Skal man poste sanger fra såpass nye album som dette, så bør det gjøres rimelig kjapt etter at den kom ut. Denne sangen er bare så bra at vi (jeg) er nødt til å gjøre et unntak.
Gorillaz ga ut tredjealbumet Plastic Beach i mars, og derfra kom etterhvert den smådeilige "On Melancholy Hill". Det er nesten så jeg lar være å si så veldig mye mer, og lar sangen tale for seg. Ser du godt etter i årets video 2010 finner du både Snoop Dogg og våre venner fra De La Soul. Småfrekt.
PS: Er litt mas her og der at Eva & The Heartmaker's "Mr. Tokyo" er en rip-off av denne. Jeg hører likheten, men altså, nei.
tirsdag 30. november 2010
fredag 26. november 2010
En gategutt runder 25
En av gateguttene spankulerer inn i sitt femogtyvende år, og dette må selvsagt markeres. Grattis med 25-årsdagen! High-five!
Den store dagen må selvsagt markeres, og denne låten går ut til gategutt-jubilanten.
Den store dagen må selvsagt markeres, og denne låten går ut til gategutt-jubilanten.
Noen barndomshelter
Det er flere enn Kanye og vennene hans som har gitt ut album i høst. Det har også noen gamle helter som jeg egentlig har likt siden barneskolen, men som du på den tiden aldri hadde fått meg til å innrømme. Da likte man Scatman John og... øhm... Whigfield (som nå forsåvidt funker kun til nostalgiaturer. Scatman John. Ikke så mye Whigfield.)
Heltene jeg snakker om er nesten på alder med svigerforeldrene mine, og da jeg begynte å tenke på det så jeg plutselig for meg svigerfar som sanger i dette bandet. Det ble fryktelig rart.
For svigerfar, han er ingen punkrocker. Bandet heter nemlig Bad Religion. Og uten at jeg egentlig har hørt svigerfar synge veldig mye, så er jeg rimelig sikker på at det er best for alle involverte at det er Greg Graffin som tar seg av den vokale delen her. Punkprofessoren, som han også kalles, fordi han foreleser noen kurs på Berkeley når bandet ikke er på tour, har en stemme som egentlig bare har blitt bedre og bedre jo eldre han blir. Han har ikke sunget dårlig, men da Bad Religion begynte for mange mange mange år siden, så hørtes han veldig mye yngre ut.
Uansett, de kom med nytt album nå i høst. The Dissent of Man. Derfra kommer "The Devil In Stitches".
Og noen gamle slagere:
Drunk Sincerity fra 1996-albumet "The Gray Race"
Generator fra 1992-albumet Generator
Skyscraper fra 1993-albumet Recipe For Hate
Sorrow fra 2002-albumet Process Of Belief
Kos og klums.
Heltene jeg snakker om er nesten på alder med svigerforeldrene mine, og da jeg begynte å tenke på det så jeg plutselig for meg svigerfar som sanger i dette bandet. Det ble fryktelig rart.
For svigerfar, han er ingen punkrocker. Bandet heter nemlig Bad Religion. Og uten at jeg egentlig har hørt svigerfar synge veldig mye, så er jeg rimelig sikker på at det er best for alle involverte at det er Greg Graffin som tar seg av den vokale delen her. Punkprofessoren, som han også kalles, fordi han foreleser noen kurs på Berkeley når bandet ikke er på tour, har en stemme som egentlig bare har blitt bedre og bedre jo eldre han blir. Han har ikke sunget dårlig, men da Bad Religion begynte for mange mange mange år siden, så hørtes han veldig mye yngre ut.
Uansett, de kom med nytt album nå i høst. The Dissent of Man. Derfra kommer "The Devil In Stitches".
Og noen gamle slagere:
Drunk Sincerity fra 1996-albumet "The Gray Race"
Generator fra 1992-albumet Generator
Skyscraper fra 1993-albumet Recipe For Hate
Sorrow fra 2002-albumet Process Of Belief
Kos og klums.
onsdag 24. november 2010
pit stop
Vi har skoleeksamen i morgen, så dette blir kort, men Kanye har som de fleste sikkert har fått med seg gitt ut nytt album, "My Dark Twisted Fantasy". Det kom denne mandagen. Der er blant annet denne, og den er fet den. Ræva lyd her, bra på spotify.
smask gateguttene.
smask gateguttene.
tirsdag 16. november 2010
NEStalgia
Jeg har nettopp børstet støv av vår gamle Nintendo, funnet i bakkjelleren hjemme i Bærum. To nye kontroller er kjøpt på Ebay, og jeg gleder meg som en unge til eksamenstiden er over så jeg kan få en tåre i øyekroken og ekstra sprett i steget av ren nostalgi. For dere født såpass sent at dere ikke husker Barcelona-OL, sånn ser den ut:
Dere som husker da denne konsollen var THE BOMB, husker nok også at det aller feteste med (nesten) alt var musikken på spillene. Man kan nesten ikke annet enn å smile og se for seg en eller annen ansatt sitte i et lite kott hos spillprodusenten og kverne ut 8-bits-slager på 8-bits-slager.
Et av de første spillene vi fikk her hjemme var Nintendo World Cup. Ikke AKKURAT Fifa 11 når det gjelder realismen, men det tar den igjen på sjarm og latterfaktor. Her kunne man takle spillere så øynene sto ut av hodet på dem (og til slutt ble liggende for godt hvis man taklet dem ofte nok), spille på grus, gress, asfalt og is, og man hadde noen magiske superspark som garanterte mål. I tillegg til dette var komponisten i storform.
Siden dette ikke er like morsomt uten spillet ved siden av, her er en liten best of-video:
En annen klassiker er Megaman 2, både spillet i seg selv og musikken. Her fra banene til Metal Man og Flash Man, og så han som hadde aller fetest musikk (men ikke fetest navn): Dr. Wily.
Mange husker nok også Ducktales-spillet, hvor siste banen selvfølgelig nok er på månen, hvor i alle fall Skrue McDuck ikke trenger sånt tull som astronautdrakt. Musikken der er i alle fall herlig.
Det er ikke veldig få som har remixet denne, så vi tar med en som kanskje er litt snillere mot ørene:
Mer rekker jeg ikke nå, men snart kommer SNEStalgia, og DER er det mye bra der!
Dere som husker da denne konsollen var THE BOMB, husker nok også at det aller feteste med (nesten) alt var musikken på spillene. Man kan nesten ikke annet enn å smile og se for seg en eller annen ansatt sitte i et lite kott hos spillprodusenten og kverne ut 8-bits-slager på 8-bits-slager.
Et av de første spillene vi fikk her hjemme var Nintendo World Cup. Ikke AKKURAT Fifa 11 når det gjelder realismen, men det tar den igjen på sjarm og latterfaktor. Her kunne man takle spillere så øynene sto ut av hodet på dem (og til slutt ble liggende for godt hvis man taklet dem ofte nok), spille på grus, gress, asfalt og is, og man hadde noen magiske superspark som garanterte mål. I tillegg til dette var komponisten i storform.
Siden dette ikke er like morsomt uten spillet ved siden av, her er en liten best of-video:
En annen klassiker er Megaman 2, både spillet i seg selv og musikken. Her fra banene til Metal Man og Flash Man, og så han som hadde aller fetest musikk (men ikke fetest navn): Dr. Wily.
Mange husker nok også Ducktales-spillet, hvor siste banen selvfølgelig nok er på månen, hvor i alle fall Skrue McDuck ikke trenger sånt tull som astronautdrakt. Musikken der er i alle fall herlig.
Det er ikke veldig få som har remixet denne, så vi tar med en som kanskje er litt snillere mot ørene:
Mer rekker jeg ikke nå, men snart kommer SNEStalgia, og DER er det mye bra der!
onsdag 10. november 2010
Litt velfortjent skryt
Noen album får bare ikke den skryten de fortjener. 1996-albumet "Nocturnal" fra Heltah Skeltah er en av dem. Heltah Skeltah består av Rock og Ruck (skryt for oppfinnsomhet når det gjelder artistnavn fortjener de derimot ikke så mye av), men sistnevnte er kanskje mer kjent som Sean Price.
Nocturnal var altså debutplaten deres, og her er det mye snacks for oss hip hop-hoder. Det er ikke akkurat veldig mange enkeltsanger som står ut som floorfillers eller vorspielslagere, men de har klart det samme som Joy Division klarte med Unknown Pleasures og Mobb Deep klarte med Infamous-albumet. De har fått en albumhelhet som er veldig veldig god. Da Beatminerz er kjent for dystre, basstunge og mørke beats, og har fått hovedansvaret her. De få beatsene laget av andre passer godt inn i resten av lydbildet. Dette passer rett og slett om natten.
Nå blir det veldig anmeldelseaktig, så jeg stopper preiket nå, og lar gutta prate for seg.
Nocturnal var altså debutplaten deres, og her er det mye snacks for oss hip hop-hoder. Det er ikke akkurat veldig mange enkeltsanger som står ut som floorfillers eller vorspielslagere, men de har klart det samme som Joy Division klarte med Unknown Pleasures og Mobb Deep klarte med Infamous-albumet. De har fått en albumhelhet som er veldig veldig god. Da Beatminerz er kjent for dystre, basstunge og mørke beats, og har fått hovedansvaret her. De få beatsene laget av andre passer godt inn i resten av lydbildet. Dette passer rett og slett om natten.
Nå blir det veldig anmeldelseaktig, så jeg stopper preiket nå, og lar gutta prate for seg.
tirsdag 9. november 2010
Slash
Et innlegg uten youtube-link!
Til alle rockefans der ute som mangler en bok å lese. Biografien til Slash om tiden med Guns N' Roses og frem til Velvet Revolver-dagene kom for noen år siden. For å være ærlig var boken akkurat som jeg hadde håpet, og akkurat så rockestjernete man tror livet deres var. En av mine favorittpartier er hvor de, etter å ha måttet sparke trommisen sin fordi han hadde et smørbrødfat med kokain og heroin stående i kjøleskapet sitt (I'm not kidding), måtte på leting etter en ny:
"We tried on Martin Chambers from The Pretenders, who is a great guy, but we should have known that it wasn't going to work out the minute we saw that huge octopus drum kit he used with The Pretenders. It was more, for want of a better word, fantastic than your average drum kit. That thing had round poles that came over the top of it with cymbals hanging from them - it was just ridiculous.
He was setting it all up while Duff tuned up and got ready to play with him for a bit; Duff was the front line. He and the drummer had to click, first of all - if they didn't, there was no point in Izzy or me even picking up a guitar.
I was in the bathroom sitting on the toilet, reading a magazine, when Martin and Duff started playing, and as I listened through the door, I though, Oh boy. I was making something more appealing than what I was hearing at that moment..."
129,- på Ark var det i alle fall da jeg kjøpte den for ca. 2 år siden, og den heter enkelt og greit Slash.
Til alle rockefans der ute som mangler en bok å lese. Biografien til Slash om tiden med Guns N' Roses og frem til Velvet Revolver-dagene kom for noen år siden. For å være ærlig var boken akkurat som jeg hadde håpet, og akkurat så rockestjernete man tror livet deres var. En av mine favorittpartier er hvor de, etter å ha måttet sparke trommisen sin fordi han hadde et smørbrødfat med kokain og heroin stående i kjøleskapet sitt (I'm not kidding), måtte på leting etter en ny:
"We tried on Martin Chambers from The Pretenders, who is a great guy, but we should have known that it wasn't going to work out the minute we saw that huge octopus drum kit he used with The Pretenders. It was more, for want of a better word, fantastic than your average drum kit. That thing had round poles that came over the top of it with cymbals hanging from them - it was just ridiculous.
He was setting it all up while Duff tuned up and got ready to play with him for a bit; Duff was the front line. He and the drummer had to click, first of all - if they didn't, there was no point in Izzy or me even picking up a guitar.
I was in the bathroom sitting on the toilet, reading a magazine, when Martin and Duff started playing, and as I listened through the door, I though, Oh boy. I was making something more appealing than what I was hearing at that moment..."
129,- på Ark var det i alle fall da jeg kjøpte den for ca. 2 år siden, og den heter enkelt og greit Slash.
mandag 8. november 2010
Tom Morello Part II
Vi lovet dere mer med Tom Morello, og vi holder jo vårt ord. Sist var det hans tid i Rage Against the Machine som var i fokus. Nå skal vi ta for oss Tom Morello sin tid i Audioslave, samt hans soloprosjekt hvor han går under navnet The Nightwatchman.
Da Zach de la Rocha sluttet i RATM, fant de resterende medlemmene av RATM ut at de måtte finne på noe nytt. Chris Cornell var også på jakt etter noen nye folk å lage musikk med etter at Soundgarden var oppløst. De klarte å legge to og to sammen, og skapte altså bandet Audioslave. Med Chris Cornells lett gjenkjennelige stemme og de ikke helt rævva musikerne fra RATM debuterte de med albumet som originalt nok ble hetende "Audioslave".
Vi har lagt ut en del Audioslave her på bloggen tidligere, men vi føler at noen tåler en liten encore. I og med at det er Tom Morello dette handler om blir det litt tøysete å ikke ta med et par Audioslave-låter. Så.. here goes.
Cochise
Be Yourself
Like a Stone
Shadow on the Sun
I Am the Highway (Live)
Så er det Tom Morello sitt soloprosjekt The Nightwatchman som står for tur. Her har han gått en litt annen vei, kan man vel si. Det er nesten som at man får en følelse av at Tom har hentet inspirasjon fra den godeste mannen i sort, Johnny Cash. Knakende bra er det hvert fall.
Until the End (Live)
The Fabled City
Tom Morello er rimelig fornøyd med å være med på Guitar Hero...
Da Zach de la Rocha sluttet i RATM, fant de resterende medlemmene av RATM ut at de måtte finne på noe nytt. Chris Cornell var også på jakt etter noen nye folk å lage musikk med etter at Soundgarden var oppløst. De klarte å legge to og to sammen, og skapte altså bandet Audioslave. Med Chris Cornells lett gjenkjennelige stemme og de ikke helt rævva musikerne fra RATM debuterte de med albumet som originalt nok ble hetende "Audioslave".
Vi har lagt ut en del Audioslave her på bloggen tidligere, men vi føler at noen tåler en liten encore. I og med at det er Tom Morello dette handler om blir det litt tøysete å ikke ta med et par Audioslave-låter. Så.. here goes.
Cochise
Be Yourself
Like a Stone
Shadow on the Sun
I Am the Highway (Live)
Så er det Tom Morello sitt soloprosjekt The Nightwatchman som står for tur. Her har han gått en litt annen vei, kan man vel si. Det er nesten som at man får en følelse av at Tom har hentet inspirasjon fra den godeste mannen i sort, Johnny Cash. Knakende bra er det hvert fall.
Until the End (Live)
The Fabled City
Tom Morello er rimelig fornøyd med å være med på Guitar Hero...
søndag 7. november 2010
A plastic smile, and a cowards frown.
Det store innlegget tar litt tid. Sånn er det når man skal finne tid for å sile, skrive og skrive om. I april var det et lite innlegg om Chuck Ragan fra Hot Water Music. Det er lenge nok siden til at dere kan få et til. To sanger fra det første soloalbumet hans.
For Broken Ears
The Boat
- Are
For Broken Ears
The Boat
- Are
torsdag 4. november 2010
Filmåret 2008
Etter en lang pause er spalten Filmåret tilbake, og nå er det 2008 som står for tur. Og det var masse gode filmer også dette året. Heath Ledger imponerte de alle med sin rolle som Joker i The Dark Knight, og satte med det standarden for sånn ca 40% av halloween-kostymene det samme året. Brad Pitt ble født gammel i Benjamin Button, mens Slumdog Millionaire gjorde det folkelig å le av en guttunge som ramlet oppi bæsj.
Det er vanskelig å plukke ut en film fra dette året også, så her følger et par av undertegnede sine favoritter fra filmåret 2008.
Forgetting Sarah Marshall
For dere som husker at I Love You, Man fikk hederlig omtale her i Gategutter da det var filmåret 2009 som ble omtalt, er det kanskje ikke overraskende at også denne filmen falt i smak. I denne filmen er det derimot Jason Segal som har hovedrollen, mens Paul Rudd spiller en liten birolle som surfeinstruktøren Chuck. I tillegg var det her Russel Brand, i rollen som artisten Aldous Snow, for alvor slo gjennom internasjonalt. (Karakteren Aldous Snow fikk jo også en spin-off film i år. Den heter "Get Him to the Greek" og er helt forferdelig.) Mila Kunis er også med i FSM. Hun er jo ekkel. Nei. Det er mye bra humor i Forgetting Sarah Marshall, og en god del morsomme biroller, blant annet fra Bill Hader. Som med I Love You, Man er det mye pinlig humor, one-liners og herlig dialog. I tillegg har man en musikal om draculaer i et dukketeater-format, og det skal man ikke kimse av. Eller skal man? Morsomt er dette hvert fall uansett.
The Dark Knight
Ikke overraskende er det veldig lett for å tenke på Heath Ledger når man snakker om denne filmen. Det var mye snakk om at den avdøde skuespilleren fikk oscar for rolle sin som The Joker mye på grunn av hypen som oppsto etter hans død, men rolletolkningen hans i denne filmen ER jo faktisk fantastisk bra. Ikke så rart. Heath Ledger var en av de beste skuespillerne i sin generasjon. Uansett, filmen har et drøss med andre fantastiske skuespillere også. Når rollelisten inneholder navn som Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal... ja, da har man gjort noe riktig hvert fall. I tillegg er fimlen regissert av Christopher Nolan, som også har stått bak filmer som Memento, Batman Begins og, mest nylig, Inception.
Andre filmer man bør ha sett fra 2008 inkluderer:
Slumdog Millionaire - Vant 8 Academy Awards, og ikke uten grunn. Finfin film med et fantastisk soundtrack, flotte scener og Freida Pinto.
The Curious Case of Benjamin Button - Enkelte mener denne filmen er lang og kjedelig. Selv syntes jeg at filmen fungerer veldig bra. Filmen er ispedd en god dose humor som virker bra. I tillegg er det sterke skuespillerprestasjoner fra både hoved- og birollene. Brad Pitt og Cate Blanchett er som vanlig solide. Det spenstigste navnet på rollelisten er riktignok Mahershalalhashbaz Ali... friskt navn der, altså.
Gran Torino - Clint Eastwood er steintøff. Enkelt og greit. En del skuespillerprestasjoner som ikke akkurat imponerer veldig, men det gjør i grunn ikke noe. Er ikke lett å skinne ved siden av Clint'ern uansett. Mannen med stålblikket står forøvrig også for regi.
Taken - Etter man ser denne filmen sitter man igjen med en følelse av at man ikke har lyst å engang tenke på å kidnappe en datter av Liam Neeson. Spennende og intensiv film. Liam Neeson er en rutinert herremann, og her viser han en litt annen side av seg selv enn han gjør i.. tja.. for eksempel Love Actually.
Burn After Reading - Mange mener dette er en av de dårligere filmene fra brødrene Coen. Nå ligger listen etterhvert ganske høyt når man må sammenligne sine nye filmer med "Fargo", "O Brother, Where Art Thou?", "No Country for Old Men" og "The Big Lebowski". Burn After Reading er morsom, og spesielt John Malkovich og Brad Pitt er til tider fantastisk komisk i sine roller. George Clooney og Frances McDormand er også herlige, mens Richard Jenkins som alltid leverer.
Brad Pitt slik vi er vant til å se han. Nei.
The Hurt Locker - Nå er ikke jeg noe stor fan av krigsfilmer, men denne filmen likte jeg. Mye grunnet Jeremy Renner, som gjør en fantastisk rolle, men også grunnet enkelte av scenene som er rimelig fantastiske. Også hyggelig at filmen slo Avatar i Oscar-racet.
Låt den rätte komma in - Vampyrfilmer har vi vel strengt tatt fått nok av i det siste. Denne filmen fikk jeg med meg på Canal Plus en gang, og denne filmen var rett og slett en høydare. Det har forresten amerikanerne funnet ut også, så de har selvsagt nok en gang bestemt seg for at det er lettere å lage en helt ny versjon av filmen i stedet for å utsette sine landsmenn for undertekster... den er grei.
Seven Pounds - Will Smith viste i The Pursuit of Happyness at han kan fikse dramaroller minst like bra som komedier. Her viser han det igjen. Rosario Dawson er en gategutt-favoritt, så det gjør ingenting at hun har den andre hovedrollen. I tillegg er det moro å se Woody Harrelson.
Changeling - Angelina Jolie har jeg aldri hatt noe sansen for. Men med Clint Eastwood i registolen blir jo det meste interessant. Og denne filmen var noe helt annet enn jeg forventet. Spennende og forstyrrende. Velspilt og velregissert.
Ellers er det verdt å få med seg The Wrestler med tøysegutten Mickey Rourke, en hel haug med tullefanter i Tropic Thunder, Pineapple Express, Sean Penn og Josh Brolin i Milk og RocknRolla. I tillegg kom Paul Rudd ut med Role Models som har noen herlige øyeblikk, mens Mark Strong er latterlig fet i Body of Lies, hvor også Russel Crowe og Leonardo Di Caprio er på rollelisten. Det er også Golshifteh Farahani. Friskt navn, søt jente.
For 10 år siden:
Blant filmer som kom ut i 1998:
The Big Lebowski, Saving Private Ryan, Fear and Loathing in Las Vegas, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, Dark City, American History X, Meet Joe Black, Ronin, Run Lola Run og Fallen.
Det er vanskelig å plukke ut en film fra dette året også, så her følger et par av undertegnede sine favoritter fra filmåret 2008.
Forgetting Sarah Marshall
For dere som husker at I Love You, Man fikk hederlig omtale her i Gategutter da det var filmåret 2009 som ble omtalt, er det kanskje ikke overraskende at også denne filmen falt i smak. I denne filmen er det derimot Jason Segal som har hovedrollen, mens Paul Rudd spiller en liten birolle som surfeinstruktøren Chuck. I tillegg var det her Russel Brand, i rollen som artisten Aldous Snow, for alvor slo gjennom internasjonalt. (Karakteren Aldous Snow fikk jo også en spin-off film i år. Den heter "Get Him to the Greek" og er helt forferdelig.) Mila Kunis er også med i FSM. Hun er jo ekkel. Nei. Det er mye bra humor i Forgetting Sarah Marshall, og en god del morsomme biroller, blant annet fra Bill Hader. Som med I Love You, Man er det mye pinlig humor, one-liners og herlig dialog. I tillegg har man en musikal om draculaer i et dukketeater-format, og det skal man ikke kimse av. Eller skal man? Morsomt er dette hvert fall uansett.
The Dark Knight
Ikke overraskende er det veldig lett for å tenke på Heath Ledger når man snakker om denne filmen. Det var mye snakk om at den avdøde skuespilleren fikk oscar for rolle sin som The Joker mye på grunn av hypen som oppsto etter hans død, men rolletolkningen hans i denne filmen ER jo faktisk fantastisk bra. Ikke så rart. Heath Ledger var en av de beste skuespillerne i sin generasjon. Uansett, filmen har et drøss med andre fantastiske skuespillere også. Når rollelisten inneholder navn som Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal... ja, da har man gjort noe riktig hvert fall. I tillegg er fimlen regissert av Christopher Nolan, som også har stått bak filmer som Memento, Batman Begins og, mest nylig, Inception.
Andre filmer man bør ha sett fra 2008 inkluderer:
Slumdog Millionaire - Vant 8 Academy Awards, og ikke uten grunn. Finfin film med et fantastisk soundtrack, flotte scener og Freida Pinto.
The Curious Case of Benjamin Button - Enkelte mener denne filmen er lang og kjedelig. Selv syntes jeg at filmen fungerer veldig bra. Filmen er ispedd en god dose humor som virker bra. I tillegg er det sterke skuespillerprestasjoner fra både hoved- og birollene. Brad Pitt og Cate Blanchett er som vanlig solide. Det spenstigste navnet på rollelisten er riktignok Mahershalalhashbaz Ali... friskt navn der, altså.
Gran Torino - Clint Eastwood er steintøff. Enkelt og greit. En del skuespillerprestasjoner som ikke akkurat imponerer veldig, men det gjør i grunn ikke noe. Er ikke lett å skinne ved siden av Clint'ern uansett. Mannen med stålblikket står forøvrig også for regi.
Taken - Etter man ser denne filmen sitter man igjen med en følelse av at man ikke har lyst å engang tenke på å kidnappe en datter av Liam Neeson. Spennende og intensiv film. Liam Neeson er en rutinert herremann, og her viser han en litt annen side av seg selv enn han gjør i.. tja.. for eksempel Love Actually.
Burn After Reading - Mange mener dette er en av de dårligere filmene fra brødrene Coen. Nå ligger listen etterhvert ganske høyt når man må sammenligne sine nye filmer med "Fargo", "O Brother, Where Art Thou?", "No Country for Old Men" og "The Big Lebowski". Burn After Reading er morsom, og spesielt John Malkovich og Brad Pitt er til tider fantastisk komisk i sine roller. George Clooney og Frances McDormand er også herlige, mens Richard Jenkins som alltid leverer.
Brad Pitt slik vi er vant til å se han. Nei.The Hurt Locker - Nå er ikke jeg noe stor fan av krigsfilmer, men denne filmen likte jeg. Mye grunnet Jeremy Renner, som gjør en fantastisk rolle, men også grunnet enkelte av scenene som er rimelig fantastiske. Også hyggelig at filmen slo Avatar i Oscar-racet.
Låt den rätte komma in - Vampyrfilmer har vi vel strengt tatt fått nok av i det siste. Denne filmen fikk jeg med meg på Canal Plus en gang, og denne filmen var rett og slett en høydare. Det har forresten amerikanerne funnet ut også, så de har selvsagt nok en gang bestemt seg for at det er lettere å lage en helt ny versjon av filmen i stedet for å utsette sine landsmenn for undertekster... den er grei.
Seven Pounds - Will Smith viste i The Pursuit of Happyness at han kan fikse dramaroller minst like bra som komedier. Her viser han det igjen. Rosario Dawson er en gategutt-favoritt, så det gjør ingenting at hun har den andre hovedrollen. I tillegg er det moro å se Woody Harrelson.
Changeling - Angelina Jolie har jeg aldri hatt noe sansen for. Men med Clint Eastwood i registolen blir jo det meste interessant. Og denne filmen var noe helt annet enn jeg forventet. Spennende og forstyrrende. Velspilt og velregissert.
Ellers er det verdt å få med seg The Wrestler med tøysegutten Mickey Rourke, en hel haug med tullefanter i Tropic Thunder, Pineapple Express, Sean Penn og Josh Brolin i Milk og RocknRolla. I tillegg kom Paul Rudd ut med Role Models som har noen herlige øyeblikk, mens Mark Strong er latterlig fet i Body of Lies, hvor også Russel Crowe og Leonardo Di Caprio er på rollelisten. Det er også Golshifteh Farahani. Friskt navn, søt jente.
For 10 år siden:
Blant filmer som kom ut i 1998:
The Big Lebowski, Saving Private Ryan, Fear and Loathing in Las Vegas, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, Dark City, American History X, Meet Joe Black, Ronin, Run Lola Run og Fallen.
tirsdag 2. november 2010
Musical Interlude
Vi forbereder et monsterinnlegg, så dere skal få noe i mellomtiden.
Egentlig kommer denne i retur kun fordi vi fant musikkvideoen. Dette er en repost, lydkvaliteten og bildekvaliteten er mildt sugende, i tillegg er det off-sync.
Det får ikke hjelpe. For her sitter vi stumme (av beundring) og har flere spørsmål enn svar. Hvor kommer egentlig elefanten inn i bildet? Hva er det Busta har på hodet rundt 1:35? Hva er det egentlig som skjer fra 2:34 og ut? Alt vi vet er to ting:
1. Den grønne mannen er creepy.
2. Her har det vært spist tabletter.
Klums fra gateguttene.
Egentlig kommer denne i retur kun fordi vi fant musikkvideoen. Dette er en repost, lydkvaliteten og bildekvaliteten er mildt sugende, i tillegg er det off-sync.
Det får ikke hjelpe. For her sitter vi stumme (av beundring) og har flere spørsmål enn svar. Hvor kommer egentlig elefanten inn i bildet? Hva er det Busta har på hodet rundt 1:35? Hva er det egentlig som skjer fra 2:34 og ut? Alt vi vet er to ting:
1. Den grønne mannen er creepy.
2. Her har det vært spist tabletter.
Klums fra gateguttene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
