Musical interlude

Mens dere venter på at vi skal somle oss ferdig med neste innlegg.

Pretty Lights - I Can See It In Your Face

Og tanken som slo oss også på søndag:



- Are

Filmmusikk

Film er moro, og alle har sine favorittfilmer. Men mange der ute (kanskje alle egentlig) har nok også sine favoritt-øyeblikk som på en eller annen måte inneholder et element av musikk. Filmmusikk her må tolkes både som stemningsskapende musikk laget spesielt for en film, men også låter som er blitt brukt med stort hell i filmer.

Vi i gategutter har også våre favoritter. De er nok i grunn ganske mange av. Her er noen av de.

Først ut er en scene fra "The Big Lebowski". Coen-brødrene har laget mange godfilmer, og dette er så absolutt en av de. Jeff Bridges er legendarisk i sin rolle som The Dude, og John Torturro er intet minde enn fantastisk som rollekarakteren Jesus Quintana. Når man i tillegg sper på med Gipsy Kings sin versjon av "Hotel California"... ja, da blir det rett og slett seende ut som dette. (med en liten bonus Jesus-scene mot slutten)




I neste klipp er det ikke før veeeldig langt ut i klippet at musikken kommer. Men denne scenen er uansett så fantastisk at det ikke gjør noe. Filmen er True Romance, og skuespillerne i scenen er Christopher Walken og Dennis Hopper (RIP). Ikke bare er dialogen og musikken glimrende, men mimikken til de to skuespillerne gjennom hele scenen er rett og slett et studie i skuespill. Låten har nok mange hørt før. Skal innrømme at jeg ikke akkurat kunne navnet på den allikevel. På spotify heter den "Viens Mallika Sous Le Dome Edais" og er fra Lakme visstnok. Fin er den hvert fall. Hatten av for både musikk og filmkunst.




Neste låt er fra Oldboy sitt soundtrack. Generelt er hele cden et mesterverk som bør sjekkes ut. Det bør så absolutt filmen også, for så vidt. Filmmusikken er enkelt og greit nydelig. Det er vanskelig å si noe mer. Bare la deg fortrylle av dette fantastiske låtsporet, "The Last Waltz".




Nok et eksempel fra en film som Coen-brødrene står bak. "O Brother, Where Art Thou?" er en herlig film, med et meget friskt soundtrack. Øyeblikket da George Clooney og gjengen skal fremføre en låt i et studio er rett og slett glimrende underholdning.




Neste film ut er italienske Cinema Paradiso. Med Ennio Morricone som musikkansvarlig... da, altså. Denne scenen er rett og slett fantastisk, hvert fall om man har sett hele filmen da. Om ikke, kan det være lurt å bare lukke øynene og høre på om man ikke vil få noe fra filmen avslørt... (selv om det kanskje ikke er helt vanvittig overraskende det som hender, så er det en finfin scene uansett)




For en som har et i overkant godt forhold til New York er avslutningsscenen i "Gangs of New York" er personlig favoritt også. Igjen, dette er en avslutningsscene, så kanskje ikke supert å se den om man ikke har sett filmen. Låten som akkompagnerer scenen er "The Hands That Built America" av U2. Og Martin Scorsese... han, altså. Fantastisk nydelig avslutning på filmen.





Og når man først er inne på New York... så må man jo nesten ta med en låt fra Fievel - An American Tail. "Somewhere Out There" sunget av bror og søster Mousekewitz. Fyttifytti!





Det var det for nå.

- Frode Vincenzo

Strangeways, here we come

Morrissey altså. Han som er glad i lange sangtitler. Greit, av og til sier han ting som han i beste fall burde holdt for seg selv. Musikken han har laget derimot, både alene og sammen med The Smiths, den burde han absolutt ikke holdt for seg selv. Det har han heller ikke gjort. Bra for oss. Og bra for ham forsåvidt. Hyggelig når det går bra for andre.

Kanskje like greit å starte med begynnelsen. Da så Morrissey omtrent ut som på bildet over, og selv om t-skjorten sier at Smiths er døde så var de i alle fall sprell levende da. Slikt blir det sånt av:





Av og til forteller han det bare som det er:


Det var bare denne videoen jeg fant....






The Smiths døde (i alle fall som band) i 1987, men Morrissey fortsatte for seg selv han. Igjen bra for oss. Og igjen bra for ham. Fortsatt hyggelig når det g.. nei. Jo.
Det resulterte blant annet i dette.





Ikke dårlig der altså, men jeg sparte mine to favoritter til slutt.





Peace out

- Are

Birthdays was the worst days, now we sip champagne when we're thirsty

Christopher Wallace, Biggie Smalls eller The Notorious B.I.G. endte sine dager på samme måte som veldig mange av kjendisene som dør i LA: På Cedars-Sinai Medical Center (siste i rekken er vel Brittany Murphy), selv om det hele forsåvidt sluttet i veikrysset på Wilshire Boulevard/Fairfax Avenue, da Biggie og entouraget hans ventet på rødt lys og ble offer for en drive-by shooting.

Dette var ca. 2 uker før andrealbumet hans ble sluppet, som smått ironisk heter Life After Death og har Biggie ved siden av en begravelsesbil på coveret.



Som veldig mange andre artister som dør har "uutgitte opptak" blitt gitt ut senere. Ikke alltid så smart, siden det ofte er en grunn til at det ikke er gitt ut. Biggie har derimot en og annen "tidligere uutgitt" låt det er verdt å låne bort ørene til, men mer om dem senere. Først de han rakk å gjøre ferdig mens han var i live. For der er det virkelig mye bra.

Først ut er Ready To Die. Delvis selvbiografisk, og av flere utropt til et av de beste albumene noensinne. Dette var et av lokomotivene da East Coast-rapen steg opp fra asken for å ta opp kampen med West Coast-rapen som hadde vært storebror i årene etter Dr. Dre's The Chronic. Som veldig mange andre East Coast-album er selve lydbildet ganske sparsommelig og ofte mørkt eller blekt, og selve rappingen er det som driver det fremover. De to første singlene var derimot ikke spesielt mørke eller bleke. Den smått fantastiske "Juicy" og den nesten west coast-aktige "Big Poppa".





Siste singel ga et bedre bilde av resten av platen. Vi tror Biggie har fått i seg noe fast food han liker godt, for her virker han veldig opplagt. Åpentbart synes damene han virket opplagt også, for de ber ham om "One More Chance".



Det er mye å ta av her, Method Man er blant annet innom på "The What". Vi nevner også tittelsporet og "Everyday Struggle".





Dette var altså det eneste albumet Biggie fikk oppleve at kom ut, men Life After Death er en svanesang som bare matches av Heath Ledgers rolle som The Joker i Batman. Et av 3 rapalbum som har solgt til Diamant. Jeg måtte sjekke selv, det vil altså si over 10 000 000 album. Dette dobbeltalbumet inneholder blant annet to spor de fleste tenker på først hvis man skal nevne noen av sangene hans.





Sky's The Limit er også en herlig liten laidback sak.



En rimelig helfrekk en herfra, "Nasty Boy", ble senere omdøpt, resirkulert og frisket opp til å bli "Nasty Girl" fra Duets: The Final Chapter fra 2005. Her ber Nelly, P. Diddy og Jagged Edge alle jentene om å "grab your titties for B.I.G.".

Så begynte altså alle "ikke utgitt før"-greiene. Heldigvis har ikke Biggie endt opp på samme måte som Tupac, som har gitt ut mer materiale som død enn levende. Born Again er forsåvidt ikke et dårlig album. Det kom i 1999 og er klippet sammen av mye greier fra rundt Ready To Die ble spilt inn, og en hel bråte med andre rappere vi mer enn gjerne tar av oss hatten for. Vår favoritt fra albumet er nok uansett sangen som rett og slett heter "Notorious B.I.G". Youtube er i trassalderen når det gjelder å ha denne sangen i hørbar versjon, men den finnes i alle fall her.

Det har altså blitt en del remixer de siste årene. Ratatat har gitt ut to remix-album hvor de har gitt helt nye beats til gamle raplåter, og der er det en lovlig fet versjon av "Party & Bullshit". Bare hør her.



Fornøyd med egen innsats, med god grunn.

Det er ganske rart å tenke på at han ikke var eldre enn undertegnede da han døde. Du skulle absolutt fått vært her lenger. Big up Biggie!

Hva med dere? Klemmer dere på puppene deres for B.I.G.?

Litt frekt påfyll, og enda litt mer driv.

Etter en meget tam sommer på bloggfronten er Gategutter nå tilbake for fullt. Om sommeren har man jo tross alt så mye annet på programmet. Utepils, BBQ's, ferier og lignende. Nå er det derimot tilbake på skolen, og daaaa... Vi har nylig gitt dere litt sanger med driv, og et par av fantejenten Lil' Kim sine slagere fra Hard Core. Her kommer littegranne påfyll til disse to innleggene.

Som nevnt er det albumet "Hard Core" som definitivt står som favorittalbumet vårt når det snakkes om Kimberly. Vi tar av oss hatten for flere av sangene på denne klassikeren av en cd. Når tre sanger som dette kommer på rekke og rad på en cd... da, altså. Klapp på skulder til Lil' Kim der.

Lil' Kim - Big Momma Thang



Lil' Kim - No Time



Lil' Kim - Spend a Little Doe




Vi var også innom Foo Fighters. Dave Grohl er en gategutter-favoritt, uten tvil. Her følger en herlig låt fra tulleguttene fra over dammen.

Foo Fighers - My Hero



The Mars Volta spilte i Oslo for en god stund siden. Der var jeg, og det er jeg glad for. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke liker ALT fra disse guttene er like bra, men de har mye som er fryktelig flott. Det skal de ha. I tillegg bør det nevnes at vokalisten Cedric Bixler-Zavala er høyt oppe på listen over artister som kan gjøre triks med mikrofonen (av typen presise hælspark, svinge den rundt i luften etc). Her følger noen av de som jeg synes de fortjente minst en øl etter å ha fullført.


The Mars Volta - The Widow



The Mars Volta - L'Via L'Viaquez




Chris Cornell bør være et kjent navn for mange som har fulgt musikk de siste tiårene. Som vokalist for Soundgarden var han med i den store Grunge-bølgen som bl.a. herjet tidlig på 90-tallet, og hvor også Nirvana selvsagt var med på moroa. Chris Cornell prøvde seg deretter med et soloalbum "Euphoria Morning", som ikke ble noen stor suksess. Da vokalist Zach de la Rocha sluttet i Rage Against the Machine dannet de tre resterende medlemmene av bandet gruppen Audioslave sammen med nettopp Chris Cornell. Debutalbumet deres er en høydare, med mye godlåter. Dessverre klarte de ikke helt å følge dette opp med de to neste albumene (som ble deres siste), og etter dette har Chris Cornell virkelig tullet det til for seg selv da han fant ut at han skulle få Timbaland til å produsere for seg. Ikke at det nødvendigvis trenger å være så ille, men kombinasjonen Chris Cornell og Timbaland... ja, det falt hvert fall ikke veldig i smak for undertegnede.

Uansett, her er et par godlåter fra Audioslave, samt en frekk liten coverversjon Chris Cornell gjorde av en Michael Jackson-klassiker.

Audioslave - Like a Stone




Audioslave - Cochise
(Her brukte Audioslave litt fyrverkeri i sangen sin, de...)



Audioslave - Show Me How to Live




Chris Cornell - Billie Jean




Takk for meg.

- Frode Vincenzo

Queen B@#$H

Damerappere er det få av. Og uansett hvor mye det måtte koke under Jarhead-klippen til de Ottarmedlemmene som kan komme til å lese dette, så synes vi egentlig det ikke gjør så mye. Stort sett blir det best når de synger, men rapping blir ofte litt.. rart. Missy Elliott er bra nok, Lady Of Rage også. Vår favoritt er derimot jenta med et par king size grapefruits både i BHen og nedentil. Lil' Kim går ikke akkurat inn for å gjøre ting så barnevennlig hun kan. Hun er ordentlig useriøs, spesielt når hun lyver under ed og havner i fengsel i et år. Det var kanskje litt i overkant da, Kimberly. Bortsett fra å være en skikkelig søplekjeft så er hun også ganske kjent for å ikke ha på seg mer klær enn strengt tatt nødvendig.

Dagens to utvalgte sanger er fra debutalbumet Hard Core. Det albumet kan man trygt si ikke sto i hyllen til Cynthia DeLores Tucker, en aktivist som arbeidet for borgerrettigheter (som vi støtter av hele vårt hjerte) og mot gangsta rap (ikke alltid man treffer like godt med hva som er viktig her i verden). Hun gikk rett til Warner Bros. Records og klagde hun. Fordi de "produserte dette skitne makkverket". Selv om vi forsåvidt forstår at frekvensen av bakoversveis blant 69-åringer kan være høy av Lil' Kims lyriske bidrag til verden, er det vel tross alt ikke dem Lil' Kim skrev denne platen for. Så fikk også DeLores beskjed tilbake fra en og annen rapper. Her er Tupacs mening: " C.DeLores Tucker you's a motherfucker / Instead of trying to help a nigga you destroy a brother". Tucker saksøkte, fikk ingenting.

Frode har alltid bakoversveis, men ikke på grunn av innholdet. vi har faktisk våre favorittsanger av Lil' Kim fra denne platen vi. Her får du "Queen B@#$H" og "Drugs", hvor Notorious B.I.G. er med og fjaser litt.

Driv

Man kan fort få inntrykk av at vi bare er hip hop-hoder, eller har en forkjærlighet for slicke karer som synger smoothe sanger. Når vi ser på hva vi oftest linker til er det ikke så rart. Heldigvis stemmer det ikke det inntrykket helt. All ære til Dr. Dre og Snoop, men selv om vi er hardcore gategutter som er vant til champagne på Ulrikens topp eller dupping på bademadrass i Holtekilen, så er det ikke alltid vi føler det er oss de snakker til.

Da er det av og til greit med noen som har snublet i fuzzpedalen og bruker utestemme på plate. For eksempel Dave Grohl. Vår helt.

Ja, det er Dave Grohl, men jeg var litt langt unna, og har ikke innebygd håndvater på fylla, uansett hvor mye jeg skulle mene det selv.


Han og tulleguttene har laget VELDIG mye bra, men den med aller best driv er nå likevel denne. (Hvis noen vet hvor man får tak i t-skjorten han har på seg i denne videoen, eller hvis du vil på date med frode, send mail til: gategutter@gmail.com)



Da jeg var litt yngre hadde jeg en periode skateperiode. Da var læringskurven rimelig bratt når det gjaldt nye (for meg) band. Faktisk var jeg på min første konsert med Millencolin da jeg var 14. Akkurat de har jeg vokst fra, men det er noen band som fortsatt får seg en snurr på iTunes.









Så kommer en repost igjen da, men den passer godt inn her. En sang som blir bedre og bedre hver gang man hører den.



Det var det. For nå. Hej.

- Are

Attpåklatten

Vi glemte denne i går. Vi vet at starten minner om noe Gaute Ormåsen kunne hatt som sistespor på et album eller noe fra 7th Heaven. Null stress, det er våre venner fra New York og Jamaica som er her igjen. "In His Own Words" fra albumet Distant Relatives.



Kos dere. Peace Out.

- Are