NEStalgia

Jeg har nettopp børstet støv av vår gamle Nintendo, funnet i bakkjelleren hjemme i Bærum. To nye kontroller er kjøpt på Ebay, og jeg gleder meg som en unge til eksamenstiden er over så jeg kan få en tåre i øyekroken og ekstra sprett i steget av ren nostalgi. For dere født såpass sent at dere ikke husker Barcelona-OL, sånn ser den ut:



Dere som husker da denne konsollen var THE BOMB, husker nok også at det aller feteste med (nesten) alt var musikken på spillene. Man kan nesten ikke annet enn å smile og se for seg en eller annen ansatt sitte i et lite kott hos spillprodusenten og kverne ut 8-bits-slager på 8-bits-slager.

Et av de første spillene vi fikk her hjemme var Nintendo World Cup. Ikke AKKURAT Fifa 11 når det gjelder realismen, men det tar den igjen på sjarm og latterfaktor. Her kunne man takle spillere så øynene sto ut av hodet på dem (og til slutt ble liggende for godt hvis man taklet dem ofte nok), spille på grus, gress, asfalt og is, og man hadde noen magiske superspark som garanterte mål. I tillegg til dette var komponisten i storform.







Siden dette ikke er like morsomt uten spillet ved siden av, her er en liten best of-video:



En annen klassiker er Megaman 2, både spillet i seg selv og musikken. Her fra banene til Metal Man og Flash Man, og så han som hadde aller fetest musikk (men ikke fetest navn): Dr. Wily.







Mange husker nok også Ducktales-spillet, hvor siste banen selvfølgelig nok er på månen, hvor i alle fall Skrue McDuck ikke trenger sånt tull som astronautdrakt. Musikken der er i alle fall herlig.



Det er ikke veldig få som har remixet denne, så vi tar med en som kanskje er litt snillere mot ørene:



Mer rekker jeg ikke nå, men snart kommer SNEStalgia, og DER er det mye bra der!