Filmåret 2006

Vi er kommet til 2006 i gateguttenes blikk bakover i tid i filmens verden. 2006 var, i undertegnedes øyne, ikke det aller beste filmåret, men det betyr ikke at det kom ut noen skikkelig godfilmer det året allikevel. Blant annet var det dette året filmen som endelig skulle gi Martin Scorsese en meeeeeget velfortjent oscar kom ut. Hvorfor han måtte vente helt til i 2007 for å vinne sin første oscar er et mysterium på størrelse med hvorfor Anastasia trekker folk til konserter... aaaaanyway, her er et par personlige favoritter fra filmåret 2006:


The Departed

Filmen som altså endelig skaffet Scorsese en oscar-statuett. Ironisk nok fikk han ikke den før han lagde en re-make av en Hong Kong-filmen Infernal Affairs fra 2002. Det gjorde han til gjengjeld veldig godt da, heldigvis... for Internal Affairs er en meget god film, så fallhøyden var stor for Scorsese. Men med Jack Nicholson, Martin Sheen, Leonardo DiCaprio og Matt Damon på rollelisten og Scorsese som regissør skulle det jo LITT til før denne filmen skulle være helt rævva. Og det... det var den ikke. Kanskje også den filmen hvor jeg har likt Mark Wahlberg best (se scenen under). I tillegg er Vera Farmiga med, og hun synes jeg er skikkelig, skikkelig ålreit. Herlig politi/bad-guy film med et strålende persongalleri og så mye gullkorn atte hjelp..
Og, sist men ikke minst... Det er fra Boston. Bawstun! Pææækh yo kææh!






Neste ut er Lucky Number Slevin. En ganske så artig film med en ganske imponerende rolleliste. Morgan Freeman, Ben Kingsley, Bruce Willis og den relativt fantastiske Stanley Tucci. Josh Hartnett går forresten rundt i håndkle i ganske store deler av filmen, for dem som skulle synes det er moro. Her er traileren til filmen:




Alpha Dog har også Bruce Willis på rollelisten, og er neste personlige favoritt fra 2006. Anton Yelchin gjør også en meget god rolle, og tøysegutten Justin Timberlake viste at han kunne annet enn å danse, synge og ha krøllete hår. I tillegg er Emile Hirsch, en personlig favoritt med. Han er flinkis.




Det er på tide med noe LITT mer lystig igjen, og neste film er en skikkelig feelgood-film med Steve Carell. Little Miss Sunshine handler kort fortalt om en familie som legger ut på en road trip for å få datteren i familien frem til en slags missekonkurranse for små barn. Og med familie mener jeg her utvidet familie. Karakterene her er såklart ganske spesielle, og bl.a. Paul Dano gjør en fantastisk jobb som selvpålagt taus.





Siden vi først er inne på feelgood-filmer kan vi like gjerne ta med The Holiday først som sist. Til tross for at undertegnede er særdeles lite begeistret for Cameron Diaz, så er dette en skikkelig godfilm, faktisk.
Kort fortalt er Cameron Diaz og Kate Winslet drittlei av livene sine og finner ut at de skal bytte bolig med en på andre siden av jorden. Snakkes Usa, hei England, og vica versa. Så, (sjokk!), blir de forelsket i henholdsvis Jude Law og Jack Black da... Høres lite originalt ut, og er vel gjerne ikke det, men filmen er fisefin, OG noe av det beste i hele filmen er såklart Eli Wallach. FOR. EN. HELT.




Neste film ut er en klassisk "her er det så mye historier atte hjelp"-film. Det er ikke alle segmentene her som er like gode, men Paris, Je 'taime er allikevel en film det er verdt å få med seg. Quais de Seine er muligens mitt favorittsegment, med Cyril Descours og Leïla Bekhti (bilde). Margo Martindale gjør også en strålende innsats i "hennes" segment 14e Arrondissement. Andre kjente navn i den laaaaange rollelisten er Natalie Portman (heipådeg), Maggie Gyllenhaal (heipådeg 2), Nick Nolte, Juliette Binoche, Elijah Wood, Steve Buscemi, Emily Mortimer og Bob Hoskins.




Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle anbefale en film med Paul Walker... men det skal jeg. Running Scared er en film som egentlig aldri lar deg få puste. Action er kanskje ikke min favoritt-genre, men blandingen av action og drama i denne filmen er meget effektiv. 2006 var et godt år for Vera Farmiga, som med denne filmen altså fikk TO av sine filmer anbefalt på gategutter sin blogg. Hatten av til Vera for det!




Siste film ut er med undertegnedes kanskje favoritt fra sin generasjon, nemlig Ryan Gosling... han, ass. I Half Nelson spiller han en lærer som muligens er litt VEL glad i ulovlige medikamenter. Ryan Gosling spiller jo som vanlig strålende, men en big up skal definitivt også gis til Shareeka Epps. Hun var bare rundt 16 da filmen ble spilt inn, og gjorde en fantastisk jobb.






For 10 år siden:

Blant filmer som kom ut i 1996: Fargo, Trainspotting, Independence Day, Sleepers, Romeo & Julie, The Rock, Bullet, Tesis, City Hall, The Funeral.

Frekk blåsing

Vi tar selvkritikk for den meget lange pausen siden forrige innlegg. Men nå er vi tilbake, og i og med at ferien er over, og vi er tilbake på skolen igjen er det nok stor sjanse for at aktiviteten her inne vil komme tilbake til godt, gammelt nivå. Dagens tema er frekke blåsejob... nei. Eh.. låter med frekke blåserekker. Ja. Enkelte låter kan bli tusen ganger bedre (hvert fall dobbelt så bra) dersom de har en frekk blåserekke på plass. Det er ikke alltid vi vet akkurat hvem det er som blåser som en gud (eller gudinne), men det er ikke så viktig... Det viktigste er at det er så herlig og frekt at man bare må elske det. Her gir vi dere noen av våre favoritter:

Først ut er en sang som har så mye frekk blåsing atte hjelp... Her har Quincy Jones virkelig tatt ansvar i studioet sammen med MJ.

Rock With You - Michael Jackson



Neste video ut er St.Elmo's Fire. Fra rundt 3 minutter ut i sangen finner blåserekken ut at "nå... nå skal vi virkelig leke oss"... og så gjør de nettopp det. Leker seg.

St. Elmo's Fire (Man in Motion)



Neste sang er fra et album fra 80-tallet, noe som ikke er veeeeldig overraskende når man hører låten. Come una Schiava av Gianna Nannini inneholder noen herlig frekke blåsere, som spesielt lar seg høre litt utover i sangen.

Gianna Nannini - Come una Schiava



Tar meg friheten til å kaste inn en låt til fra samme cd. Det er noe temmelig Kenny G'ete over enkelte av blåsene her (er det lov å si?). Bare hør fra ca 2:20 utover.. eller, helst hør hele sangen da. Den er fisefin, den. Anyway, here goes...

Gianna Nannini - Quale Amore



Neste låt ut er en coverlåt det virkelig svinger av. The Animals hadde originalen, men Santa Esmeralda gjør ingen skam på "Don't Let me be Misunderstood". Sangen fikk en herlig oppsving etter opptredenen i Kill Bill Vol. 1. Pluss også for en herlig frekk video, med mye hår.

Santa Esmeralda - Don't Let me be Misunderstood



Neste ut er The Mighty Might Bosstones med en herlig up-tempo låt, som selvsagt også har noen frekke blåsere i seg. Det er nærmest påbudt å bevege litt på dansefoten til denne låten.

The Mighty Mighty Bosstones - The Impression that I get



Det er vanskelig å komme utenom en av de mest kjente videoene til Paul Simon når man snakker om sanger med blåsere i... Chevy Chase er med i videoen her, og videoen er så tøyeste atte hjelp...

Paul Simon - You Can Call me Al



Når man først er i Simon-land, tar vi også med denne godlåten, fremført sammen med Art Garfunkel i Central Park back in the days. Fra vel 1:50 her er det lekestue.

Simon & Garfunkel - Late in the Evening




Det ville nesten vært blasfemi om man ikke inkluderte denne neste låten i et innlegg om blåsere i sanger, så værsågod...

Stevie Wonder - Sir Duke (live 2009)




Bonus: Denne låten er egentlig på kanten av hva som er tillatt. Det er i tillegg keyboard-blåsere, men grunnet dansen som starter på 1:25 så MÅTTE vi jo bare inkludere denne... Bonuspoeng for koreografi som ikke ligner grisen. 80-tallet, ass...

Spagna - Call Me

Resten av Slottsfjell

Mitt hjem nummer... øh... fire, Tønsberg. Litt forsinket innlegg, men jeg tenkte bare ikke på det før nå, men ut fra programmet virker det ikke som den verste dagen å gå glipp av. Röyksopp var sikkert kult, Oslo Ess også, og kanskje Anthrax for de som liker sånt (ikke oss altså). Dere kjenner sikkert prosedyren fra Hoveinnlegget. Våre favoritter og/eller anbefalinger. Dag for dag, av de som er igjen. Klar ferdig gå.

FREDAG:

Gategutters lille godklump Melissa Horn spiller. Tjejen som er på hils med Frode når han hiver seg inn i siste øyeblikk er litt for søt, og så synger hun fint også. Bra Melissa. Nesten unødvendig med sang her, men det er aldri feil med litt Melissa.



Etter det kan man vente på Madcon, eller ta seg en pils før man går bort for å se The Go! Team. Høres ut som en blanding av en cheerleadergjeng og en tivolikarusell. Litt samme problemet som sukkerspinn, det blir fort for mye. Tror uansett det kan være kult live. (Etter cheerleaderne fra England spiller Katy B. Sikkert tommel opp.)

Håper noen ber Madcon spille denne.





Også håper jeg Sprutbass er like artige som de høres ut. Det vet jeg ikke noe om da. Finn det gjerne ut for meg på Kastellnatt.


LØRDAG:

Nesten så jeg drar ned etter jobb og raner noen for billetten. Synd mye av det fete er på ganske samme tidspunkt. Datarock har forhåpentligvis stemt gitarene innen klokken åtte. Etter Oslo Live for noen år siden har jeg hatt lyst til å se dem live igjen, det var sykt fett og det ser slik ut:





Så kommer luksusproblemet. Både Lars Vaular og Mogwai går begge på 21. Kaizers går på 22. Da spørs det om du vil se en hip bergenser, en gjeng med skotter eller noen karer fra Jæren som dasker på oljetønner. Tipper uansett det blir allsang til denne:








Når klokken er 01.45 bør Russ Chimes får være den som får oppmerksomheten din for kvelden (hvis du ikke møter en special someone på konserten da). Det engelske innslaget i en fransk housegjeng som lager house som får deg rett inn i en solnedgang i en episode av Miami Vice. Frem med lindressen til faren din og en pastellfarget t-skjorte om du er gutt, skulderputer og kreppetang hvis du er jente.



Altså, det ER sikkert mer som er verdt å få med seg, men jeg orker bare ikke skrive mer.

Hej då.

På denne dag... og i morgen

Det har vært stille fra denne kanten en stund nå. Sånn kan det gå når gategutter er på ferie eller i fullt arbeid, og er enten uten internett eller relativt slapp etter jobb. Uansett, vi kommer sterkere tilbake, og i dag er det på tide med et innlegg som kan minne VELDIG om sånne "Dagen i dag" som av og til er å finne på baksiden av aviser. Og... det er jo kanskje ikke så rart. For det er jo i grunn akkurat det dette er. 7. juli og 8.juli..

Uansett, 7. juli er første dag ut, og her er et par hyllester til folk født på denne dagen, pluss en del kuriositeter.


Først ut er en mann med navnet Vittorio De Sica, som ble født i 1901. Han lever, som dere kanskje skjønner, IKKE i dag. De Sica var en italiensk regissør og skuespiller, og her er en aldri så liten teaser om den kanskje mest kjente filmen hans som regissør, nemlig den fantastiske Ladri di Biciclette (Sykkeltyvene).




I 1940 ble en kar født i Liverpool. Han spilte trommer, men fikk AV og til lov til å synge også. Her er et eksempel på det. Bandet het Beatles, og mannen het Richard Starkey. Han er kanskje LITT mer kjent som Ringo Starr.

PS: En liten sidenote... Bill Hicks (stand up-komiker som gikk bort i 1994) uttalte en gang på et av sine show at “The Beatles were so high, they let Ringo sing on a couple of tunes”...




I tillegg ble Bérénice Bejo født på denne dato. Hun spilte en liten rolle i A Knight's Tale fra 2001. Så den er grei.

Det kan og nevnes at det på denne dag i 1928 for første gang ble solgt 'sliced bread'. Det skjedde selvsagt(?) i Chillicothe i Missouri. På denne dag i 1953 ble også Che Guevara i overkant reiselysten, og begynte på en tur gjennom Bolivia, Peru, Ecuador, Panama, Costa Rica, Nicaragua, Honduras og El Salvador. Året etter, på samme dag (selvsagt) debuterte Elvis Presley på radioen. Han ble en TOTAL flopp, og man hørte ikke noe særlig mer fra han i etterka.. joda. Det gjorde man.

8. juli i henholdsvis 1958 og 1968 ble skuespillerne Kevin Bacon og Billy Crudup født. Førstnevnte har gjort seg bemerket i filmer som Footloose, The River Wild, Apollo 13 og Mystic River. Sistnevnte har vært med i filmer som Almost Famous, Big Fish og Public Enemies. Fokus her skal dog rettes mot en film de spilte i sammen, Sleepers. En film med en ganske så formidabel rolleliste. Robert De Niro, Brad Pitt, Dustin Hoffman, Minnie Driver og Jason Patric er jo ikke de aller verste man kan lage film med. Her er traileren til denne, etter min mening, meget undervurderte filmen.




I tillegg kan det nevnes at det på denne dag i 1947 kom ut rapporter om at Roswell hadde fått besøk fra skikkelig, SKIKKELIG langt borte, og at Allen Lee Davis i 1999 fikk æren av å være den siste som fikk tatt i bruk den elektriske stolen som dødsstraff i Florida. Gratulerer!

Pepsi max og Hovefestivalen 2011: Gateguttenes Hovefavoritter

Tilbake med kun norsk for et innleggs skyld. Nå er det snart Hovefestival, og selv om vi sannsynligvis ligger henholdsvis på noen svaberg noen mil nordover eller i St. Hanshaugparken når Julian Casablancas kliner med noen backstage, betyr jo ikke det at vi ikke kan gi noen etternølere et lite tupp for å få ut fingeren med å kjøpe billetter. Hvis det er noen igjen da. Vi kan alltids håpe.

Det lukter brente forsterkere av rockeline-upen, det lukter cannabis av hip hopline-upen og tja... basselementene får kjørt seg av electroen og P3-lytterne får sitt. Og så er det en masse vi ikke har hørt stort om før. Men det liker vi. Plutselig ramler du innom noe helt bananas og blir blodfan. Ikke det verste som kan skje. Her er i alle fall våre favoritter.

Det føles nesten unødvendig å ta med et par av headlinerne, men vi liker jo noen av dem veldig godt uansett. The Strokes har vært favoritter siden "Someday" løftet taket på mang en VGS-fest, og Robyn trenger vel strengt tatt ingen introduksjon lenger. For en som har "Do You Really Want Me" i minnet fra barneskolen er det bare å ta av seg hatten for det vi nesten kan kalle et comeback. Vi har i alle fall valgt oss ut "Between Love & Hate" og "Hang With Me". Julian Casablancas og gutta spiller på Hovescenen 22.30 Onsdag 29. Juni. Robyn danser for seg selv på samme sted og tidspunkt en dag senere.





Hoves hjemmesider forteller oss at om vi kun skal på en konsert på Hove, så er Charles Bradley den du bør på. We second that. Frode har allerede hatt denne på sin blogg, men den tåler så absolutt et gjenhør. Vår forkjærlighet for blåserekker har vi aldri prøvd å skjule. Her er det blandet med en deilig mix av gammel, men frisk funk og en kar i en kjeledress, hva mer kan man be om? Hør på Hove, hør på oss. Teltscenen 23.30 Tirsdag 28. Juni er stedet.



Ingen av gateguttene er spesielt dystre til sinns. Det er derimot Jimmy Eat World av og til. I alle fall da de spilte inn vår utvalgte sang, "My Sundown". Det er i alle fall solskinn når de spiller fra klokken 17 på Hovescenen tirsdag 28. Juni.



Har du sett mer enn halvparten av en Premier League-sending på TV2 i år har du garantert fått med deg Kasabian. Deres "Fire" er den offisielle PL-sangen for et par år fremover. Det er nok heller ikke helt umulig at du har fått dem med deg selv om fotball skulle bry deg der solen aldri skinner.



Jeg hører mye på P3 i bilen, og for en stund siden merket jeg at de hadde listet denne lille electronicaknallperlen. Philter er som alle andre norske band de siste årene fra Bergen. Denne sangen passer kanskje bedre på en vinterspilleliste enn på en sommerfestival, men den er gull likevel. Her er "Revolver". Hør de et annet sted enn på P3 på Teltscenen 01.00 torsdag 30. Juni.



Når man først er inne på spillelister, er Outkast en gjenganger på mange av sommerlistene våre. Outkast kommer ikke, men halvparten gjør. Big Boi ga, som de fleste sikkert har fått med seg, ut soloalbum i fjor. Ikke var det spesielt superræva heller. Hadde vi tatt turen hadde vi gledet oss til "Turns Me On" (og ganske mye til "The Train part 2" også). De hadde vi fått høre ved Hovescenen på torsdag 30. Juni. Sånn ca. 20.30.



Kaizers trenger vel heller ingen introduksjon. Vi regner med at "Prosessen" og vår utvalgte "Die Polizei" tar seg av allsangbehovet. Det funket i alle på Vega i København. Bare se her. Du får prøvd deg på det samme hvis du er ved Hovescenen fredag 1. Juli rundt 22.30.



Selv om vi skulle sett bort fra Big Boi har Hove et rimelig voksent hip hop-program. Tulleguttene i Odd Future Wolf Gang Kill Them All, eller Odd Future hvis ikke gidder alt det andre (#Tiltak) er årets store hype. Vi får håpe at Earl Sweatshirt har fått lov av moren sin til å bli med. Sannsynligvis ikke. Blir nok bra uansett. Tyler The Creator og Frank Ocean tar en for laget her. "She", snurr film. Ulvegjengen minus Earl fjaser på Amfiscenen fredag 1. Juli klokken 21.30.



DJ Quik er årets old school-alibi- og trekkplaster. Vi lar oss ikke be to ganger om vi får sjansen til å ha litt gammel west coast rap på bloggen, og er det først en veteran vi skriver om kan vi like gjerne ta noe gammelt. Her er "Safe + Sound" albumet med samme navn fra 1992. PS: Frisk sveis. PS2: Den, og forhåpentligvis resten av DJ Quik kan du se på Hovescenen fredag 30. Juni klokken 18.30.



Curren$y har åpenbart også fått med seg at vi er glade i blåserekker, så han har fått med seg en dude på trompet, og et par andre musikere. Resultatet ble den temmelig laidback funky "Breakfast". Skal du likevel se Odd Future på Amfiscenen kan du like gjerne møte opp 19.30. Det hadde vi gjort. Lover!



The Mars Volta har vært i Norge før, og viste seg blant annet frem på Sentrum Scene våren 2010. Frontfigurene Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodríguez-López er livlige på scenen, og førstnevnte er bl.a. verdensmester i mikrofontriksing. Neida. Joda. Med særdeles offensive hårsveiser og noen like offensive dansesteg (jmf. 4 min ut i videoen under) er det vanskelig å ikke bli revet med når disse tøyseguttene opptrer live. Her er Inertiatic ESP, fra albumet De-Loused in the Comatorium. Mikrofontriksing og kreative dansesteg kan du altså se på Hovescenen fredag 1. Juli klokken 20.30.



En ting er reposter, men jeg må innrømme at det føles litt fjasete å reposte noe vi hadde i forrige innlegg. Timbuktu kommer i alle fall med den latterlig fengende "Resten av ditt liv", og forhåpentligvis et par sanger til da. Mere i innlegget under. Han sparker i gang dagen på Hovescenen torsdag 30. Juni klokken 17.



Heldigvis får electrofansen mer å kose seg med enn Robyn og Philter. Deadmau5 er ikke HELT ukjent, og kommer nok til å dra på med denne når han spiller. Mannen med det store musehodet spinner på Amfiscenen fredag 1. Juli klokken 00.15.



Ellers kommer også 30 Seconds To Mars, John Olav Nilsen og gjengen, Linkin Park, Razika, Jamie Woon, Sarke og Honningbarna. Rimelig god spredning, med andre ord.

Vi angrer nesten litt på at vi ikke har festivalpass..

The pride of Scandia..

is Daniel Nannskog, or Johan Andersson... or Pontus Farnerud. But nevermind, for now its Timbuktu. His contribution for today is one of my top three summer anthems this year for sure. On the recieving end of this musical left hook is his former manager, who turned out to be... well, an asshole really. This is off his newest album "Sagolandet", which dropped June 8th. Enjoy.

Timbuktu er tilbake, og takk for det! Som sagt er denne til manageren hans. Timbuktu trodde han hadde 5 millioner på konto. Det hadde han også, inntil han en dag ikke hadde 5 millioner lenger, men 139 blanke svenske kroner. Kompispasning der altså. Hooket her festet seg med en gang, og er så tungt roterende på anlegget atte hjælp. "Resten av ditt liv" her altså. Kos dere!

...And out come the wolves

Vince and I mostly share the same taste in music, but one of the genres we never get quite on the same page is punk rock. Todays menu consists of an oldie from Rancid, and some new, gritty but fresh stuff from Santa Cruz' favourite boys The Swingin' Utters.

First batter up is Rancid, though. Their biggest commercial success is also the name of this entry, released in 1995. "...And Out Come The Wolves" is considered one of the most important albums in punks mid-90's revival. The three biggest hits, and also singles, were Time Bomb, Ruby Soho and Roots Radical. None of them made the cut today, though. The one that did was the ska-flirt "Old Friend". And yes, I know Lars Fredriksen doesn't sing like a church choir.

I've been slacking the past year. Two of my old favourite bands from junior high dropped albums, Bad Religion did so in September last year, Swingin' Utters this April, and both of them blindsided me on an idle Tuesday while randomly browsing Spotify. I've got to get back in the loop. This is by far my favourite from SU's latest: "Lepers, Thieves And Whores".

Sommerferien er kommet. Frode avsluttet sin siste eksamen for senest 2 timer siden, og jeg her allerede på dag 11 av ferien. Vi prøver oss med en engelsk/norsk-split en stund nå, og ser hvordan det går. Hvis vi orker. Jeg holdt på å droppe den norske delen allerede i første innlegg. Det lover godt... Er dere blant de som forstår dette avsnittet har dere sikkert også forstått hva innlegget handler om. En gammel favoritt med nytt materiale og en litt perifer bekjent med gammelt materiale. Her er de som sagt. "Old Friend" og "Lepers, Thieves And Whores".

E for electro

En av oss har sommerferie, og innimellom golfklasking og bocciapælming bør det jo være mulig å klemme inn et innlegg her også. Det kommer nok et skikkelig parklife-innlegg ganske snart, men i dag er det god gammel 80-talls electro hip hop på planen.

Vi skal innom Afrika Bambaataa og hans Soul Sonic Force, vi skal Boogie litt i Bronx og vi skal borti litt mindre kjent electroshit som sikkert ristet skulderputene av den yngste tanten din da du var en liten knert. Vi skulle egentlig også innom Grandmaster Flash & The Furious Five med The Message, men der var det ræva kvalitet på youtube, så go for spotify :)













og så... kan vi nesten ikke ha en sånn post uten å ta med et av våre favorittklipp. Dette ass...

So watcha watcha watcha want?

Beastie Boys er tilbake med nytt album om dagen, og da koser i alle fall jeg meg. Det er sikkert mange som tenker på megahiten Intergalactic, Fatboy Slim's fete remix av Body Movin', den legendariske videoen til Sabotage eller slageren "Fight For Your Right (To Party)" når man nevner Beastie Boys. Det gjør forsåvidt jeg også, men tenkte å være litt mer original nå.

Først ut en av mine favoritter fra albumet Paul's Boutique.



Sååå... Alive.




Og så hadde jeg tenkt å ha med den herlige "Don't Play No Game That I Can't Win" fra det nye albumet deres, hvor Santigold er med og leker seg, men det var ikke Youtube helt med på. Nedsig. Check it out on spotify, tho..

Are.

Litt Ronson faktisk

Det er mai, våren er kommet og det betyr jo bare en ting... gateguttene sitter med eksamenshelvete, og er dårlig på å oppdatere bloggen. Uansett, her er to godlåter som begge har et innslag av Mark Ronson. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har noe forhold til den karen i det hele tatt, men han har hvert fall gjort to ting som jeg gjerne tar av meg hatten for...

Først ut en herlig cover av The Smiths "Stop Me If You Think You've Heard This One Before", med innslag av tekst fra Supremes sin "You Keep me Hanging On". The Smiths OG Motown, med andre ord. Nice!



Deretter et samarbeid med to gateguttfavoritter, Ghostface Killah og Nate Dogg (R.I.P.)

et lite påskeinnlegg

Eller pre-sommer om du vil. Når gradestokken vi 20 røde er det nærme nok. G-Funken er i tung rotasjon hos oss i sommermånedene, men det har vi postet så mye av fra før at vi dropper det akkurat for dette innleggets skyld. Vi har tidligere vært innom Ceu - Malemolencia, Marcio Local - Soul Do Samba, og ikke minst Luisito Quintero. Nå fyller vi på, uten brasilianere denne gangen. I dag blir det reggae. Uten en eneste jamaicaner. Derimot en gjeng fra Birmingham og en likblek kar fra Zambia.

Jeg rydder i kjelleren om dagen, og da fant jeg "Postens sommerkassett 1990". Akkurat som Absolute Music fra 90-tallet er det et temmelig godt tidsvitne, og vi som husker tidlig 90-tall vet at det kan bety ganske mye rart (for eksempel dette). Midt inne i virrvarret av Tre Små Kinesere og Roxette dukket derimot denne opp, fra et band man vel husker best for "Can't Help Falling In Love" og "Red, Red Wine".



Admiral P koser seg glugg ihjel på radioen om dagen. Jeg synes ikke akkurat "Snakke Litt" er spesielt superfet, men på EPen hans finner man denne livsbejaende godbiten.



Fremover alltid, bakover aldri. Åpenbart....

Smask gateguttene.

Parkour

Vi i gategutter synes Parkour/Free-running er temmelig ålreite greier. Nå har de blitt åpnet et eget akademi i California utelukkende for å trene opp folk innen denne rimelig frekke sporten(?). Synd det ikke er f.eks. på løkka de har åpnet, for da hadde nok gateguttene kommet sprettende til Blindern om et års tid, etter å ha lekt seg oppover Bogstadveien (for er man flink på Parkour hadde man jo villet leke seg litt i Bogstadveien). For denne gang må vi nok nøye oss med å se på reklamen for det nyåpnede akademiet, og her er det tre gulløyeblikk som øyeblikkelig slår oss.

For det første så er det jo bare det at det er et eget sted for kun parkour, enkelt og greit. Og det SER jo veldig moro ut da. For det andre, er sangen til Ellie Goulding, "Lights", en skikkelig godlåt. Sist, men ikke minst, er det veldig tommel opp at de har valgt en slags Super Mario theme på interiøret. Fantastisk! Av disse triksene her, er det vel 1:18 og 2:30 vi skulle klart å prestere ca. like godt... Noe av det mest imponerende er vel uansett han som skifter fra bukse til shorts i luften (off-camera da) på 2 sekunder på 1:49-1:51... PS: Husk innesko!




En av de som har gjort det bedre enn gjennomsnittet i Parkour er Damien Walters. Her er noen små skrytevideoer av han.







Urban Ninja er også en youtube-hit:




Enjoy!

Brann på arkaden

Vi fortsetter debutalbumtrenden vår. I dag er det Arcade Fire med "Rebellion (Lies)" fra albumet Funeral som får sine tilmålte pixler. Værsågod. Takk for meg.

Nå får jeg Kanye-fansen på nakken

Neida. Det gjør jeg ikke. Kanye er bra han, men jeg lobber inn en liten brannfakkel om at jeg synes My Beautiful Dark Twisted Fantasy er en anelse overhypet. Det er bra det, men at "detteerdetbestealbumethannoenganghargittutogdeterdetbestehiphopalbumetnoensinneåfyfaenjegtrorjegdriterpåmegavekstase", det er det ikke. Personlig synes jeg debutalbumet College Dropout er hans beste. Lenge før Taylor Swift og alt annet fjas. Bare hør her!

Filmåret 2007

Etter en lang pause er det klart for neste innlegg i filmåret-spalten, og denne gangen er det altså 2007 som skal gjennomgåes av undertegnede. Det kommer stort sett alltid en del good shit ut hvert år, og 2007 var intet unntak. Et par personlige favoritter følger:

Into the Wild

Emile Hirsch er en aldri så liten favoritt. Den 25 år gamle skuespilleren leverer en meget solid prestasjon i filmen om Chris McCandless, en ung gutt som bestemmer seg for å forlate det materielle livet for å dra ut på sitt eget lille eventyr. Han gir bort sine $24k i sparepenger til veldedige formål, og stikker (som tittelen antyder) ut i villmarken. Sean Penn regisserte filmen som også har navn som Marcia Gay Harden, William Hurt, Catherine Keener (<3), Hal Holbrook (som ble oscar-nominert), Kristen Stewart(!) og Vince Vaughn på rollelisten. Sistnevnte ikke fullt så tøysete som han pleier å være. Litt moro er det også å se Zach Galifianakis, selv om det riktignok er i en knøttliten birolle. Det er lett å trekke paralleller fra denne filmen til "127 Hours" med James Franco, som var nominert til flere oscar-priser i år. Filmen er i likhet med denne basert på en sann historie, men er etter min mening bedre enn James Francos film.





Lars and the Real Girl

Ryan Gosling, altså... Nok en personlig favoritt, og i denne filmen gjør han igjen en glimrende rolletolkning. Med en noe begrenset sosial intelligens ender Lars opp med å bestille seg en såkalt sex-dukke på internettet. Han kaller henne Bianca og inkluderer henne raskt inn i livet sitt som kjæresten sin. Lars er en kjæledegge i lokalsamfunnet, og de fleste spiller med. Filmen er muligens den varmeste og morsomste filmen jeg har sett hvor en sex-dukke spiller en av hovedrollene, og Ryan Gosling er intet annet enn briljant som den temmelig stakkarslige Lars. I tillegg er fantastiske Patricia Clarkson med i filmen. Hun er flink, da.





Across the Universe

Dersom man er gira på litt feelgood og i tillegg er glad i Beatles, ja da... da er nok dette filmen for deg. Med Vietnam-krigen som bakteppe fortelles historien om en rekke unge folk som bryter ut i Beatles-sanger mer enn gjennomsnittet. Men det fungerer absolutt strålende. Jim Sturgess spiller Jude, mens Evan Rachel Wood spiller Lucy (såklart måtte de hete det), mens Joe Anderson, Dana Fuchs, T.V. Carpio og Martin Luther tar seg av resten av hovedrollene. I tillegg er filmen flust av artige cameos, bl.a. Bono, Joe Cocker og Eddie Izzard. Det er ikke ofte man ser Joe Cocker på en rolleliste oppført som Bum/Pimp/Mad Hippie... Låtene blir flott fremført av de ulike skuespillerne (Jan-Fredrik Karlsen hadde vel sagt at de gjorde sangene til sine egne), og filmen er absolutt en av mine favoritter fra 2007.




PS: Her er flere av sangene lagt ut (spoiler-alert)




The Orphanage

Belén Rueda spiller hovedrollen i denne lille perlen av en spansk film. Dette er filmen som fikk "1-2-3 rødt lys" til å virke dritskummelt, og bare det i seg selv er jo en bragd. Creepy stemning, og nok en gang tommel opp til Spania for gode filmer.




Gone Baby Gone

Kanskje en av de mer overraskende filmene fra 2007. Ben Affleck står bak regien, og imponerte kraftig med Gone Baby Gone, som var hans debut som regissør (om man da ser bort ifra kortfilmen hans "I killed my lesbian wife, hung her on a meat hook, and now I have three... og det gjør vi jo). I hovedrollene finner vi hans lillebror Casey Affleck og Michelle Monaghan som paret som får i oppdrag å finne en liten jente som er blitt kidnappet. Amy Ryan leverer som bare det i rollen som jentens "temmelig-ute-på-kjøret"-mor og i tillegg er Morgan Freeman, Ed Harris og Michal K. Williams (Omar fra The Wire) på rollelisten. Godfilm.




Ellers er det verdt å nevne at Martin Scorsese endelig vant en oscar for Beste Regissør for 2006-filmen The Departed, mens Forrest Whitaker (The Last King of Scotland) og Helen Mirren (The Queen) tok hjem prisene for henholdsvis beste mannlige hovedrolle og beste kvinnelige hovedrolle.


Andre godfilmer som er verdt å nevne: No Country for Old Men, P.S. I Love You (den ER jo litt fin da), There Will Be Blood, Knocked Up (stolscenen på hotellet, ass..), The Darjeeling Limited, Dan in Real Life... I tillegg kan det jo nevnes at Quentin Tarantino gav The Coasters en aldri så liten kompispasning da han inkluderte sangen deres "Down in Mexico" i filmen Death Proof...

Nå får vi Ottar på nakken

Noen ganger ramler vi over videoer som gjør oss glade for at det finnes land her i verden hvor folk er litt løsere i snippen enn man er på dansegulvet på norske utesteder.

Heldigvis er også Don Omar fra Puerto Rico i nærheten med et kameracrew på slep.

Det er vanskelig å peke seg ut veldig mange spesielle øyeblikk her, til det er det for mange. Fra 2:25 og ut er dette et eneste langt glis. Og HVA SKJER i heisen fra 1:30-2:05?

Det vi derimot KAN si, er at Omar er såpass jovial at han kjøler ned et par av jentene med litt Nuvo på 4:59 til 5:03, og at det sammen med 5:36-5:41 strengt tatt hører hjemme etter midnatt på Canal+. 4:27-4:29 har et herlig subtilt move vi skal lære oss temmelig kjapt, og 5:42-5:47 oppsummerer det meste i en eneste bevegelse.

Åh, forresten, sangen er temmelig råfet den også.



PS: Vi må som vanlig forminske bredden litt, men denne kan vi trygt anbefale på en større skjerm.

PS 2: For alle under 18 kan vi anbefale denne (i alle fall litt) mer barnevennlige videoen.

Glatte Rikard og kameratene hans

Våre gamle venner fra Outkast står for musikken i dag sammen med Slick Rick:



Jah..

Mr Bobby introduserer våren

De siste dagene har våren funnet Oslo. Et tegn på dette er at det i mailboksen her om dagen kom mail fra oslo bysykkel om at de snart er ute på gatene igjen. Bysyklene, altså. Ikke de som jobber i Oslo Bysykkel. Eller, de er sikkert på gatene de og, altså. Men de har sikkert vært det i løpet av vin.. ja. Uansett. Det er trivelig. Det er vel et fåtall som ikke gleder seg til å kaste vekk boblejakke, stilongs, skjerf og votter, mens shortsen, sommerkjolen (for jenter da) og de lave joggeskoene nok en gang skal få en ny vår (beklager...).

Uansett, her er noen låter som kan komme godt med når man spankulerer bortover gatene med solbrillene på (nei, den sangen anbefaler vi ikke) og polvottene av.


Manu Chao - Mr Bobby




Paolo Nutini - Candy




Mumford and Sons - Little Lion Man




The Black Keys - Tighten Up




... så avslutter vi med en god, gammel slager da.

The Foundations - Build Me Up Buttercup

N.W.A.

Rapverdenens svar på Mickey Mouse Club. Dr. Dre startet her, Ice Cube også, Eazy-E (R.I.P.) og MC Ren fikk også helt greie solokarrierer. The D.O.C. var også med og skrev litt tekster her og der. DJ Yella gikk etterhvert over til å regissere filmer av typen som går midt på natten. Nok om det..

N.W.A. står for Niggaz With Attitude, og ved siden av Public Enemy er det vanskeligere å finne en sintere gjeng. De startet friskt med albumet Straight Outta Compton, som foruten tittelsporet



inneholder sanger som Gangsta Gangsta, den rett så trivelige Express Yourself og Fuck The Police.



Sistnevnte var overraskende nok ingen slager på stasjonen, og det endte opp med at politiet ikke ville stille som sikkerhet på konserter.

Én Ice Cube mindre kom EPen 100 Miles And Runnin'. Igjen et herlig tittelspor, og såklart en oppfølger til Fuck The Police: Sa Prize part 2. Og altså, hvis det var en annen sang som vant "Årets basslinje 1990", så fattar jag noll.





Siste album var Efil4zaggin, og det mest minneverdige her er nok den ene av de to singlene, Alwayz Into Somethin'.



Etter dette gikk de altså hvert til sitt, og mange av soloalbumene fra de tidligere medlemmene er rett og slett herlige greier. God natt alle sammen.

I can't be faded.... RIP Nate Dogg

Nate Dogg har croonet seg gjennom sitt siste refreng, og døde i går. De fleste som ikke er liiiike rapfantaster som oss kjenner ham nok best som fyren som får "more ass than a toilet seat" og er på utkikk etter "a girl I can fuck in my Hummer truck" i Shake That med Eminem for noen år siden, eller fra 21 Questions med 50 Cent for enda litt lenger siden.

De med et par år til på baken husker sikkert en av våre favoritter Regulate fra 1993 hvor han holder det rimelig ekte med Warren G. Det er en av de første rapsangene jeg kan huske at jeg virkelig digget. Andre knallsanger er Ain't No Fun (If The Homies Can't Have None) fra Snoop Dogg's debutalbum Doggystyle, The Next Episode fra Dr. Dre's 2001. Skandalouz og All About U fra Tupac's All Eyez On Me, og kanskje den feteste av dem alle, Deez Nuts fra Dr. Dre's debutalbum The Chronic.

De siste årene har han slitt med noen slagtilfeller, så det begynner å bli lenge siden han har kunnet synge spesielt mye. Likevel Nate, vi kommer til å savne deg. Hatten av og pimp canen i været!

The price is right

Jeg er ofte ganske skeptisk til å ha innlegg med popsanger som nylig er utgitt. Ikke fordi jeg ikke syns de er bra, men mest fordi jeg av og til er så treig i oppfattelsen når det gjelder listepop at hvis jeg først får det med meg blir det veldig "velkommen etter" av alt sammen.

Denne er derimot såpass ny (utgitt for en knapp måned siden) at jeg tar sjansen, og den er uansett såpass fengende at jeg lar det passere. Jessie J fikk med seg B.o.B. og har laget "Price Tag".

Før vi så videoen reagerte vi smått på shoutouten til kokosnøttmannen, måneskallene og P. Vet ikke hvor mye klokere vi kan si at vi ble etter å ha sett videoen, men....

Uslåelig

Kvart på ni en tirsdag er et rart tidspunkt å gjenoppdage en sang på. Uansett er det tid for en gammel slager. I dag skal Capone og Noreaga få litt ekstra oppmerksomhet. På "Invincible" har guttene fått drahjelp av en ikke helt ukjent herremann som kaller seg selv for DJ Premier. Beaten er klassisk Primo, og det tar som vanlig ca. 4 sekunder før man skjønner hvem det er som har skrudd på knottene (omtrent like lang tid som med en beat fra The Neptunes). Men for all del, så lenge beatsene er av denne standarden (undertegnedes favorittbeat fra det holdet) må han gjerne fortsette i akkurat samme tralten til dagen han sparker bøtten.

France Gall

Undertegnede er ingen fan av MGP, men da en kompis gjorde meg oppmerksom på denne sangen (og videoen) var det vanskelig å ikke bli bare bittelitt forelsket. France Gall er fransk, og representerte Luxemburg i Eurovision i 1965 med låten Poupée de cire, poupée de son. Selv om vi ikke er helt stødig i fransk (jeg kan f.eks. sånn ca ingenting), så er det noe herlig uskyldig over denne France som gjør at denne videoen er latterlig ålreit.



Låten er forøvrig skrevet av Serge Gainsbourg, en skikkelig tøysegutt fra Frankrike som er noe av en legende å regne. Han skrev også en annen låt for France Gall med noen... tja... ikke VELDIG subtile seksuelle undertoner. Videoen til den anbefales sterkt. Den er ikke mulig å embedde, så kjør inn denne linken på internettet for å se France Gall sin sang om "slikkepinner".




Oui!

Vive La France!

Det er mye rart vi kan takke Frankrike for. Tour de France, Champagne, Zinedine Zidane (kanskje et lite klapp på skulderen til Algerie der forsåvidt), brie, Daft Punk, Lifelike (hilsen Natte), Philippe Mexes på Roma (hilsen Frode), croissanter og Chanel for å nevne noen.

Noen ganger dukker det derimot opp saker og ting som får oss til å unnskylde alt som heter hårete armhuler og "Helene og Gutta". Vi anbefaler spesielt 3:05.

Røtter

Dagens dude er Roots Manuva. Roots, eller Rodney om du vil, er født og oppvokst i London. Foreldrene hans derimot, de er fra Jamaica. Nærmere bestemt en liten landsby som heter Banana Hole. Ikke spesielt viktig å vite kanskje, ikke SÅ morsomt heller, men smilte du litt du også?

Uansett, Roots rapper litt av og til. Faktisk er han så flink at vi mistenker at han har mikrofon hjemme. Beatsene er også kjent for å være basstunge som fyttigrisen. Vi kommer sikkert til å ramle innom noen av dem også, men dagens golden nuggets har roet ned bassen litt. De kommer fra debutalbumet "Brand New Second Hand", en tittel som refererer til oppveksten som ikke akkurat matcher Fredriksen-tvillingenes.

Ain't got time to waste

Enda en kramgod en som er brukt som soundtrack i et gullspill. Denne er fra Tony Hawk Skateboarding (det første spillet, før de begynte å kalle det Pro Skater). Der er det mye annet gull også, men kanskje ikke spesielt overraskende er det rapbidraget som er førstemann ut.

Ceu

For dere som har hatt et og annet FIFA-spill de siste årene kan det godt tenkes dere kjenner igjen denne. Folkene som finner musikken til de spillene altså. Gesten til dem. Tidligere har vi vært borti Marcio Local - Soul Do Samba, her er Ceu - Malemolencia.

To greie karer

DMX og Sisqo er noen tøysegutter begge to. Her viser de hvordan man lager en sang hvor nesten all teksten må skrives om for å tilrettelegges tv. Låten fungerer forsåvidt også greit for dem som har fått seg en liten baby (type jente) og trenger navneforslag. To ordentlige gentlemen her, altså...

For å si det sånn, sangen heter egentlig ikke, "What They Really Want"...



Den er grei.

Groove Schmoov

Åkei, åkei. Chillout/Lounge ER rimelig 2001, men noen ganger dukker det opp sanger som er så kramgoda atte hjælp. Jeg hørte denne først på en eller annen gammel ClubQuart-cd for gud vet hvor mange år siden, men den er fortsatt en favoritt. Skal jeg åpne en 1-2-3ndy bar som heter "Studio del riviera" eller noe slikt med beige sofaer og minimalistisk interiør vet jeg hvilken sang som er førstemann på spillelisten for lounge-området hvor man kan daffe i en saccosekk for å si det sånn.



Kos dere!

- Are (som syns overgangen på 5:38 og partiet frem til 6:13 er rimelig lekent)

Big up for hjemsteder!

Vi har ikke noen venner i fengsel og vi har ikke spesielt mange søstre* med ghettobarn, men "Westside 'til I die" kan vi relatere til. Nå har dere kanskje skjønt hva som er dagens gamle slager. Jeg vet ikke hva som regnes som westside Bergen, men det er jo uansett west coast. Da er det innafor.

*En av oss har en, men hun er ikke noen baby mama helt ennå såvidt vi vet.

Kos dere!

BSB

Ja. Du leste riktig. Vi satt og drodlet på MSN i går og da vi ramlet over videoen til denne kjenningen og forstod ikke hvorfor den ikke har vært postet før. Nå er gutta såpass kjipe at "embedding is disabled by request", så for blant annet AJs frekke pekemove på 1:41 får dere neste sjekke på youtube selv. Her er i alle fall en ekstremt overmoden en. Kos dere.

The pains of being pure at heart

Jeg var litt usikker på om denne var postet allerede, men jeg finner den i alle fall ikke blant det lille jeg orket å lete. Når bandnavnet kan brukes til overskrift og det ser ut som et kvasihipsterish sitat vet du at det bare er å trekke på seg indieoutfiten fra 2007 og riste løs dansefoten. Album nummer 2 kommer nå om dagen. Her får du den gamle slageren "Young Adult Friction".

Lady killer?

Denne går ut fra oss til alle damene som ligger strødd langs livets landevei der gateguttene har satt sine føt.... nei.

Denne er til deg, du eneste ene. Du vet hvem du er ;)

Nytt semester, nye muligheter

En av årets høydare 2010 var Wu-Massacre. Det er ikke alltid like enkelt å vite hvem av Wu-Tang som faktisk gir ut albumet man hører på, de ender stort sett opp på et eller annet spor alle sammen uansett, og fett blir det også, så det er kanskje ikke så nøye.

På Wu-Massacre er det i alle fall Method Man, Ghostface og GZA. Tror jeg. Er ganske sikker. Nesten. Som sagt er det rimelig tett mellom høydepunktene, men dagens er i alle fall "Smooth Sailing (Remix)", og her har de fått drahjelp fra herremennene Solomon's Child og Streetlife. Det kan man si fungerer sånn ganske ålreit. Over midt på treet.

Gateguttene åpner 2011 med...

Det er lenge siden sist nå. Vi vet det. Juleferie, altså... Men nå skal vi skjerpe oss. Snart er vi tilbake med jevnlige oppdateringer i god, gammel stil(?). Lovlig sent ønsker vi dere alle hvert fall et godt nyttår med et par godlåter og et løfte om at vi ikke skal la det gå like lenge mellom oppdateringer igjen. Vel, vi skal hvert fall prøve.


Jaheim - Put that Woman First




Lisa Hannigan - Black Eyed Dog (Nick Drake-cover)




Snart kommer Nas til Norge. Vel, det er hvert fall planen. Han skal rett og slett turnere litt rundt i Norge han. Den er ge-rei. Her er en aldri så liten favoritt:

Nas - One Mic




En annen kar som gjester Oslo denne våren er Common, og her en en temmelig fin låt fra rapperen fra Chicago. Chi-town. The windy city. Ferdig.

Common - Come Close




Da er vi i gang igjen. På en måte.