jo det.

The Circle of Life fra The Lion King

Her i Elton Johns versjon, med en sånn passe søt løveunge i videoen. I tillegg er Simba sannsynligvis på sitt aller søteste sånn ca 3:17 ut i videoen. Sånn, fyi.

I Just Can't Wait to be King fra The Lion King

Simba gleder seg til å bli konge. Ser jo den.

Be Prepared fra The Lion King

Scar er temmelig fornøyd med seg selv når han fremfører Be Prepared for sine disipler.

Pinocchios hit I've Got No Strings var det ikke mulig å finne en versjon både lyden var god og embedding var mulig, så her er link til youtube.

Helt til slutt, noen visdomsord fra Trampe til å sende dere ut i natten:

Kate Moss og et juletre

2010-10-10T10:43:00.000-07:00

Pete Doherty. At han har klart å være sammen med Kate Moss er, i alle fall for meg, nesten like rart som at Carmen Electra har vært gift med juletreet Dennis Rodman. God i basket, ikke fullt så god på å se ut til jul. I alle fall ikke til påske.

Roddebassen der altså. Greit, så er det ikke LIKE rart med Pete Doherty likevel.

Eller....

Uansett, Puttegutten har i alle to band på samvittigheten. The Libertines og Babyshambles. Han synger like pent som Johnny Rotten fra Sex Pistols, og ofte blir både Libertinerne og Babyshamblene litt for skranglete for min del. Én sang har derimot skranglet seg inn i hjerteroten her i Bærum.

The Libertines - Don't Look Back Into The Sun

musical interlude 2

2010-10-10T07:41:00.000-07:00

Large Professor leverer varene.

Musical interlude

2010-09-21T13:54:00.001-07:00

Mens dere venter på at vi skal somle oss ferdig med neste innlegg.

Pretty Lights - I Can See It In Your Face

Og tanken som slo oss også på søndag:

- Are

Filmmusikk

2010-09-20T12:35:00.000-07:00

Film er moro, og alle har sine favorittfilmer. Men mange der ute (kanskje alle egentlig) har nok også sine favoritt-øyeblikk som på en eller annen måte inneholder et element av musikk. Filmmusikk her må tolkes både som stemningsskapende musikk laget spesielt for en film, men også låter som er blitt brukt med stort hell i filmer.

Vi i gategutter har også våre favoritter. De er nok i grunn ganske mange av. Her er noen av de.

Først ut er en scene fra "The Big Lebowski". Coen-brødrene har laget mange godfilmer, og dette er så absolutt en av de. Jeff Bridges er legendarisk i sin rolle som The Dude, og John Torturro er intet minde enn fantastisk som rollekarakteren Jesus Quintana. Når man i tillegg sper på med Gipsy Kings sin versjon av "Hotel California"... ja, da blir det rett og slett seende ut som dette. (med en liten bonus Jesus-scene mot slutten)

I neste klipp er det ikke før veeeldig langt ut i klippet at musikken kommer. Men denne scenen er uansett så fantastisk at det ikke gjør noe. Filmen er True Romance, og skuespillerne i scenen er Christopher Walken og Dennis Hopper (RIP). Ikke bare er dialogen og musikken glimrende, men mimikken til de to skuespillerne gjennom hele scenen er rett og slett et studie i skuespill. Låten har nok mange hørt før. Skal innrømme at jeg ikke akkurat kunne navnet på den allikevel. På spotify heter den "Viens Mallika Sous Le Dome Edais" og er fra Lakme visstnok. Fin er den hvert fall. Hatten av for både musikk og filmkunst.

Neste låt er fra Oldboy sitt soundtrack. Generelt er hele cden et mesterverk som bør sjekkes ut. Det bør så absolutt filmen også, for så vidt. Filmmusikken er enkelt og greit nydelig. Det er vanskelig å si noe mer. Bare la deg fortrylle av dette fantastiske låtsporet, "The Last Waltz".

Nok et eksempel fra en film som Coen-brødrene står bak. "O Brother, Where Art Thou?" er en herlig film, med et meget friskt soundtrack. Øyeblikket da George Clooney og gjengen skal fremføre en låt i et studio er rett og slett glimrende underholdning.

Neste film ut er italienske Cinema Paradiso. Med Ennio Morricone som musikkansvarlig... da, altså. Denne scenen er rett og slett fantastisk, hvert fall om man har sett hele filmen da. Om ikke, kan det være lurt å bare lukke øynene og høre på om man ikke vil få noe fra filmen avslørt... (selv om det kanskje ikke er helt vanvittig overraskende det som hender, så er det en finfin scene uansett)

For en som har et i overkant godt forhold til New York er avslutningsscenen i "Gangs of New York" er personlig favoritt også. Igjen, dette er en avslutningsscene, så kanskje ikke supert å se den om man ikke har sett filmen. Låten som akkompagnerer scenen er "The Hands That Built America" av U2. Og Martin Scorsese... han, altså. Fantastisk nydelig avslutning på filmen.

Og når man først er inne på New York... så må man jo nesten ta med en låt fra Fievel - An American Tail. "Somewhere Out There" sunget av bror og søster Mousekewitz. Fyttifytti!

Det var det for nå.

- Frode Vincenzo

Strangeways, here we come

2010-09-15T06:38:00.000-07:00

Morrissey altså. Han som er glad i lange sangtitler. Greit, av og til sier han ting som han i beste fall burde holdt for seg selv. Musikken han har laget derimot, både alene og sammen med The Smiths, den burde han absolutt ikke holdt for seg selv. Det har han heller ikke gjort. Bra for oss. Og bra for ham forsåvidt. Hyggelig når det går bra for andre.

Kanskje like greit å starte med begynnelsen. Da så Morrissey omtrent ut som på bildet over, og selv om t-skjorten sier at Smiths er døde så var de i alle fall sprell levende da. Slikt blir det sånt av:

Av og til forteller han det bare som det er:

Det var bare denne videoen jeg fant....

The Smiths døde (i alle fall som band) i 1987, men Morrissey fortsatte for seg selv han. Igjen bra for oss. Og igjen bra for ham. Fortsatt hyggelig når det g.. nei. Jo.
Det resulterte blant annet i dette.

Ikke dårlig der altså, men jeg sparte mine to favoritter til slutt.

Peace out

- Are

Birthdays was the worst days, now we sip champagne when we're thirsty

2010-09-07T08:47:00.000-07:00

Christopher Wallace, Biggie Smalls eller The Notorious B.I.G. endte sine dager på samme måte som veldig mange av kjendisene som dør i LA: På Cedars-Sinai Medical Center (siste i rekken er vel Brittany Murphy), selv om det hele forsåvidt sluttet i veikrysset på Wilshire Boulevard/Fairfax Avenue, da Biggie og entouraget hans ventet på rødt lys og ble offer for en drive-by shooting.

Dette var ca. 2 uker før andrealbumet hans ble sluppet, som smått ironisk heter Life After Death og har Biggie ved siden av en begravelsesbil på coveret.

Som veldig mange andre artister som dør har "uutgitte opptak" blitt gitt ut senere. Ikke alltid så smart, siden det ofte er en grunn til at det ikke er gitt ut. Biggie har derimot en og annen "tidligere uutgitt" låt det er verdt å låne bort ørene til, men mer om dem senere. Først de han rakk å gjøre ferdig mens han var i live. For der er det virkelig mye bra.

Først ut er Ready To Die. Delvis selvbiografisk, og av flere utropt til et av de beste albumene noensinne. Dette var et av lokomotivene da East Coast-rapen steg opp fra asken for å ta opp kampen med West Coast-rapen som hadde vært storebror i årene etter Dr. Dre's The Chronic. Som veldig mange andre East Coast-album er selve lydbildet ganske sparsommelig og ofte mørkt eller blekt, og selve rappingen er det som driver det fremover. De to første singlene var derimot ikke spesielt mørke eller bleke. Den smått fantastiske "Juicy" og den nesten west coast-aktige "Big Poppa".

Siste singel ga et bedre bilde av resten av platen. Vi tror Biggie har fått i seg noe fast food han liker godt, for her virker han veldig opplagt. Åpentbart synes damene han virket opplagt også, for de ber ham om "One More Chance".

Det er mye å ta av her, Method Man er blant annet innom på "The What". Vi nevner også tittelsporet og "Everyday Struggle".

Dette var altså det eneste albumet Biggie fikk oppleve at kom ut, men Life After Death er en svanesang som bare matches av Heath Ledgers rolle som The Joker i Batman. Et av 3 rapalbum som har solgt til Diamant. Jeg måtte sjekke selv, det vil altså si over 10 000 000 album. Dette dobbeltalbumet inneholder blant annet to spor de fleste tenker på først hvis man skal nevne noen av sangene hans.

Sky's The Limit er også en herlig liten laidback sak.

En rimelig helfrekk en herfra, "Nasty Boy", ble senere omdøpt, resirkulert og frisket opp til å bli "Nasty Girl" fra Duets: The Final Chapter fra 2005. Her ber Nelly, P. Diddy og Jagged Edge alle jentene om å "grab your titties for B.I.G.".

Så begynte altså alle "ikke utgitt før"-greiene. Heldigvis har ikke Biggie endt opp på samme måte som Tupac, som har gitt ut mer materiale som død enn levende. Born Again er forsåvidt ikke et dårlig album. Det kom i 1999 og er klippet sammen av mye greier fra rundt Ready To Die ble spilt inn, og en hel bråte med andre rappere vi mer enn gjerne tar av oss hatten for. Vår favoritt fra albumet er nok uansett sangen som rett og slett heter "Notorious B.I.G". Youtube er i trassalderen når det gjelder å ha denne sangen i hørbar versjon, men den finnes i alle fall her.

Det har altså blitt en del remixer de siste årene. Ratatat har gitt ut to remix-album hvor de har gitt helt nye beats til gamle raplåter, og der er det en lovlig fet versjon av "Party & Bullshit". Bare hør her.

Fornøyd med egen innsats, med god grunn.

Det er ganske rart å tenke på at han ikke var eldre enn undertegnede da han døde. Du skulle absolutt fått vært her lenger. Big up Biggie!

Hva med dere? Klemmer dere på puppene deres for B.I.G.?

Litt frekt påfyll, og enda litt mer driv.

2010-09-06T23:12:00.000-07:00

Etter en meget tam sommer på bloggfronten er Gategutter nå tilbake for fullt. Om sommeren har man jo tross alt så mye annet på programmet. Utepils, BBQ's, ferier og lignende. Nå er det derimot tilbake på skolen, og daaaa... Vi har nylig gitt dere litt sanger med driv, og et par av fantejenten Lil' Kim sine slagere fra Hard Core. Her kommer littegranne påfyll til disse to innleggene.

Som nevnt er det albumet "Hard Core" som definitivt står som favorittalbumet vårt når det snakkes om Kimberly. Vi tar av oss hatten for flere av sangene på denne klassikeren av en cd. Når tre sanger som dette kommer på rekke og rad på en cd... da, altså. Klapp på skulder til Lil' Kim der.

Lil' Kim - Big Momma Thang

Lil' Kim - No Time

Lil' Kim - Spend a Little Doe

Vi var også innom Foo Fighters. Dave Grohl er en gategutter-favoritt, uten tvil. Her følger en herlig låt fra tulleguttene fra over dammen.

Foo Fighers - My Hero

The Mars Volta spilte i Oslo for en god stund siden. Der var jeg, og det er jeg glad for. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke liker ALT fra disse guttene er like bra, men de har mye som er fryktelig flott. Det skal de ha. I tillegg bør det nevnes at vokalisten Cedric Bixler-Zavala er høyt oppe på listen over artister som kan gjøre triks med mikrofonen (av typen presise hælspark, svinge den rundt i luften etc). Her følger noen av de som jeg synes de fortjente minst en øl etter å ha fullført.

The Mars Volta - The Widow

The Mars Volta - L'Via L'Viaquez

Chris Cornell bør være et kjent navn for mange som har fulgt musikk de siste tiårene. Som vokalist for Soundgarden var han med i den store Grunge-bølgen som bl.a. herjet tidlig på 90-tallet, og hvor også Nirvana selvsagt var med på moroa. Chris Cornell prøvde seg deretter med et soloalbum "Euphoria Morning", som ikke ble noen stor suksess. Da vokalist Zach de la Rocha sluttet i Rage Against the Machine dannet de tre resterende medlemmene av bandet gruppen Audioslave sammen med nettopp Chris Cornell. Debutalbumet deres er en høydare, med mye godlåter. Dessverre klarte de ikke helt å følge dette opp med de to neste albumene (som ble deres siste), og etter dette har Chris Cornell virkelig tullet det til for seg selv da han fant ut at han skulle få Timbaland til å produsere for seg. Ikke at det nødvendigvis trenger å være så ille, men kombinasjonen Chris Cornell og Timbaland... ja, det falt hvert fall ikke veldig i smak for undertegnede.

Uansett, her er et par godlåter fra Audioslave, samt en frekk liten coverversjon Chris Cornell gjorde av en Michael Jackson-klassiker.

Audioslave - Like a Stone

Audioslave - Cochise
(Her brukte Audioslave litt fyrverkeri i sangen sin, de...)

Audioslave - Show Me How to Live

Chris Cornell - Billie Jean

Takk for meg.

- Frode Vincenzo

Queen B@#$H

2010-09-04T17:59:00.000-07:00

Damerappere er det få av. Og uansett hvor mye det måtte koke under Jarhead-klippen til de Ottarmedlemmene som kan komme til å lese dette, så synes vi egentlig det ikke gjør så mye. Stort sett blir det best når de synger, men rapping blir ofte litt.. rart. Missy Elliott er bra nok, Lady Of Rage også. Vår favoritt er derimot jenta med et par king size grapefruits både i BHen og nedentil. Lil' Kim går ikke akkurat inn for å gjøre ting så barnevennlig hun kan. Hun er ordentlig useriøs, spesielt når hun lyver under ed og havner i fengsel i et år. Det var kanskje litt i overkant da, Kimberly. Bortsett fra å være en skikkelig søplekjeft så er hun også ganske kjent for å ikke ha på seg mer klær enn strengt tatt nødvendig.

Dagens to utvalgte sanger er fra debutalbumet Hard Core. Det albumet kan man trygt si ikke sto i hyllen til Cynthia DeLores Tucker, en aktivist som arbeidet for borgerrettigheter (som vi støtter av hele vårt hjerte) og mot gangsta rap (ikke alltid man treffer like godt med hva som er viktig her i verden). Hun gikk rett til Warner Bros. Records og klagde hun. Fordi de "produserte dette skitne makkverket". Selv om vi forsåvidt forstår at frekvensen av bakoversveis blant 69-åringer kan være høy av Lil' Kims lyriske bidrag til verden, er det vel tross alt ikke dem Lil' Kim skrev denne platen for. Så fikk også DeLores beskjed tilbake fra en og annen rapper. Her er Tupacs mening: " C.DeLores Tucker you's a motherfucker / Instead of trying to help a nigga you destroy a brother". Tucker saksøkte, fikk ingenting.

Frode har alltid bakoversveis, men ikke på grunn av innholdet. vi har faktisk våre favorittsanger av Lil' Kim fra denne platen vi. Her får du "Queen B@#$H" og "Drugs", hvor Notorious B.I.G. er med og fjaser litt.

Driv

2010-09-02T07:06:00.000-07:00

Man kan fort få inntrykk av at vi bare er hip hop-hoder, eller har en forkjærlighet for slicke karer som synger smoothe sanger. Når vi ser på hva vi oftest linker til er det ikke så rart. Heldigvis stemmer det ikke det inntrykket helt. All ære til Dr. Dre og Snoop, men selv om vi er hardcore gategutter som er vant til champagne på Ulrikens topp eller dupping på bademadrass i Holtekilen, så er det ikke alltid vi føler det er oss de snakker til.

Da er det av og til greit med noen som har snublet i fuzzpedalen og bruker utestemme på plate. For eksempel Dave Grohl. Vår helt.

Ja, det er Dave Grohl, men jeg var litt langt unna, og har ikke innebygd håndvater på fylla, uansett hvor mye jeg skulle mene det selv.

Han og tulleguttene har laget VELDIG mye bra, men den med aller best driv er nå likevel denne. (Hvis noen vet hvor man får tak i t-skjorten han har på seg i denne videoen, eller hvis du vil på date med frode, send mail til: gategutter@gmail.com)

Da jeg var litt yngre hadde jeg en periode skateperiode. Da var læringskurven rimelig bratt når det gjaldt nye (for meg) band. Faktisk var jeg på min første konsert med Millencolin da jeg var 14. Akkurat de har jeg vokst fra, men det er noen band som fortsatt får seg en snurr på iTunes.

Så kommer en repost igjen da, men den passer godt inn her. En sang som blir bedre og bedre hver gang man hører den.

Det var det. For nå. Hej.

- Are

Attpåklatten

2010-09-01T13:00:00.000-07:00

Vi glemte denne i går. Vi vet at starten minner om noe Gaute Ormåsen kunne hatt som sistespor på et album eller noe fra 7th Heaven. Null stress, det er våre venner fra New York og Jamaica som er her igjen. "In His Own Words" fra albumet Distant Relatives.

Kos dere. Peace Out.

- Are

Sommeren er over, det er engangsgriller igjen.

2010-08-31T16:58:00.000-07:00

Det står 1. september 2010 nederst i hjørnet på skjermen, selv om blogspots datering mener noe annet, undertegnede betalte studieavgiften for 2 timer siden og ble overrasket over hvor mye penger det egentlig var på konto. Nok om det.

Vanligvis ramler det ut et innlegg når det er sang vi kommer over som vi vil dele med dere, men man trenger ikke mange sekundene til å se at det jevnt over har vært rimelig sporadisk i det siste. Derfor blir det samleinnlegg. Her er våre favoritter fra sommeren 2010.

Cunninlynguists har tatt et ord man ikke diskuterer med bestemor veldig ofte, vridd litt på det og ut kom et bandnavn. Også har de laget albumet "Will Rap For Food", hvor denne er med.

Fred Falke har en grei uvane med å lage ganske ålreite remixer av både det ene og det andre. Her har han lekt seg med The Gossip's "Heavy Cross" og Miami Horror's "Make You Mine"

Kent har laget det som kanskje er deres beste sang. Jeg ble litt skuffet da jeg fant ut at den ikke handler om fotballstadionen, men vi kan jo håpe han har skrevet den etter å ha vært med en søt tjej på kamp der engang. "Gamla Ullevi" heter den uansett.
Dessverre er ikke Sony så veldig glade i norske youtube-brukere, så da får dere nesten laste den ned eller høre på Spotify. TulleSony.

Neste blir vel en re-post hvis jeg husker rett (eller kanskje jeg bare tenkte å poste det), men denne blir jeg bare ikke lei av. Outkast ga ut sitt foreløpig siste album, "Idlewild", i 2005. Det var visst filmmusikk, men har likevel med en av de aller beste sangene de har laget: "The Train".

Dette blir sikkert veldig på etterskudd å legge ut, for man trenger ikke å ha reist lenger enn til Arendal i sommer for å få med seg disse. Nas og Damian Marley har uansett spilt seg gode og varme på anleggene våre i sommer. "As We Enter", "The Strong Will Continue" og "Patience" på løpende bånd.

Ellers blir det nytt innlegg om en bildebok ganske så straks (venter på lønn) og kanskje litt annet. Kanskje et ukens skreppe også. Det har jo ligget i dvale siden mars. For de som liker sånt. Ellers kommer det sikkert et nytt musikkinnlegg ganske fort også.

So long for nå.

- Are

I shake my little tush on the catwalk

2010-08-12T15:43:00.001-07:00

Dagens retroinnlegg er LETT det hotteste som har kommet fra England siden Jernladyen selv. I denne videoen er det så mange ting som er så feil (riktig) at jeg ikke engang gidder å peke på spesielle tidspunkter. Jeg vet ikke om man egentlig skal skryte av at dette får meg til å mimre om barneskolen, men det gjør nå engang det. Snurr film.

berta og tullegutten

2010-08-11T10:03:00.000-07:00

En senegalesisk franskmann til dere i dag. Alle dere True Blood-fans kjenner den kanskje igjen fra et par episoder tilbake når Lafayette ordner klinings i bilen. Bra Lafayette. Uansett, her er MC Solaar med "La Belle Et La Bad Boy".

Big Boiiiiiiii

2010-08-10T05:19:00.001-07:00

Da er sommerferien over for gateguttene, og snart for resten av verden også. Siste krampetrekning er Øyafestivalen, hvor blant annet denne frekke mannen skal opptre. For en Outkastfan som meg er det litt vondt å ikke få gått på konserten, men alle som kan har å komme seg til Øya på lørdag. Her får dere "Turns me on".

En solskinnssang på en regnværsdag

2010-07-11T06:35:00.002-07:00

Noe av det siste Tupac spilte inn.

På tide å starte opp her igjen

2010-07-09T18:04:00.000-07:00

Vi har vært dårlige på å blogge. Vi vet. Til og med VM-bloggen har gått litt i dass de siste dagene. Ferieturer hvor blogging om nederlandske hårsveiser og handsing på målstreken på overtid ikke har vært førstepri hos noen og jobbing hos andre. Nå er vi tilbake, og da starter vi med. G-funk. Jada...

Daz Dillinger, eller Dat Nigga Daz om du vil (hans idé, ikke vår) er en av de skikkelige gode gamle gutta fra Death Row Records. Han var med på Dr. Dre's "The Chronic", og han lekte seg med Snoop på "Doggystyle". Etter dette startet han Tha Dogg Pound sammen med Kurupt, og de ga blant annet ut denne frekke sangen.

Han fikk også æren av å "avslutte" sjangeren da han ga ut et av de siste ordentlige G-funk-albumene. "Retaliation, Revenge And Get Back" var solodebuten hans og kom i 1998. Her fikk han litt coverhjelp fra en annen gategutthelt, Marvin Gaye.

Daz Dillingers cover:

Marvin Gayes cover:

En av undertegnedes west coast-favoritter:

Sist men ikke minst er det en av de sangene som er nærmest Snoops "Ain't No Fun (If The Homies Can't Have None)" når det gjelder grovhet. Her er også Too Short, eller Short Dog om du vil (igjen, ikke vår idé) med og tuller littegranne.

VM-bloggen

2010-06-05T05:03:00.000-07:00

Dere vet vi har en VM-blogg ikke sant? Det er den vi legger mest arbeid i om dagen.

www.gateguttersvm2010.blogspot.com

Filmåret 2009

2010-05-24T19:00:00.000-07:00

Det er en stund siden jeg tok for meg filmåret 2010, men nå er altså spalten tilbake, og undertegnede fortsetter å gå bakover i tid i filmhistorien. Da jeg tok for meg 2010 var det tidlig på året, og ikke spesielt mange filmer å velge mellom. Fra 2009 er det dog mange filmer som kan nevnes. Det er vanskelig å plukke ut bare EN å ta for seg fra fjoråret, så jeg vil ta for meg et litt spredt utvalg av godfilmer fra i fjor.

Først ut er "I Love You, Man". Det er kanskje lett å bli litt skeptisk når man ser coveret eller bare hører tittelen på filmen. Men filmen har mange elementer som gjør at den ble en umiddelbar favoritt hos undertegnede. For det første er Paul Rudd enkelt og greit fantastisk morsom, og en ekspert på improviasjon i scenene sine. For det andre er Jason Segel også en kar som får meg til å le. For det tredje så er filmen stappfull av herlige one-liners, smarte vitser, pinlige øyeblikk (som også er morsomme, altså) og noen fantastiske biroller. Det gjør selvsagt ingenting at datteren til Quincy Jones, Rashida Jones, er med i filmen.

Peter Klaven (Paul Rudd) skal gifte seg, men har aldri hatt noen bestekompiser. Hans jakt på en forlover til brullypet fører ham bl.a. til Sydney Fife, og de to ganske ulike typene finner en fellesnevner i jam-sessions, fish tacoes og mopedkjøring. Peter Klavens pinlige forsøk på å finne kallenavn til Sydney, altså... Legendarisk. Det er til tider fantastisk pinlig å se hvordan Peter sliter med å forholde seg til andre mannfolk, mens han ikke har noen problemer med å snakke med damene.

"Slappin' da baez!" har nærmest blitt et standarduttrykk etter at filmen kom ut, og jeg har vel enda ikke truffet på noen som ikke likte filmen (og jeg har truffet mange som har sett den). Filmen er også ypperlig som dagen-derpå-underholdning, noe som gjør at jeg har sett filmen sikkert nærmere ti ganger allerede (mer eller mindre våken).

Trailer for filmen:

Jeg vet ikke om Paul Rudd og Jason Segel har tullet seg med tvilsomme greier før opptaket, men uansett... dette intervjuet er magisk:

Denne går det ikke an å embedde, så her er link til videoen på youtube. Slappin da baez!

Videre i filmåret 2009... Her følger en oversikt over andre filmer som er vel verdt å få med seg fra filmåret 2009:

Inglorious Basterds - Det er vanskelig å komme utenom Quentin Tarantinos fantastiske film om gjengen som jakter på nazier under andre verdenskrig. Som vanlig er filmer fra denne karen spekket med fantastisk dialog, herlige scener og skuespillerprestasjoner som er så gesten som det er mulig. Christoph Waltz vant oscar for sin rolle som Hans Landa (fullt fortjent), og ellers er det også strålende skuespillerprestasjoner fra kanskje spesielt Mélaine Laurent og Brad Pitt.

En av scenene i filmen skapte også uttrykket "gesten" blant gateguttene. Bevegelsen Antooooonio Marghareeeeeeeti og Domenic Decocco gjør når de sier navnet sitt...

Zombieland - Altså... denne filmen her. Man tror jo gjerne ikke at den skal være bra. Den heter tross alt Zombieland. Men den er rett og slett vanvittig underholdende. Woody Harrelson og Jesse Eisenberg har herlig kjemi, og gullkornene sitter løst. Det er få mennesker igjen i verden, og sistnevnte har laget seg en del regler for hvordan å overleve mot alle zombiene. Jada, ikke noe nytt her egentlig. Men dette er ikke noe dyp film. Det er bare ren og skjær underholdning. Og der leverer den. Emma Stone er også flott å se på. Og Bill Murray gjør en fantastisk birolle her. Og da mener jeg virkelig FANTASTISK.

A Single Man - Colin Firth ble oscarnominert for sin rolle i denne filmen, og DET var vel fortjent. Han tapte mot Jeff Bridges, men det kan uansett ikke ta vekk det fakta at han leverer sannsynligvis sin beste rolle noensinne i A Single Man. Regissør Tom Ford er mest kjent fra moteindustrien (bl.a. fra Gucci), men leverte her en knalldebut som regissør. Colin Firth spiller en professor som sliter med å komme seg over tapet av sin kjæreste. Da mannen hans døde, raste verden sammen, og han har kommet frem til at selvmord er veien... Jeg har ingen planer om å si noe særlig mer om filmen... Bare at den bør sees. Julianne Moore viser forøvrig nok en gang hvorfor hun av mange regnes som en av de dyktigste skuespillerinnene i filmverdenen.

The Hangover - Filmen alle snakket om da den gikk på kino. For denne filmen var morsom. En guttegjeng som drar på utdrikningslag til Las Vegas høres ut som noe man har sett tusen gangen før (og det kan forsåvidt stemme), men Zach Galifianakis, Bradley Cooper og Ed Helms har en fantastisk kjemi sammen, og humoren treffer hele filmen gjennom. Spesielt har Zach en haug med magiske øyeblikk i filmen. Jeg har dessuten sjeldent hørt en kinosal le så mye som under bildesekvensen (dere som har sett den vet hva jeg mener).

Gag reel fra filmen:

Andre filmer som er vel verdt å se er:

Up - Herlig animasjonsfilm. Man ler en god del. Og blir litt glad.

Up in the Air - George Clooney og Vera Farmiga i en herlig film. Anna Kendrick er litt irriterende, dog...

An Education - Carey Mulligan er strålende i denne filmen.

Public Enemies - Michael Mann i regissørstolen. Johnny Depp, Marion Cotillard og Christian Bale på rollelisten. Det ble jo selvsagt ikke noe dumt.

Adventureland - En herlig feelgood-film. God musikk, folk som blir høy og sier vittige ting og en fornøyelsespark. Fin kombo. Og Bill Hader, da. Gull.

The Imaginarium of Doctor Parnassus - Langt fra min favoritt fra Terry Gilliam, men absolutt en bra film. I tillegg var det jo som kjent Heath Ledger sin siste film. Johnny Depp, Colin Farrell og Jude Law fullførte filmen for Heath. Uansett, Terry Gilliam sine filmer er alltid verdt å få med seg, og jeg koste meg godt under denne og jeg. Christopher Plummer er med, og jaggu er ikke Tom Waits med i denne filmen også. Moro.

The Boat That Rocked - En film om en radiostasjon som sendte rockemusikk fra en båt på havet på 60-tallet. Det høres jo fantastisk ut. Og det var det. Knallfilm.

Ninja Assassin - Ikke noe spesielt god film. Men det er masse ninja-action, så det var vel verdt en titt.

Crazy Heart - Jeff Bridges og Maggie Gyllenhaal. 'Nuff said!

New York, I Love You - Har man et godt forhold til NYC er det vanskelig å ikke finne noe man liker med denne filmen. Den er delt opp i en rekke korte fortellinger av forskjellige regissører (som i Paris, I Love You). Alle er ikke like bra, men noen av dem er riktig herlige. Mye gesten skuespillere og.

Personlig synes jeg 2009 var et meget bra filmår. Det er nok enda flere filmer jeg kunne nevnt, men... ja, det gjør jeg da altså ikke nå. Neste gang er det 2008 som står for tur. Det vil nok bli hyppigere oppdateringer i denne spalten nå fremover, så følg med!

For 10 år siden:

Blant filmer som kom ut i 1999:

Fight Club, American Beauty, The Boondock Saints, Office Space, Magnolia, The Sixth Sense, Being John Malkovic, The Insider og Bringing out the Dead.

- Frode Vincenzo

Beelzebub

2010-05-22T06:16:00.000-07:00

Det er veldig mye prat om han som ser litt ut som en padde og kameratene hans om dagen i forbindelse med nyutgivelsen av "Exile On Main St." om dagen, platen som avsluttet firkløveret av det som blir sett på som Rolling Stones beste album. Sangen som kommer i dag er derimot åpningssporet på albumet som var det første av de fire store, "Sympathy For The Devil" fra Beggars Banquet.

Jeg sliter litt med å bestemme meg for hvilken jeg liker best. Originalen, eller remixen The Neptunes kom med for noen år siden. De er såpass like at det egentlig ikke spiller noen rolle. Jeg tar med begge.

Original

Remix (en litt kort versjon)

Og til slutt må jeg bare ta med min Stones-favoritt, også en kort versjon (fuck youtube).

- Are

Cunninlynguists

2010-05-20T13:56:00.000-07:00

Eksamen er i alle fall delvis over, vi er tilbake. I dag er det Cunninlynguists som skal få et blogginnlegg å boltre seg i. To av sangene er "Thugged Out Since Cub Scouts" og "616 Rewind" fra albumet Will Rap For Food, den siste er fra albumet A Piece Of Strange, hvor de har fått hjelp av Cee-Lo Green fra Gnarls Barkley og Goodie Mob.

Nå fant jeg ikke noen video med bra lyd av "Thugged Out...", så dere får klare dere med spotifylinken.

"616 Rewind"

"Caved In"

- Are

Lekestue-musikk

2010-05-11T18:08:00.000-07:00

Som nevnt har gategutter vært litt hit og dit i det siste, noe som har gjort at det har vært en aldri så liten tørkeperiode her inne. Med eksamen like om hjørnet vil det nok vært noe rolig i tiden fremover før vi kommer sterkt tilbake i slutten av mai.

Men... vi vet jo at det finnes folk der ute som er på denne bloggen kontinuerlig og trykker på oppdater, og vi vil selvsagt at dere skal få noe å kose dere med mens vi sitter og nileser i diverse medierelaterte bøker. Såklart vil vi det.

Først ut denne gangen er Michael Jackson. En av de absolutte favorittlåtene til gateguttene fra denne karen er Human Nature, som er på "Thriller"-albumet. Denne, altså...

Neste er også en gategutterfavoritt fra MJ. Off The Wall fra albumet med samme navn.

Siste MJ-låt for denne gang er Rock With You

Vi beveger oss bort fra Michael for denne gang, og tar en låt med Luther Vandross. Never Too Much er en frisk låt, og fortjener absolutt spalteplass hos gateguttene.

Neste låt er også temmelig frekk, og en aldri så liten klassiker. Terence Trent D'Arby har kanskje ikke laget VELDIG mange fete låter... men Sign Your Name... Den er temmelig gesten.

Vi avslutter med en herlig klassiker fra Lionel Richie... Denne sangen her. Fytti fytti fytti. My Destiny, folkens.

Camp Lo

2010-05-06T09:47:00.000-07:00

Jeg har sagt før at 90-tallet var de årene som har levert mest gull når det gjelder rap. Dagens sang bare understreker det enda mer. Denne hadde jeg faktisk aldri hørt før nå, men ramlet over den på Spotify. Tulleguttene heter Camp Lo, albumet heter Uptown Saturday Night, og en av de beste beatsene på lenge heter "Black Nostaljack (Come On)".

- Are

en stamme kalt...

2010-05-05T15:11:00.000-07:00

Gateguttene flakser mellom vestland og østland og konfirmasjoner og lesesaler, så blir slapt med oppdateringer om dagen. Vi kommer tilbake, men i mellomtiden kan dere kose dere med denne fra A Tribe Called Quest. "Verses from the abstract".

- Are

Boyz II Men besøkte Oslo

2010-04-29T06:22:00.001-07:00

Tirsdag opptrådte Boyz II Men på Sentrum Scene i Oslo. Vi snakker her om tidenes mestselgende R&B-gruppe. Gategutter var selvsagt på plass (ikke alle, men en av oss da) da Philly-gruppen skulle holde sin første konsert i Norge. Etter vel 20 år i musikken var det tross alt på tide at de besøkte dette lange og lite befolkede landet. For dem som vokste opp på 90-tallet er det vanskelig å ikke ha hørt om Boyz II Men. Selv om gruppen aldri slo HELT gjennom i Norge, taler de over 60 millioner solgte albumet for seg selv. Billboard-rekorder over antallet uker med topplasseringer taler også for at denne gruppen ikke leker musikk.

Og det gjør de heller ikke. Dvs, de leker seg jo litt da, for synge... Ja, det kan de. Vi har allerede vært innom noen av de småfrekke låtene deres tidligere, men i forbindelse med konserten føltes det helt riktig å gi guttene et eget innlegg her inne.

Gruppen var lenge fire medlemmer, og valgte bl.a. å gå kledd på denne måten...

Etter at Michael McCary, gjerne også kjent som "han med stokk og sinnsykt dyp stemme", sluttet i 2003, er det altså Nathan Morris, Shawn Stockman og Wanya Morris som danner dagens Boyz II Men. Bl.a. kjent for sine harmonier har Boyz II Men levert mye gull opp gjennom årene. Senest i fjor kom de ut med en cd hvor de tolker en del låter som man gjerne ikke forbinder direkte med typisk Boyz II Men-materiale. Her kjører de en del lekestue, for å si det sånn.

Da de opptrådte på Sentrum Scene tirsdag var det en opplevelse mange Boyz II Men fans i Norge hadde ventet på. Heldigvis slapp da altså gruppen å ta turen helt til Oslo for å fremføre sine låter for et dødt publikum. For publikum var med. Hele veien.

De fremførte en god blanding av de gamle klassikerne, samt noe av litt nyere årgang, bl.a. fra albumet "Motown: A Journey Through Hitsville, USA", hvor de tolker en del gode, gamle Motown-klassikere. Her er et par godlåter av Boyz II Men.

End of the Road

Fra debutalbumet "Cooleyhighharmony" fra 1992.

Under Pressure

Fra "Cooleyhighharmony"

I'll Make Love To You

Den ikke så lite frekke låten fra samme album.

Water Runs Dry

Fra albumet "II" fra 1994, gruppens andre album.

On Bended Knee

Også fra "II"

A Song for Mama

Boyz II Men er glad i mammaene sine, og det er jo fint. Her fra albumet "Evolution".

The Tracks of my Tears

Fra "Motown: A Journey Through Hitsville, USA" i 2007.

Money

Fra samme album.

Iris

Fra fjorårets album "Love". Denne har dere gjerne hørt med Goo Goo Dolls. Nå kan dere høre den med Boyz II Men. True story.

Time after Time

Også fra "Love".

Avslutter med en to klassikere fra debutalbumet, nemlig In the Still of the Nite og It's so Hard to say Goodbye to Yesterday.

- Frode Vincenzo

Found myself a bar stool and something on the rocks

2010-04-27T04:43:00.000-07:00

Enda en mursteinsstemme, selv om man ikke merker det her. Chuck Ragan sang tidligere i post-hardcore-punkbandet Hot Water Music (som sikkert får et innlegg en gang) og i Rumbleseat. Nå tuller han rundt for seg selv med gitar og et munnspill. I fjor kom albumet Gold Country. Derfra kommer "Rotterdam".

- Are

hjerterknekt.

2010-04-26T08:33:00.001-07:00

Are satt seg ned for å lage et innlegg om topp 5 love songs. Det har jeg også gjort, men ser når jeg er ferdig at dette ble like mye et innlegg om kjærlighetssorgssanger som kjærlighetssanger.

Jeg gidder ikke rangere de 5, bare tar de i random rekkefølge.

Førstemann ut er en rerun fra Ryan Adams, som var en gjenganger hver gang Are hadde kjærlighetssorg. "La Cienega" fra Gold.

Så er det verdens søteste sang. Hello Saferide's "Get Sick Soon".

Dette blir enda en reprise fra et innlegg vi hadde for ikke så veldig lenge siden, men denne... den tåler et gjenhør.

Jeg er ingen stor DeLillos-fan, men akkurat denne (og noen til) er det noe spesielt med. En av de såreste sangene jeg vet om. "Glemte Minner".

Helt til slutt er det gode gamle Bob, med en sang som handler mest om de 10% av tiden han IKKE synger om. "Most of the time". (Fant den dessverre bare med litt ræva lyd).

Bob Dylan Most of the Time @ Yahoo! Video

- Are

PS: Neil Young

2010-04-25T07:41:00.000-07:00

Følte jeg måtte følge opp med en favoritt som Frode glemte i sitt innlegg.

- Are

Gammel mann som inspirerer

2010-04-24T19:26:00.000-07:00

De fleste har hørt om Nirvana. De fleste bør ha hørt om Soundgarden. Grunge-musikken slo gjennom tidlig 90-tallet (sånn ca da). Blant de som virkelig gjorde gjennomslag er band som Nirvana, Sonic Youth og Nirvana. Etterfølgere av band som lekte seg i grunge-perioden er det ikke veldig vanskelig å oppdrive. Men... Nå skal det handle om en av personene som var inspirasjonen til denne... ja, bølgen. Nemlig Neil Young.

Mange hevder at man uten Neil Young aldri hadde hatt Grunge-bølgen. Tja, slikt vet man aldri, men Neil Young har levert mye gull. Tøysegutten Neil var glad i substanser som gjerne ikke er 100% lovlig overalt. Uansett, med eller uten inspirasjon fra planter, mannen lagde vanvittig mye gull. Her er noe av det...

Heart of Gold

I etterkant av 9/11 var Neil Young med på en storstilt (jadda, faktisk) konsert hvor han covret en låt som burde være kjent for de fleste. Imagine, altså...

The Needle and the Damage Done

Old Man

Neil Young, altså...

Frode Vincenzo

Undervurderte brasilianere

2010-04-22T12:33:00.000-07:00

Brasilianere er gode i fotball, men når det er 188 millioner av dem så BØR det jo være noen av dem som kan lage fet musikk, og ikke bare sparke ball. Det er det også. Problemet er mer at det stort sett er Cansei De Ser Sexy man har hørt om. Du vet, de her.

For en stund siden la jeg ut (og hadde reprise på) Luisito Quintero, og her kommer det et par til.

I 2002 ga supergruppen Tribalistas ut sitt eneste album. Det måtte leve opp til temmelig vil hype, og klarte det vel egentlig ganske godt. Den beste sangen derfra (synes jeg) er "Ja Sei Namorar".

Alle som har FIFA 10 har nok hørt denne, men den blir jo ikke mindre bra av den grunn. Marcio Local's "Soul Do Samba". Herlig sommersang.

- Are

Kanskje kommer kongen

2010-04-21T16:10:00.000-07:00

Og der forsvant litt av barndommen.

reruns

2010-04-19T08:49:00.000-07:00

Hei. Gateguttene her. Vi ville bare minne deg på å høre på denne.

All of my dreams they fall like rain, all on a downtown train

2010-04-17T17:10:00.000-07:00

Vanskelig å vite hvor man skal begynne med Tom Waits. Mannen som spiser murstein til frokost og bruker grus som munnskyllevann. Jeg må innrømme at en del av det han lager blir litt for spesielt for meg, men av og til klinker han til med noen helt fantastiske sanger. En av de mest kjente, og den som er min favoritt, er på albumet Rain Dogs fra 1985. Downtown Train.

En annen favoritt er en sang som senere har blitt verdensberømt med en ikke helt ukjent kar fra Asbury Park, New Jersey. Jersey Girl.

God natt.

- Are

Musikalske gategutter?

2010-04-16T18:27:00.000-07:00

Gategutter er kjent for (er vi det?) at vi har en rimelig stor spennvidde når det er snakk om musikk vi kan sette pris på. Nå skal det altså handle om musikaler. Dette er selvsagt noe som naturligvis ikke kan sammenlignes med tidligere innlegg som omhandler Method Man, Tupac o.l. Men nå er det nå altså musikaler det skal handle om.

Undertegnede vil ikke kalle seg selv en utpreget musikal-fan. Det blir nok for drøyt. Men, det at det finnes sanger i musikaler som appelerer? Ja, absolutt. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk selv i starten, men så endte jeg da altså opp med å dra på et show på Broadway... Det var riktignok ikke et Broadway-show, men et off-broadway show. Nemlig Rent. Off-broadway vil i grunn si at det er et stykke som blir satt opp uten at det har fått plass på selveste Broadway. Ikke det at det har noe særlig å si med tanke på kvalitet. Uten at jeg har noe statistikk på det, vil jeg tro at mange av de store stykkene som fremføres på Broadway har en spe start.

Uansett, her kommer et utvalg av undertegnedes favorittlåter som kan spores tilbake til musikaler.

Heaven On Their Minds

Dette er fra musikalen "Jesus Christ Superstar", som jeg var meget skeptisk til. Men jeg fant raskt ut at Judas... HAN kunne synge. Vet ikke om det er feil av meg å si at jeg heiet på Judas i musikalen, men uansett hadde han jo den råeste stemmen. Carl Anderson viser her hvordan man driver med musikal. Carl Anderson, eller Carl som vi i gategutter kaller han(?), døde i 2004 av leukemi. Mange har prøvd seg på denne låten både før og etter. Ingen har noensinne klart å toppe Carl Andersons versjon (synes jeg, da).

The Temple

En til låt fra denne musikalen må med. Her er det mye frem og tilbake. Folk er misfornøyd med at de sliter med lepra bl.a. Til slutt kommer da altså Jesus inn og viser sin misnøye med at folk sutrer og klager på saker og ting. Jesus har forøvrig en temmelig gesten stemme. Litt sånn at han sikkert kunne kjørt litt lekestue på Woodstock om han ville. Kjører på med to varianter fra musikalen her med litt samme tema.

Jeg går nå videre fra Jesus Kristus til et litt annet tema. Vi drar til New York, og besøker noen som sliter litt med å betele husleien...

Rent er en musikal skrevet av Jonathan Larson. Jonathan døde dessverre like før showet premierte i New York. Jeg var der selv og så showet før det gikk til Broadway, og innrømmer lett at det var en unik opplevelse. Vet i grunn ikke hvorfor det er noe jeg må innrømme, men uansett... Det at jeg ble med å se dette på off-broadway er noe jeg setter veldig pris på nå, ettersom det er en av musikalene jeg virkelig setter mest pris på i ettertid. Uansett, her er noen låter...

One Song Glory & Light My Candle

Jeg slenger på en litt annerledes versjon av One Song Glory fremført av Adam Pascal, en av de som har hatt rollen som Roger i "Rent". Jeg synes personlig at pianospillet her er veldig gesten. Tar av meg hatten, i grunn.

En musikal som er aktuell i Norge for tiden er "Spring Awakening". Denne går i Oslo for tiden. Undertegnede så den da jeg bodde i NYC. Jeg vil ikke sette den like høyt som Rent, men den hadde absolutt sine høydepunkter. Her er en opptreden fra Tony Awards.

En annen musikal som bør være kjent for de aller fleste er den som omhandler "Phantom of the Opera". Her er det en god del låter man kan fremheve, men personlig mener jeg at tittellåten her... Den, altså... Når man, som i dette tilfelle, i tillegg får tekoppen fra Disney sin "Beauty and the Beast" til å introdusere låten... ja, DA... (Music of the Night er og inkludert i dette klippet)

Her er det kun "Phantom of the Opera"... den er så gull den.

Ikke overraskende fant filmfolket i USA ut at... "Hei... her kan vi jo lett tjene litt penger på noen filmer uten at vi trenger å lage et splitter nytt manus". Så de fant selvagt ut at de kunne lage en film av bl.a. Rent. Det gjør forsåvidt ikke noe det når Rosario Dawson, en gategutterfavoritt, fikk en hovedrolle. Så, dermed avslutter jeg dette innlegget med noen klipp fra filmen "Rent".

Out Tonight og Another Day

Seasons of Love

Jadda, hun ene her er med i "Death Proof" av Quentin...

Light My Candle

Filmversjonen med Rosario Dawson og Adam Pascal, som altså fikk rollen i filmen også.

- Frode Vincenzo

Sol

2010-04-16T05:57:00.000-07:00

Når man ser ut vinduet nå måtte bare dette innlegget komme. Last ned disse, få de inn på iPoden og legg deg i en park før asken tar oss.

reprise på denne:

og reprise på denne:

- Are

Method Man

2010-04-15T08:08:00.000-07:00

Meth er en skikkelig SKIKKELIG tullegutt, bare se her:

Sammen med tullegjengen sin i Wu-Tang Clan har han laget mye gesten musikk. Men han har også laget endel gesten på egenhånd. Gateguttenes favoritt er nok "Bring The Pain" fra albumet Tical fra 1994, et skikkelig klassikeralbum.

En annen sang det er vanskelig å komme uten om Ratatats remix av "PLO Style", her har han også fått med seg Buddha Monk fra Brooklyn Zoo til å tøyse litt.

Mer fra Tical, "Release Yo'Delf" og nyinnspillingen/remixen av "All I Need" som ble gjort sammen med Mary J. Blige.

Alle som husker Space Jam husker nok denne også. Sammen med B-Real, LL Cool J og Coolio kom "Hit Em High".

Til slutt tar vi med "What's Happenin'". Laget sammen med Busta Rhymes. Dessverre er det ikke mulig å embedde sangen, men trykk her, så løser det seg.

http://www.youtube.com/watch?v=uGk03Q1nQkM

- Frode Vincenzo og Are

En god latter?

2010-04-13T14:59:00.000-07:00

One-liners er på mange måter en kunst. Enkelte stand up-komikere er eksperter på å levere vitser på denne måten. Mitch Hedberg har vært nevnt i bloggen tidligere, men det finnes mange som leverer. Gategutter gir dere her et utvalg snadder fra diverse komikere i form av one-liners (tja, det er strengt tatt flere enn en linje ofte, men det får vi godta). Morsomt er det hvert fall.

Eddie Izzard:

- I grew up in Europe, where the history comes from.

Mitch Hedberg:

- My roommate said to me, 'I'm gonna go shave and use the shower; does anyone need to use the bathroom?' It's like some weird ass quiz where he reveals the answer first.

- Last week I helped my friend stay put. It's a lot easier'n helpin' 'em move. I just went over to his house and made sure that he did not start to load shit into a truck.

- Whenever I go to shave, I assume there's someone else on the planet shaving, so I say, "I'm gonna go shave, too."

- My friend said to me, "I think the weather's trippy." I said, "No, man, it's not the weather that's trippy, perhaps it is the way that we perceive it that is indeed trippy." Then I thought, "Man, I should have just said, 'Yeah.'"

- I think Pringles original intention was to make tennis balls... but on the day the rubber was supposed to show up a truckload of potatoes came. Pringles is a laid-back company, so they just said, "Fuck it, cut em up!"

- I'm against picketing, but I don't know how to show it.

- I was walking down the street with my friend and he said, "I hear music", as if there is any other way you can take it in. You're not special, that's how I receive it too. I tried to taste it but it did not work.

- I haven't slept for ten days, because that would be too long.

- Sometimes I wave to people I don't know. It's very dangerous to wave to someone you don't know because, what if they don't have a hand? They'll think you're cocky. "Look what I got motherfucker! This thing is useful. I'm gonna go pick something up!"

- I wrote a script and gave it to a guy that reads scripts. And he read it and said he really likes it, but he thinks I need to rewrite it. I said, "Fuck that, I'll just make a copy."

- I like vending machines 'cause snacks are better when they fall. If I buy a candy bar at a store, oftentimes, I will drop it... so that it achieves its maximum flavor potential.

- By the way, you don't have to be sweaty and holding a basketball to enjoy a Gatorade. You could just be...a thirsty dude! Gatorade forgets about this demographic!

- My fake plants died because I did not pretend to water them.

- When I was a boy, I laid in my twin-sized bed and wondered where my brother was.

- I don't have a microwave oven, but I do have a clock that occasionally cooks shit.

- I want to hang a map of the world in my house, and then I’m gonna put pins into all the locations that I’ve traveled to. But first I’m gonna have to travel to the top two corners of the map so it won’t fall down.

- I don't have any children but if I had a baby I would have to name it so I'd buy a "baby naming book". Or I would invite somebody over who had a cast on.

- I order the club sandwich all the time, but I'm not even a member, man. I don't know how I get away with it.

- I saw this wino, he was eating grapes. I was like, "Dude, you have to wait.

- You know, I'm sick of following my dreams, man. I'm just going to ask where they're going and hook up with 'em later.

- If you're watchin' a parade, make sure you stand in one spot, don't follow it, it never changes. And if the parade is boring, run in the opposite direction, you will fast-forward the parade.

- Is a hippopotamus a hippopotamus or just a really cool opotamus?

- My girl works at Hooters, in the kitchen.

- Somebody's got a hat they're not wearing... either that or that table's fucking hip.

- I'm an ice sculptor - last night i made a cube.

- I have a vest. If I had my arms cut off, it would be a jacket.

- I had one anchovy, that's why I didn't have two anchovy.

- A fly was very close to being called a "land," cause that's what they do half the time.

- I angered the clerk in a clothing shop today. She asked me what size I was and I said actual, because I am not to scale.

- I like rice. Rice is great when you're hungry and you want 2,000 of something.

- You know when it comes to racism, people say: " I don't care if they're black, white, purple or green"... Ooh hold on now: Purple or Green? You gotta draw the line somewhere! To hell with purple people! - Unless they're suffocating - then help'em.

- I saw a commercial on late night TV, it said,"Forget everything you know about slipcovers." So I did. And it was a load off my mind. Then the commercial tried to sell me slipcovers, and I didn't know what the hell they were.

Dimitri Martin:

- The worst time to have a heart attack is during a game of charades.

- Saying 'I'm sorry' is the same as saying 'I apologize.' Except at a funeral.

- I keep a lighter in my back pocket all the time. I'm not a smoker, I just really like certain songs.

- I wrapped my Christmas presents early this year, but I used the wrong paper. See, the paper I used said 'Happy Birthday' on it. I didn't want to waste it so I just wrote 'Jesus' on it.

- I used to play sports. Then I realized you can buy trophies. Now I'm good at everything.

- I went into a clothes store and a lady came up to me and said "if you need anything, I'm Jill". I've never met anyone with a conditional identity before.

Følg med i bloggen for flere gullkorn.

Stevie Wonder

2010-04-11T14:39:00.000-07:00

Når man nevner Stevie Wonder er det nok mange som øyeblikkelig tenker på "han derre blinde fyren som sang I just called to say I love you". Og det stemmer jo forsåvidt. Heldigvis har Stevie Wonder laget andre sanger også. Og blant disse finnes det ordentlig mye som er temmelig gesten. Noe er av typen som er så funky at man bare må bevege litt på minst en kroppsdel. Andre ganger er tekstene og melodiene så fantastisk nydelig at man bare smiler uten å riste på kroppsdeler.

Stevie Wonder holder rekorden for flest Grammy-priser, og har også vunnet en Oscar for I just called to say I love you. Mange av hans låter er blitt brukt som sample av andre artister, og ikke uten grunn. Men nok prat. Her følger et par av låtene til Stevie Wonder som absolutt bør høres, for dette altså...

Som Stevie Wonder selv har sagt det:

Just because a man lacks the use of his eyes doesn't mean he lacks vision.

Superstition

Her er det så mye funky shit at det er vanskelig å gjøre noe annet enn å bare digge... frekke blåsere er det og.

Higher Ground

Vi fortsetter med litt funky-Stevie.

Free

Her blander Stevie inn litt gospel-koring i låten, og det fungerer ganske så bra. Godt jobbet, Stevie!

Yester-Me, Yester-You, Yesterday

Stevie sin stemme, altså... Han MENER det han synger den godeste Stevie.

Never Dreamed You'd Leave in Summer

Nå snakker vi ballade-Stevie. Og her har han også laget mye fantastisk.

Evil

Nok en strålende låt fra Stevie

Village Ghetto Land

If It's Magic

Sir Duke

Avslutter med litt funky shit... Er mange av hans beste som ikke er nevnt her, men sånn er det bare. Ikke se bort fra at Stevie får mer spalteplass en annen gang, dog.

Frode Vincenzo

Stand-up-favoritter

2010-04-06T05:28:00.000-07:00

Det første stand-up undertegnede så var Eddie Murphy sine show "Delirious" og "Raw". Disse står vel stort sett fremdeles som det beste Eddie Murphy har gjort. Han gav seg dessverre med stand-up og gikk til filmen. Der har han... tja, ikke gjort det LIKE bra, for å si det sånn.

Uansett, Raw og Delirious bør være kjent for de aller fleste som har sett litt på stand-up. Det finnes dog særdeles mange stand-up'ere som er vel verdt å ta en kikk på. Personlige favoritter for meg er bl.a. Mitch Hedberg (R.I.P), Eddie Izzard, Danny Bhoy, Ross Noble, Michael McIntyre og Ed Byrne. Men det er mange andre som også kunne vært nevnt (og sikkert skulle vært nevnt).

Uansett, her er et par klipp som dere kan kose dere med, le litt av, og kanskje skape litt mersmak.

Jeg begynner med han jeg regner som min absolutte favoritt, Mitch Hedberg. Hedberg døde dessverre i 2005 av overdose. Han er kjent bl.a. for hans sceneskrekk (noe som gjorde at han brukte solbriller, og av og til leverte noen av vitsene med ryggen mot publikum). I tillegg var han i overkant glad i ulovlige rusmidler. Han er også kjent for sine one-liners og herlige obeservasjoner. I motsetning til mange andre stand-up-komikere hadde han ikke så ofte veldig lange historier og røde tråder, men morsomt... DET var det. Legenden Mitch hadde også en liten rolle i "That 70's Show", samt i godfilmen "Lords of Dogtown".

Mitch Hedberg gav ut tre album med stand-up, hvorav det siste kom etter hans død. Disse albumene kan dere sjekke ut på Spotify, og jeg anbefaler disse på det sterkeste.

Strategic Grill Locations
http://open.spotify.com/album/15QBJzC1hIQ5DdrU4VHQZz

Mitch All Together
http://open.spotify.com/album/5G6XrtX8LWKIYpmdilyJhF

Do You Believe in Gosh?
http://open.spotify.com/album/0rRyA2c6xFq8cnvOUVQZT5

En annen favoritt er Danny Bhoy. Han er skotsk. Og vittig. Bra kombinasjon.

Ed Byrne er en irsk stand-up komiker som også er meget morsom. Dessverre er det ikke like lett å finne alt av han på youtube, men showet hans "Pedantic and Whimsical" anbefales for dere som vil se mer av han.

Neste ut er Eddie Izzard, som faktisk var i Oslo like før jul. Billettene var svindyre, men det er ikke uten grunn. Eddie er av den litt distre typen, med vanvittig herlige dialoger med seg selv.

Den mest spesielle er kanskje Ross Noble... Denne karen er vel verdensmester i å spore av. Men hans surrealistiske stil funker, fordi han er såpass dyktig til å rett og slett gjøre det morsomt.

Frode Vincenzo

You know how we do it

2010-04-04T12:13:00.000-07:00

Jeg lovte et innlegg om en litt falmet helt. Den falmede helten er Ice Cube. Hvorfor har han falmet? Fordi veldig mange kjenner ham bedre som dette....

...enn som dette:

Ok, misforstå meg rett her. Poenget er at fallet fra å være en hardcore rapper fra N.W.A. til "komedier" av kaliberet "Hjelp jeg er barnevakt" eller hva faen ikke akkurat er lite.

Det er vanskelig å vite hvor tidlig man skal begynne et innlegg om Ice Cube, men jeg begynner med årbokbildet fra high school.

Neida (joda). Jeg kunne begynt med N.W.A.-årene sammen med bl.a. Dr. Dre og Eazy-E, men siden det er G-Funken som er min store rapkjærlighet er det Lethal Injection-albumet jeg skal ta for meg.

Vi må bare innom The Predator også, som kom ut like etter L.A.-opptøyene i 1992 som brøt ut i etterkant av rettsaken mot politimennene som var VEL røffe mot Rodney King (les mer om det her). Stemningen mellom folk av forskjellige hudfarger i Los Angeles var MILDT sagt anstrengt, og albumet er et tidsvitne om det. Her er Ice Cube sinna, men midt inni all aggresjonen finner man en herlig trall, hvor Ice Cube har samplet "Footsteps In The Dark" av The Isley Brothers. Den sangen har blitt en av Ice Cubes mest kjente, og absolutt en gateguttfavoritt.

Så over til albumet jeg egentlig skulle snakke om. I 1993 hadde Ice Cube roet seg litt og var bitt av G-Funk-basillen. Da kom altså Lethal Injection og her er det mye gull. For eksempel partylåten "Bop Gun (One Nation)" hvor George Clinton fra Parliament/Funkadelic er med og leker seg litt, "What Can I Do?" og min favoritt "You Know How We Do It".

You Know How We Do It

What Can I Do?

Bop Gun (One Nation)

- Are

The Rocket Man

2010-04-03T08:22:00.000-07:00

Elton John har oppigjennom årene gått fra å være en kar med tvilsom klessmak og brillebruk av annen verden (70-tallet altså) til å bli en tykk liten dude med litt mindre fargerik brillebruk, og noe mer nedtonet klessmak. Uansett hva han har hatt på seg på scenen og på privaten har han sammen med Bernie Taupin levert gull hele veien. Vi skriver lite og lar sangene snakke for seg selv i dette innlegget.

Tiny Dancer

Goodbye Yellow Brick Road

Your Song

Rocket Man

Saturday's Night Alright For Fighting

Circle Of Life

Can You Feel The Love Tonight

Blue ikke har gjort mye som tilsier at de skal være godkjent av gategutter (Are er litt uenig og mener "You Make Me Wanna" bør telle), men når man samarbeider med Elton.. DA... høres "Sorry Seems To Be The Hardest Word" slik ut.

Philadelphia Freedom

Daniel

I'm Still Standing

Crocodile Rock

Så tar vi med en liveversjon av Billy Joel's "The Piano Man" på slutten.

- Frode Vincenzo og Are

He ain't a crook son, he's just a shook one

2010-04-03T03:23:00.000-07:00

Mobb Deep. De altså. Som en annen helt som vi skal skrive om litt senere synes jeg de falmet rimelig fort. Men med en sånn start som dette albumet er det vanskelig å gå noen annen vei enn ned. Hoppe etter Wirkola om du vil. Evt. drive-by etter Notori.. Nei.

The Infamous kom i 1995 og var "det vanskelige andrealbumet" til på den tiden 20 år gamle Havoc og Prodigy i Mobb Deep. Bortsett fra at dette kanskje er så langt unna et vanskelig andrealbum man kommer. Dette var albumet de slo gjennom med og har blitt en skikkelig klassiker. Skal du bare at ett eneste east coast hip hop-album (det bør du selvfølgelig ikke) så bør du ha dette.

Det er mildt sagt et ganske mørkt album. Beatsene er bleke og dystre, men det gir en helt fantastisk stemning albumet igjennom. Faktisk var albumet en vendepunkt for hele New York-rapen, som gikk fra å være mer jazzinspirert til å ha mer av dette lydbildet.

Det er vanskelig å skrive om dette albumet uten å nevnte "Shook Ones pt. 2". Jeg tror jeg bare siterer wikipedia:

The song was hailed as an instant classic and, in many ways, was the pinnacle of Mobb Deep's critical acclaim, making it their signature song to this day.

- Are

Damp

2010-04-02T03:13:00.000-07:00

Får man det mer 1992 enn denne videoen?

Er det én kar som var flink til å bruke de fleste spesialeffekter man kunne få tak i når han lagde videoer, så er det Peter Gabriel. 7 år gamle Are fikk i alle fall bakoversveis da han så denne som liten. Mulig scenen fra 2:22 hadde noe med det å gjøre. Her er "Steam".

(PS: Nostalgi-alarm)

- Are

Starring, written by, directed by... HBO

2010-04-01T12:49:00.000-07:00

Gode TV-serier. Det er egentlig, i forhold til hvor mange som finnes der ute, en meget sjelden vare. Men de finnes. Og noen av dem har til og med noen strålende introer til episodene sine. HBO er vel kanskje den ubestridte ener når det kommer til serier og miniserier. Her følger noen anbefalinger som man kan hygge seg med i påsken, nye som gamle. Noen er fantastiske serier, andre har hvert fall en slående flott intro.

Band of Brothers

Ikke bare har den en strålende introvideo med tilsvarende fantastisk musikk, men miniserien på 10 episoder er også rett og slett briljant.

The Sopranos

Denne serien trenger vel ikke noe nærmere introduksjon... HBO altså.

True Blood

Denne har jeg ikke sett så mye på, men introen er uansett vel verdt en high five.

Big Love

En serie jeg har sett sånn litt på. Uansett, introen er nok en gang knall. Ikke minst med låten "God Only Knows" av Beach Boys som theme song.

Six Feet Under

Kvalitetsserie så det holder fra HBO. Mange mener kanskje at den er noooget spesiell. Og det er den jo. Men uansett, en fantastisk serie som er vel verdt en titt (eller to).

The Wire

Nok en serie som det bare oser kvalitet av. Tar gjerne noen episoder å komme inn i, men når man kommer inn i den... Da, altså. Da ser man resten, for å si det sånn. Min favorittintro er fra sesong 1. De brukte samme låten for hver sesong, men av forskjellige artister. Her er det The Blind Boys of Alabama som synger "Way Down in the Hole".

Som avslutning, en liten teaser fra en kommende serie fra HBO. Martin Scorsese har regissert den første episoden, og serien omhandler den såkalte "Prohibition"-eraen i USA. Atlantic City, New Jersey er settingen. Gleder meg litt, for å si det sånn.

Frode Vincenzo

Som å stirre alene ut av vinduet en beinfrossen vinternatt

2010-03-29T13:55:00.000-07:00

Sa Dagbladets anmelder om andrealbumet (der sangene er hentet fra) til Burial. Are er enig. Navnet lyver, dette er ikke Black Metal. Dette er en dude fra London som lager dubstep, og før August 08 var det visst bare 5 stykker som visste at han lagde musikk. Ikke at det spiller så stor rolle for meg, jeg kjenner veldig få engelskmenn fra London. Veldig få engelskmenn i det hele tatt egentlig, men det var ikke poenget.

Det eneste som holder seg konstant er den durende bassen, resten av lydlagene glir i bleke sirkler, tar rytmiske avstikkere, bygger seg sakte opp og punkteres midt i.

Mer sitat fra Dagbladet, men mest for å si fra om at dette har mest for seg med headphones på, og ikke med laptophøytalere ;)

- Are

90-tallsflashback

2010-03-29T04:31:00.000-07:00

Noen ganger ramler gamle sanger ned i hodet på deg. I bilen i Smestadkrysset for et par timer siden var jeg plutselig tilbake til 1994. Da hadde denne klistret seg til hjernebarken, og jeg har en stygg følelse at den blir der en stund.

PS! Til sangeren: Håret... hva faen?

- Are

Sommersoundtrack del 2: mer G-Funk - South Central Cartel

2010-03-28T04:16:00.000-07:00

South Central Cartel ga ut All Day Everyday i 1997, og er et av undertegnedes favorittrapalbum. Som veldig mye annet vi har postet i det siste hører dette albumet hjemme i bilen i Juni-August. Her får du en liten håndfull derfra. Altså, hvordan kan en gruppe som sampler Luther Vandross' "Never Too Much" (Champagne Wishes) gjøre noe feil?

- Are