At gateguttene liker Wu-Tang Clan er vel en dårlig skjult hemmelighet, selv om vi ikke har nevnt det veldig ofte i bloggen. Gutta fra Staten Island gjør så mye tøys at halvparten kunne vært nok.
Wu-Tang er nok ikke alltid det mest, i mangel på et bedre ord, tilgjengelige for mange som ikke er hardcore rapfans, med unntak av "Gravel Pit" og et par til. Til det kan beatsene virke litt stressende og rare.
Dagens utvalgte fra Ol' Dirty Bastard og vennene hans er nok mest kjent for å være sangen der det "glemte" medlemmet Cappadonna får sin revansje. Her forsyner han seg av hele siste halvpart av en fem-minutters sang og durer i vei på inn- og utpust. Sånn får man statusen "et av de råeste versene noensinne" av blant rapfans. Vi er forsåvidt enige vi, Cappadonna leverer som faen. (2:57 og ut).
fredag 29. oktober 2010
mandag 25. oktober 2010
Rage
Against The Machine.
Vi hadde egentlig tenkt å ha et innlegg om Tom Morello, gitaristen i RATM, Audioslave og enmannsprosjektet The Nightwatchman.
Det gjør vi da også, men vi kom frem til at det rett og slett var for mye bra Tom har vært med på til at vi kan få det i et innlegg. Derfor starter vi bare et sted vi. Det ble RATM, med Morello og en politisk knallrød sinnatagg med rastafletter.
Jeg er litt usikker på hvor mye vi trenger å fortelle dere om RATM, men de startet jo i alle fall med et albumcover som ikke akkurat er rosa enhjørninger og sukkerspinnskyer. Munken Thích Quảng Đức protesterte mot landets presidents forfølgelse av buddhister på sin egen måte. (Les mer om det hvis du vil, vi går ikke nærmere inn på det).
Uansett coverbilde, det selvtitulerte debutalbumet har endel sanger det svinger ordentlig av. Vi kjører safe med de mest kjente.
Know Your Enemy
Killing In The Name
Take The Power Back
Så tok det fire år da, før Evil Empire kom. Egentlig ikke mitt favorittalbum fra guttene, men det kom da bra saker derfra også. Dessverre er youtube fortsatt en ganske ustabil kamerat når det gjelder videoer, men det er en liveversjon her, så dere får kose dere med den.
Bulls On Parade
I 1999 kom The Battle Of Los Angeles. Den har blant annet mine to RATM-favorittsanger på menyen. I alle fall av de som er eget materiale. Den ene hørte jeg faktisk første gang på Tony Hawk 2 (spør en storebror, en kjæreste eller en eks), den andre ramlet jeg tilfeldigvis over hos en kamerat.
Guerilla Radio
Mic Check
Året etter kom det siste albumet før de splittet opp, Renegades. Kun coverlåter, blant annet en helfrekk en av en old school hip hop-slager.
Maggie's Farm
Her skulle vi egentlig ha avsluttet med den latterlig fete versjonen de har av "Renegades Of Funk", men siden Sony ikke er spesielt keen på at nordmenn skal få høre på den på youtube, så får dere spotifylinken. For den sangen, DEN altså..
Peace out.
Vi hadde egentlig tenkt å ha et innlegg om Tom Morello, gitaristen i RATM, Audioslave og enmannsprosjektet The Nightwatchman.
Det gjør vi da også, men vi kom frem til at det rett og slett var for mye bra Tom har vært med på til at vi kan få det i et innlegg. Derfor starter vi bare et sted vi. Det ble RATM, med Morello og en politisk knallrød sinnatagg med rastafletter.
Jeg er litt usikker på hvor mye vi trenger å fortelle dere om RATM, men de startet jo i alle fall med et albumcover som ikke akkurat er rosa enhjørninger og sukkerspinnskyer. Munken Thích Quảng Đức protesterte mot landets presidents forfølgelse av buddhister på sin egen måte. (Les mer om det hvis du vil, vi går ikke nærmere inn på det).
Uansett coverbilde, det selvtitulerte debutalbumet har endel sanger det svinger ordentlig av. Vi kjører safe med de mest kjente.
Know Your Enemy
Killing In The Name
Take The Power Back
Så tok det fire år da, før Evil Empire kom. Egentlig ikke mitt favorittalbum fra guttene, men det kom da bra saker derfra også. Dessverre er youtube fortsatt en ganske ustabil kamerat når det gjelder videoer, men det er en liveversjon her, så dere får kose dere med den.
Bulls On Parade
I 1999 kom The Battle Of Los Angeles. Den har blant annet mine to RATM-favorittsanger på menyen. I alle fall av de som er eget materiale. Den ene hørte jeg faktisk første gang på Tony Hawk 2 (spør en storebror, en kjæreste eller en eks), den andre ramlet jeg tilfeldigvis over hos en kamerat.
Guerilla Radio
Mic Check
Året etter kom det siste albumet før de splittet opp, Renegades. Kun coverlåter, blant annet en helfrekk en av en old school hip hop-slager.
Maggie's Farm
Her skulle vi egentlig ha avsluttet med den latterlig fete versjonen de har av "Renegades Of Funk", men siden Sony ikke er spesielt keen på at nordmenn skal få høre på den på youtube, så får dere spotifylinken. For den sangen, DEN altså..
Peace out.
fredag 22. oktober 2010
BASS IN YOUR FACE, LONDON!!!
Sånn er stort sett Public Enemy. Flavor Flav og Chuck D er sinte som lemmen mens de forteller deg at du ikke skal tro på hypen og slåss mot makta, mens beatsene fyker rundt ørene på deg. (Og Flavors clock-on-a-rope flakser rundt ørene hans).
Ville det ikke vært enklere med et armbåndsur?
Bra. Det trengs å være litt sint av og til. Personlig er jeg f.eks. mest fan av Eminem når han har litt sinne som må ut, og ikke når han er tullegutt.
Likevel er det når Public Enemy roer det litt ned, får med seg en dude på gitar som er såpass gammel at moren min hørte på ham da hun var liten dudette, at de leverer det vi gateguttene mener er deres aller beste øyeblikk. (Sangen de har samplet er også en klassiker, sjekk den ut her.)
Public Enemy - He Got Game
Så det vi lurer på kjære lesere: Har dere game?
- Are
Ville det ikke vært enklere med et armbåndsur?Bra. Det trengs å være litt sint av og til. Personlig er jeg f.eks. mest fan av Eminem når han har litt sinne som må ut, og ikke når han er tullegutt.
Likevel er det når Public Enemy roer det litt ned, får med seg en dude på gitar som er såpass gammel at moren min hørte på ham da hun var liten dudette, at de leverer det vi gateguttene mener er deres aller beste øyeblikk. (Sangen de har samplet er også en klassiker, sjekk den ut her.)
Public Enemy - He Got Game
Så det vi lurer på kjære lesere: Har dere game?
- Are
onsdag 20. oktober 2010
Punktum finale.
Vi gir oss. Nei.
Men, vi har lagt merke til at mange artister ofte har gjemt en skikkelig knallperle av et stemningspunktum på slutten av albumene sine. Akkurat som noen sanger bare skriker "jeg må være åpningslåten på dette albumet", skriker noen det helt motsatte. Dette innlegget skal altså handle om sistnevnte. Sangene vi bare merker at er helt rett at får være siste ord for denne gang (og som vi også finner ut, av og til er siste ord i det hele tatt).
Siden det er jeg (Are) som har stafettpinnen til jobben med å føre innlegget i pixler nå, så er jeg frekk nok til å begynne med min (fortsatt Are) favorittavslutter. Vi skal tilbake til 1995, til Goodie Mobs album "Soul Food" som vi har nevnt her før. Et enkelt piano, litt pianoklimpring, en gitarakkord, en dude med en skarptromme, litt gospeldamer og et sistevers av Cee-Lo Green (ja, han fra Gnarls Barkley) som er så bra levert atte... hjælp.
Siden vi først er down med rapperne kan vi like greit ta en til. Nasir Jones, eller bare Nas, største bidrag til verden vil mange sikkert mene er "Illmatic". Ikke at jeg er uenig, men andrealbumet "It Was Written" er neimen ikke mye dårligere. Der har han fått med seg litt Fugeesk drahjelp fra Lauryn Hill til å avslutte med "If I Ruled The World".
Outkast følger litt i fotsporene til sine plateselskapvenner i sørstatene. ATLiens-albumet (som er veldig veldig bra) avsluttes med en dude med tromme, en kar på piano og noen lyder som høres ut som en akvariepumpe som gurgler av fryd. "13th Floor/Growing Old" er nestemann ut.
Rocket Queen avslutter Guns N' Roses debutalbum Appetite For Destruction. Det begynner i grunnen litt halvgrovt, og hvis du syns du hører noen lyder som bestemor ville vasket ørene sine av i mellomspillet, så hører du helt riktig. Gutta mente de manglet noe ekstra der, så de dempet belysningen, ordnet noen puter og fyrte opp stearinlys. Så tok Axl med seg sin noe.... vokale kjæreste inn i studio og lot det stå til. (Dette finner jeg faktisk ikke på.) Rundt 4-minuttersmerket blir sangen litt annerledes. Slash klimprer koselig på gitaren, og Axl viser seg fra en rett så jovial og trofast side. Ikke fullt så jovialt er det at han ikke slutter å synge før 15 sekunder inn i den (som alltid) solide gitarsoloen Slash leverer.
Når vi først er inne på rock, skal vi ta med oss et avslutningsspor fra Audioslave. Vi har vært innom bandet før, men nå skal vi ta med en låt fra Revelations-albumet. Personlig er ikke albumet noe favoritt, men avslutningslåten Moth er en aldri så liten godbit. Den begynner ganske lett, før Brad Wilk på trommer åpner showet, raskt etterfulgt av en Tom Morello som leker seg på gitaren. Vi tror ganske så sikkert at Tom Morello har gitar hjemme, for han er nødt til å ha øvd bittelitt. Chris Cornell er det selvsagt ikke vanskelig å kjenne igjen på vokal, både på de ganske så rolige versene og de litt mindre rolige refrengene.
Jay-Z sitt debutalbum kom for hele 14 år siden. På Reasonable Doubt er det mye flott, og selv om ikke sistesporet utmerker seg spesielt i dette selskapet er det en av mine favoritter fra "han som gjør Yankeescapen mer kjent enn en Yankees-spiller kan".
Året før, i 1995, kom et annet legendarisk album ut. GZA gav da ut albumet Liquid Swords. Det albumet kunne vi nesten laget et eget innlegg om alene (og det bør dere nesten ikke se bort ifra at vi gjør), men nå handler det om avslutningsspor. B.I.B.L.E. (Basic Instructions Before Leaving Earth) får æren av å avslutte et album som gateguttene setter veldig høyt.
Vi skal bevege oss litt bort fra rap igjen, og vi skal enda lenger tilbake i tid. Beatles har de aller, aller fleste hørt om. De hadde noen hits for en del tiår siden, og en av de var siste sporet på albumet Magical Mystery Tour. Albumet inneholdt godlåter som Penny Lane, Strawberry Fields Forever og I am the Walrus. Ikke verst det, John, Paul, George og Ringo. Og siste låt på albumet er såpass jovial at vi rett og slett må inkludere den i dette innlegget. All You Need is Love.
Så tilbake til nåtid. Lisa Hannigan er en personlig favoritt hos Frode. Etter en del fantastiske låter sammen med Damien Rice gav hun i 2009 ut sitt første soloalbum, Sea Sew. Albumet er i sin helhet et særdeles flott album, og en av fjorårets høydare ifølge Frode. Avslutningssangen er en av favorittene, og Frode skulle gjerne hjulpet til å lage utklippingsbok med Lisa.
I 1994 entret Notorious B.I.G. hip-hop scenen med debutalbumet Ready To Die. Biggie Smalls, som han også ble kalt, gav faktisk bare ut ETT album før hans død i 1997. Albumet Life After Death kom poetisk nok ut vel to uker etter hans død. Avslutningssporet på Ready To Die er ikke noe særlig lystig, men det er temmelig gesten. "When I die, fuck it, I wanna go to hell..." er de første ordene i "Suicidal Thoughts" som avslutter Biggie's debutalbum.
Vi vet vi av og til skriver ting og har sanger vi har hatt før, men når man først snakker om sistespor før man dør, så er fortsatt Joe Strummer's "Silver And Gold (Before I Grow To Old)" småcreepy. Det var siste spor innspilt, siste spor på platen, spilt inn like før Joe døde. Siste ting han sang og sa? "I've got to hurry up before I grow too old" og "Ok, that's a take".
Vi har også noen sanger som vi mener BURDE vært avslutningsspor, fordi de har mye av den samme "avsluttende" følelsen som de sporene ofte har.
Death Cab For Cutie har et godt eksempel, og det heter "Different Name For The Same Thing". Det starter trist og småemo, men midt i sangen ombestemmer de seg. Tempoet tar seg opp, og det blir mer og mer smilefjes av hele greia, før det kuliminerer i noe temmelig gladmelankolsk. Det var det, tenker man kanskje da, men nei.... det var spor nummer fem.. av elleve. Og det føles mer enn bare litt rart.
Vi har tidligere nevnt Guns. De har også kanskje tidenes "avslutningsspor som ikke er et avslutningsspor", for det er vanskelig å finne noe mer.. i mangel på et bedre ord, grandiøst i deres back-katalog. Det er en fantastisk sang, og tar vel strengt tatt sånn på at den burde vært sist. Nå kom jo dette albumet så tidlig at det også var tilgjengelig på kassett, og det kan tenkes den var sist på side A, men det husker jeg ikke. I føljetongen "Gunsgutta er tullegutter" syns jeg det er litt herlig at Slash, i videoen, har på seg flosshatt, solbriller, max 3 knapper igjen på skjorten sin OG røyker inne i kirken under et bryllup, når han er forlover. Han har også glemt ringen. Bra Slash. Heldigvis er Duff der for å redde dagen, med skinnhansker på seg, fortsatt i kirken. Og da har vi fortsatt ikke nevnt at Slash topper heile driden med å ta en dramatisk exit og kommer gående ut av en helt annen kirke før han drar på med en gitarsolo LANGT i gokk i New Mexicos ødemark. Bra koherens. Nok om det, mer sang.
Men, vi har lagt merke til at mange artister ofte har gjemt en skikkelig knallperle av et stemningspunktum på slutten av albumene sine. Akkurat som noen sanger bare skriker "jeg må være åpningslåten på dette albumet", skriker noen det helt motsatte. Dette innlegget skal altså handle om sistnevnte. Sangene vi bare merker at er helt rett at får være siste ord for denne gang (og som vi også finner ut, av og til er siste ord i det hele tatt).
Siden det er jeg (Are) som har stafettpinnen til jobben med å føre innlegget i pixler nå, så er jeg frekk nok til å begynne med min (fortsatt Are) favorittavslutter. Vi skal tilbake til 1995, til Goodie Mobs album "Soul Food" som vi har nevnt her før. Et enkelt piano, litt pianoklimpring, en gitarakkord, en dude med en skarptromme, litt gospeldamer og et sistevers av Cee-Lo Green (ja, han fra Gnarls Barkley) som er så bra levert atte... hjælp.
Siden vi først er down med rapperne kan vi like greit ta en til. Nasir Jones, eller bare Nas, største bidrag til verden vil mange sikkert mene er "Illmatic". Ikke at jeg er uenig, men andrealbumet "It Was Written" er neimen ikke mye dårligere. Der har han fått med seg litt Fugeesk drahjelp fra Lauryn Hill til å avslutte med "If I Ruled The World".
Outkast følger litt i fotsporene til sine plateselskapvenner i sørstatene. ATLiens-albumet (som er veldig veldig bra) avsluttes med en dude med tromme, en kar på piano og noen lyder som høres ut som en akvariepumpe som gurgler av fryd. "13th Floor/Growing Old" er nestemann ut.
Rocket Queen avslutter Guns N' Roses debutalbum Appetite For Destruction. Det begynner i grunnen litt halvgrovt, og hvis du syns du hører noen lyder som bestemor ville vasket ørene sine av i mellomspillet, så hører du helt riktig. Gutta mente de manglet noe ekstra der, så de dempet belysningen, ordnet noen puter og fyrte opp stearinlys. Så tok Axl med seg sin noe.... vokale kjæreste inn i studio og lot det stå til. (Dette finner jeg faktisk ikke på.) Rundt 4-minuttersmerket blir sangen litt annerledes. Slash klimprer koselig på gitaren, og Axl viser seg fra en rett så jovial og trofast side. Ikke fullt så jovialt er det at han ikke slutter å synge før 15 sekunder inn i den (som alltid) solide gitarsoloen Slash leverer.
Når vi først er inne på rock, skal vi ta med oss et avslutningsspor fra Audioslave. Vi har vært innom bandet før, men nå skal vi ta med en låt fra Revelations-albumet. Personlig er ikke albumet noe favoritt, men avslutningslåten Moth er en aldri så liten godbit. Den begynner ganske lett, før Brad Wilk på trommer åpner showet, raskt etterfulgt av en Tom Morello som leker seg på gitaren. Vi tror ganske så sikkert at Tom Morello har gitar hjemme, for han er nødt til å ha øvd bittelitt. Chris Cornell er det selvsagt ikke vanskelig å kjenne igjen på vokal, både på de ganske så rolige versene og de litt mindre rolige refrengene.
Jay-Z sitt debutalbum kom for hele 14 år siden. På Reasonable Doubt er det mye flott, og selv om ikke sistesporet utmerker seg spesielt i dette selskapet er det en av mine favoritter fra "han som gjør Yankeescapen mer kjent enn en Yankees-spiller kan".
Året før, i 1995, kom et annet legendarisk album ut. GZA gav da ut albumet Liquid Swords. Det albumet kunne vi nesten laget et eget innlegg om alene (og det bør dere nesten ikke se bort ifra at vi gjør), men nå handler det om avslutningsspor. B.I.B.L.E. (Basic Instructions Before Leaving Earth) får æren av å avslutte et album som gateguttene setter veldig høyt.
Vi skal bevege oss litt bort fra rap igjen, og vi skal enda lenger tilbake i tid. Beatles har de aller, aller fleste hørt om. De hadde noen hits for en del tiår siden, og en av de var siste sporet på albumet Magical Mystery Tour. Albumet inneholdt godlåter som Penny Lane, Strawberry Fields Forever og I am the Walrus. Ikke verst det, John, Paul, George og Ringo. Og siste låt på albumet er såpass jovial at vi rett og slett må inkludere den i dette innlegget. All You Need is Love.
Så tilbake til nåtid. Lisa Hannigan er en personlig favoritt hos Frode. Etter en del fantastiske låter sammen med Damien Rice gav hun i 2009 ut sitt første soloalbum, Sea Sew. Albumet er i sin helhet et særdeles flott album, og en av fjorårets høydare ifølge Frode. Avslutningssangen er en av favorittene, og Frode skulle gjerne hjulpet til å lage utklippingsbok med Lisa.
I 1994 entret Notorious B.I.G. hip-hop scenen med debutalbumet Ready To Die. Biggie Smalls, som han også ble kalt, gav faktisk bare ut ETT album før hans død i 1997. Albumet Life After Death kom poetisk nok ut vel to uker etter hans død. Avslutningssporet på Ready To Die er ikke noe særlig lystig, men det er temmelig gesten. "When I die, fuck it, I wanna go to hell..." er de første ordene i "Suicidal Thoughts" som avslutter Biggie's debutalbum.
Vi vet vi av og til skriver ting og har sanger vi har hatt før, men når man først snakker om sistespor før man dør, så er fortsatt Joe Strummer's "Silver And Gold (Before I Grow To Old)" småcreepy. Det var siste spor innspilt, siste spor på platen, spilt inn like før Joe døde. Siste ting han sang og sa? "I've got to hurry up before I grow too old" og "Ok, that's a take".
Vi har også noen sanger som vi mener BURDE vært avslutningsspor, fordi de har mye av den samme "avsluttende" følelsen som de sporene ofte har.
Death Cab For Cutie har et godt eksempel, og det heter "Different Name For The Same Thing". Det starter trist og småemo, men midt i sangen ombestemmer de seg. Tempoet tar seg opp, og det blir mer og mer smilefjes av hele greia, før det kuliminerer i noe temmelig gladmelankolsk. Det var det, tenker man kanskje da, men nei.... det var spor nummer fem.. av elleve. Og det føles mer enn bare litt rart.
Vi har tidligere nevnt Guns. De har også kanskje tidenes "avslutningsspor som ikke er et avslutningsspor", for det er vanskelig å finne noe mer.. i mangel på et bedre ord, grandiøst i deres back-katalog. Det er en fantastisk sang, og tar vel strengt tatt sånn på at den burde vært sist. Nå kom jo dette albumet så tidlig at det også var tilgjengelig på kassett, og det kan tenkes den var sist på side A, men det husker jeg ikke. I føljetongen "Gunsgutta er tullegutter" syns jeg det er litt herlig at Slash, i videoen, har på seg flosshatt, solbriller, max 3 knapper igjen på skjorten sin OG røyker inne i kirken under et bryllup, når han er forlover. Han har også glemt ringen. Bra Slash. Heldigvis er Duff der for å redde dagen, med skinnhansker på seg, fortsatt i kirken. Og da har vi fortsatt ikke nevnt at Slash topper heile driden med å ta en dramatisk exit og kommer gående ut av en helt annen kirke før han drar på med en gitarsolo LANGT i gokk i New Mexicos ødemark. Bra koherens. Nok om det, mer sang.
lørdag 16. oktober 2010
Look what I can do!
Vi i gategutter har, som de fleste andre, sett en del Disney-filmer opp gjennom årene. Det er nesten litt skremmende at det er 16 år siden Lion King kom ut. Spesielt når den i grunn kan defineres som en gammel film. Og en av oss var et tosifret antall år da den kom ut. Uansett, det har kommet mye gull hva musikk angår i Disney-filmer. Det har ikke vært veldig mye veldig bra siden midten av 90-tallet, som også er kjent for å være tiden da g-funken knallet inn toppformen. Noe som får oss til å tenke på hvor magisk det hadde vært hvis Snoop Dogg hadde vært stemmen i en disneyfilm på den tiden. Fortrinnsvis en hund. Kanskje en nyinnspilling av Lady og landstr... nei.
Uansett, her har dere noen herlige låter/scener fra et utvalg Disneyfilmer:
Fra The Jungle Book - The Monkey Song
Fra The Jungle Book - Bare Necessities
Enkelt og greit en meget jovial låt
Fra Aladdin - A Whole New World
Mens mange tror at det å ha en fet bil er greien for å plukke opp damer, var Aladdin langt forut for sin tid da han brukte et flyvende teppe. Flyvende teppe > bil.
Fra The Little Mermaid - Kiss the Girl
Disney goes reagge-ish
En annen frekk låt fra Disneykartoteket er Under the Sea, også fra The Little Mermaid
... og vi liker reagge-Disney. Vi gjør jo det.
The Circle of Life fra The Lion King
Her i Elton Johns versjon, med en sånn passe søt løveunge i videoen. I tillegg er Simba sannsynligvis på sitt aller søteste sånn ca 3:17 ut i videoen. Sånn, fyi.
I Just Can't Wait to be King fra The Lion King
Simba gleder seg til å bli konge. Ser jo den.
Be Prepared fra The Lion King
Scar er temmelig fornøyd med seg selv når han fremfører Be Prepared for sine disipler.
Pinocchios hit I've Got No Strings var det ikke mulig å finne en versjon både lyden var god og embedding var mulig, så her er link til youtube.
Helt til slutt, noen visdomsord fra Trampe til å sende dere ut i natten:
Uansett, her har dere noen herlige låter/scener fra et utvalg Disneyfilmer:
Fra The Jungle Book - The Monkey Song
Fra The Jungle Book - Bare Necessities
Enkelt og greit en meget jovial låt
Fra Aladdin - A Whole New World
Mens mange tror at det å ha en fet bil er greien for å plukke opp damer, var Aladdin langt forut for sin tid da han brukte et flyvende teppe. Flyvende teppe > bil.
Fra The Little Mermaid - Kiss the Girl
Disney goes reagge-ish
En annen frekk låt fra Disneykartoteket er Under the Sea, også fra The Little Mermaid
... og vi liker reagge-Disney. Vi gjør jo det.
The Circle of Life fra The Lion King
Her i Elton Johns versjon, med en sånn passe søt løveunge i videoen. I tillegg er Simba sannsynligvis på sitt aller søteste sånn ca 3:17 ut i videoen. Sånn, fyi.
I Just Can't Wait to be King fra The Lion King
Simba gleder seg til å bli konge. Ser jo den.
Be Prepared fra The Lion King
Scar er temmelig fornøyd med seg selv når han fremfører Be Prepared for sine disipler.
Pinocchios hit I've Got No Strings var det ikke mulig å finne en versjon både lyden var god og embedding var mulig, så her er link til youtube.
Helt til slutt, noen visdomsord fra Trampe til å sende dere ut i natten:
søndag 10. oktober 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)
