Sa Dagbladets anmelder om andrealbumet (der sangene er hentet fra) til Burial. Are er enig. Navnet lyver, dette er ikke Black Metal. Dette er en dude fra London som lager dubstep, og før August 08 var det visst bare 5 stykker som visste at han lagde musikk. Ikke at det spiller så stor rolle for meg, jeg kjenner veldig få engelskmenn fra London. Veldig få engelskmenn i det hele tatt egentlig, men det var ikke poenget.
Det eneste som holder seg konstant er den durende bassen, resten av lydlagene glir i bleke sirkler, tar rytmiske avstikkere, bygger seg sakte opp og punkteres midt i.
Mer sitat fra Dagbladet, men mest for å si fra om at dette har mest for seg med headphones på, og ikke med laptophøytalere ;)
- Are
mandag 29. mars 2010
90-tallsflashback
Noen ganger ramler gamle sanger ned i hodet på deg. I bilen i Smestadkrysset for et par timer siden var jeg plutselig tilbake til 1994. Da hadde denne klistret seg til hjernebarken, og jeg har en stygg følelse at den blir der en stund.
PS! Til sangeren: Håret... hva faen?
- Are
PS! Til sangeren: Håret... hva faen?
- Are
søndag 28. mars 2010
Sommersoundtrack del 2: mer G-Funk - South Central Cartel
South Central Cartel ga ut All Day Everyday i 1997, og er et av undertegnedes favorittrapalbum. Som veldig mye annet vi har postet i det siste hører dette albumet hjemme i bilen i Juni-August. Her får du en liten håndfull derfra. Altså, hvordan kan en gruppe som sampler Luther Vandross' "Never Too Much" (Champagne Wishes) gjøre noe feil?
- Are
- Are
lørdag 27. mars 2010
Sommersoundtrack vol 1: G-FUNK
Gategutta lader opp til sommern, og serverer deg sommerklassikere i ukene som kommer. Undertegnede åpner ballet med et knippe g-funk-klassikere fra Amerikas vestkyst. Enjoy, mafakkas!
Lil Rob - Summer Nights
Roscoe - Summertime again
L.O.L. - Summer breeze
The Dove Shack - Summertime in the LBC
Warren G. feat Mack 10 - I want it all
Warren G - I Want It All (Feat. Mack 10)
Uploaded by freship. - Explore more music videos.
213 - Joysticc
Warren G feat Nate Dogg - Regulate
Steady Mob'n feat Nate Dogg - Let's get it crackin'
Cyssero - So Fresh!
Det var det, for denne gang. God påske!
-Håvardizzle
Lil Rob - Summer Nights
Roscoe - Summertime again
L.O.L. - Summer breeze
The Dove Shack - Summertime in the LBC
Warren G. feat Mack 10 - I want it all
Warren G - I Want It All (Feat. Mack 10)
Uploaded by freship. - Explore more music videos.
213 - Joysticc
Warren G feat Nate Dogg - Regulate
Steady Mob'n feat Nate Dogg - Let's get it crackin'
Cyssero - So Fresh!
Det var det, for denne gang. God påske!
-Håvardizzle
fredag 26. mars 2010
A disturbing song to a disturbing movie
David Lynch er en gateguttfavoritt, og er vel mest kjent hos de fleste for å ha laget Twin Peaks-serien, og de ikke akkurat ukjente filmene Mulholland Drive, Lost Highway og Blue Velvet.
I tillegg til å være regissert av Lynch, har mange av hans filmer også det fellestrekket at mye av soundtracket er komponert av Angelo Badalamenti. Selv om mye pent kan sies om Lynch, hadde ikke filmene vært helt det samme uten Angelos av og til trivelige, og av og til rett og slett creepy bidrag. Innleggstittelen er hentet fra en kommentar om Theme from Mulholland Drive, og den kommentaren.... den stemmer.
- Are
I tillegg til å være regissert av Lynch, har mange av hans filmer også det fellestrekket at mye av soundtracket er komponert av Angelo Badalamenti. Selv om mye pent kan sies om Lynch, hadde ikke filmene vært helt det samme uten Angelos av og til trivelige, og av og til rett og slett creepy bidrag. Innleggstittelen er hentet fra en kommentar om Theme from Mulholland Drive, og den kommentaren.... den stemmer.
- Are
onsdag 24. mars 2010
Trøblegutter
Eksamen er over, og du trenger kanskje noe å strutte nedover gaten til dagen derpå etter å ha nedlagt din utvalgte fra de to forrige innleggene. Vi har fisket frem en klassiker fra Tupac som absolutt ikke får den æren den fortjener.
Strut your stuff!
- Gateguttene
Strut your stuff!
- Gateguttene
mandag 22. mars 2010
Voodoo
Når vi først er inne på smoothe sanger som man kanskje kan kline litt til, så er det vanskelig å komme utenom denne karen her og albumet hans.
I 2000 ga D'Angelo ut albumet Voodoo, som fikk veldig bra kritikker av de aller fleste. Det er ikke spesielt rart, for her er det mye frekt!
Jeg legger bare ut min favoritt fra albumet, siden jeg egentlig har litt annet å gjøre akkurat nå (ref. slutten på forrige innlegg).
- Are
I 2000 ga D'Angelo ut albumet Voodoo, som fikk veldig bra kritikker av de aller fleste. Det er ikke spesielt rart, for her er det mye frekt!
Jeg legger bare ut min favoritt fra albumet, siden jeg egentlig har litt annet å gjøre akkurat nå (ref. slutten på forrige innlegg).
- Are
søndag 21. mars 2010
Smooth
Det hender at man kommer hjem sent en kveld, og av en eller annen grunn (eller av flere grunner) ikke er alene. Kanskje har man tatt med seg en person som gjør at man bør være ørlite påpasselig med hva man setter på av musikk. Det kan for eksempel være en idé å la death metal-musikken hvile seg litt. Vi i Gategutter tenkte å dra frem noen låter som muligens passer litt bedre enn f.eks. sanger som omhandler død, innvoller, blod og generelt usexy greier.
Har man ikke peis eller skinnfell, er det absolutt ingen krise. De fleste samleier foregår faktisk ikke på skinnfeller foran peisen. (Dette har vi forsåvidt ikke noe statistikk på, men er temmelig sikre likevel). Enkelte artister har opp gjennom årene kommet med låter hvor man med en gang tar hintet dersom vinen er på bordet, lysene dempet og den du ble med hjem er litt naken. Et godt eksempel på hvordan man dempet overraskelsen over å plutselig ha på seg lite klær i gamle dager, er Marvin Gaye - Sexual Healing.
I senere år har gutta blitt flinkere på å ha kjærlighetssorg. Eksempler på dette er Ne-Yo og Mario Vazquez. Disse sangene passer kanskje best hvis du har fått med deg den sentimentale typen hjem. Det kan nok også fungere dersom du har med deg en du har hatt litt historie med. Muligens ble det noen feilskjær, men så er kanskje ikke alt håp ute allikevel?
Ne-Yo - Mad
Mario - How Do I Breathe
Om man går tilbake på 90-tallet var det en liten gjeng fra Philadelphia som ikke alltid synes det var like lett å komme over tjejene sine, dog. Tittelen "End of the Road" sier vel det meste, men om det skulle være vanskelig å skjønne, har heldigvis Michael McCary vært såpass jovial at han snakker litt mot slutten av låten. Han har ikke spesielt lys stemme, men stokk, det har han.
Boyz II Men - End of the Road
Av og til er det bare ingen tvil. Det kan gutta som har tatt navnet sitt fra noe som høres ut som frokostblanding og en leke, K-Ci & Jojo, skrive under på. Når det ikke eksisterer noen som helst tvil om at man har funnet den rette, da passer det med denne:
K-Ci & JoJo - All My Life
Hvis halv ett-damen din (evt halv tre hvis du er uheldig) ikke skjønner opplegget av den neste sangen, så bør du kanskje revurdere hele kvelden. Selv om Boyz II Men var litt trist og lei i den andre sangen, kom de tydeligvis over det. Budskapet i denne låten peker hvert fall i den retningen. Kanskje de hørte på Ne-Yo og Mario, og fikk ordnet opp seg imellom? (Nei, det gjorde de ikke, for Ne-Yo og Mario drev nok fremdeles med "ring-på-spring" da Boyz II Men lekte seg på 90-tallet).
Boyz II Men - I'll Make Love To You
Disse siste låtene bør komme når du er varm i trøya (som forhåpentligvis ikke lenger er på). Hinsides frekt og offensivt kan man vel kalle dette. R.Kelly har jo tøyset seg opp i VEL mye tull opp gjennom årene, men må vel allikevel kunne sies å være en tittelkandidat når det gjelder friske sengelåter.
R.Kelly - The Greatest Sex
Ginuwine er også en artist som kan dette med å lage silkemyke låter som etterlater lite til fantasien. Når refrenget på den første singelen man gir ut rett og slett går: "If you're horny, let's do it, ride it, my pony, my saddle's waiting, come on and jump on it."... Ja, da altså. Da ender du opp i dette innlegget.
Ginuwine - Pony
Den siste gjengen er veldig gode til å stå i ring mens de knipser og har på seg dress. Heldigvis kan de mer enn det. De lever tydeligvis ikke etter mantraet "don't kiss and tell", dog. Og igjen, heldigvis. I tillegg er de særdeles glad i hvite antrekk. Men nok om hva de er flinke til og hvilken farge de foretrekker på klærne sine. Her er Az Yet med den siste låten for denne gang.
Az Yet - Last Night
Are & Frode Vincenzo
PS: I og med at det denne uken er hjemmeeksamen, er det mulig at det blir noe rolig her de neste par dagene. Men vi kommer desto sterkere tilbake.
Har man ikke peis eller skinnfell, er det absolutt ingen krise. De fleste samleier foregår faktisk ikke på skinnfeller foran peisen. (Dette har vi forsåvidt ikke noe statistikk på, men er temmelig sikre likevel). Enkelte artister har opp gjennom årene kommet med låter hvor man med en gang tar hintet dersom vinen er på bordet, lysene dempet og den du ble med hjem er litt naken. Et godt eksempel på hvordan man dempet overraskelsen over å plutselig ha på seg lite klær i gamle dager, er Marvin Gaye - Sexual Healing.
I senere år har gutta blitt flinkere på å ha kjærlighetssorg. Eksempler på dette er Ne-Yo og Mario Vazquez. Disse sangene passer kanskje best hvis du har fått med deg den sentimentale typen hjem. Det kan nok også fungere dersom du har med deg en du har hatt litt historie med. Muligens ble det noen feilskjær, men så er kanskje ikke alt håp ute allikevel?
Ne-Yo - Mad
Mario - How Do I Breathe
Om man går tilbake på 90-tallet var det en liten gjeng fra Philadelphia som ikke alltid synes det var like lett å komme over tjejene sine, dog. Tittelen "End of the Road" sier vel det meste, men om det skulle være vanskelig å skjønne, har heldigvis Michael McCary vært såpass jovial at han snakker litt mot slutten av låten. Han har ikke spesielt lys stemme, men stokk, det har han.
Boyz II Men - End of the Road
Av og til er det bare ingen tvil. Det kan gutta som har tatt navnet sitt fra noe som høres ut som frokostblanding og en leke, K-Ci & Jojo, skrive under på. Når det ikke eksisterer noen som helst tvil om at man har funnet den rette, da passer det med denne:
K-Ci & JoJo - All My Life
Hvis halv ett-damen din (evt halv tre hvis du er uheldig) ikke skjønner opplegget av den neste sangen, så bør du kanskje revurdere hele kvelden. Selv om Boyz II Men var litt trist og lei i den andre sangen, kom de tydeligvis over det. Budskapet i denne låten peker hvert fall i den retningen. Kanskje de hørte på Ne-Yo og Mario, og fikk ordnet opp seg imellom? (Nei, det gjorde de ikke, for Ne-Yo og Mario drev nok fremdeles med "ring-på-spring" da Boyz II Men lekte seg på 90-tallet).
Boyz II Men - I'll Make Love To You
Disse siste låtene bør komme når du er varm i trøya (som forhåpentligvis ikke lenger er på). Hinsides frekt og offensivt kan man vel kalle dette. R.Kelly har jo tøyset seg opp i VEL mye tull opp gjennom årene, men må vel allikevel kunne sies å være en tittelkandidat når det gjelder friske sengelåter.
R.Kelly - The Greatest Sex
Ginuwine er også en artist som kan dette med å lage silkemyke låter som etterlater lite til fantasien. Når refrenget på den første singelen man gir ut rett og slett går: "If you're horny, let's do it, ride it, my pony, my saddle's waiting, come on and jump on it."... Ja, da altså. Da ender du opp i dette innlegget.
Ginuwine - Pony
Den siste gjengen er veldig gode til å stå i ring mens de knipser og har på seg dress. Heldigvis kan de mer enn det. De lever tydeligvis ikke etter mantraet "don't kiss and tell", dog. Og igjen, heldigvis. I tillegg er de særdeles glad i hvite antrekk. Men nok om hva de er flinke til og hvilken farge de foretrekker på klærne sine. Her er Az Yet med den siste låten for denne gang.
Az Yet - Last Night
Are & Frode Vincenzo
PS: I og med at det denne uken er hjemmeeksamen, er det mulig at det blir noe rolig her de neste par dagene. Men vi kommer desto sterkere tilbake.
lørdag 20. mars 2010
Før jeg kan huske
Av og til kunne jeg ønske at jeg levde som en ung og lovende kar på 60 og 70-tallet.
Gjerne i statene. Kanskje kjøre rundt i landet uten noe plan. Litt som Jack Kerouac, i grunn. Men det gjør jeg jo ikke. Det er allikevel enkelte ting med den perioden som virker så fantastisk. Musikken blant annet. Og selv om jeg ikke har noen minner fra f.eks Woodstock ( i likhet med mange av de som var der ), så har jeg jo såklart sett en del klipp fra den temmelig legendariske festivalen.
Noen av artistene som herjet på den tiden får mange av dagens artiser til å virke som pengemaskiner uten musikals sjel ( eller talent ). Det virker rett og slett av og til som at den gamle garde MENTE det de sang om. Ikke bare sang det. Eksempler følger.
Først ut er Melanie Safka, kjent som bare Melanie. Hun driver faktisk fremdeles aktivt med musikk, og turnerer fremdeles. Artig.
Jefferson Airplane er temmelig morsomme saker. Her er White Rabbit. En godlåt av rang. Fra Woodstock i 1969.
Lovin' Spoonful sin "Daydream" er også en veldig ålreit sang. En sånn sang man kan tusle rundt i gaten og plystre på, mens alle lurer på hvorfor man bare smiler av ingenting. ( Mens det man smiler av jo er at man tenker på denne sangen, da. )
Man kan jo ikke komme utenom de mest offensive kotelettene i musikkhistorien. Mungo Jerry, som faktisk spilte i Norge i 1973 på Ragnarock-festivalen, står for neste godlåt. In the Summertime.
Siste låt ut for nå er faktisk et dansk band, som opplevde stor suksess i USA. Anisette er vokalist for Savage Rose, og de spiller faktisk på Rockefeller 1.mai. Og i Bergen 8.mai. Og i Greifswald i Nederland 12.mai. Og i.. nei. Ferdig.
Her er de fra Ragnarock-festivalen i Norge i 1973.
Kan forøvrig anbefale Ragnarock DVD/2CD-utgivelsen. Masse artig å se og høre.
Fred.
Frode Vincenzo
Gjerne i statene. Kanskje kjøre rundt i landet uten noe plan. Litt som Jack Kerouac, i grunn. Men det gjør jeg jo ikke. Det er allikevel enkelte ting med den perioden som virker så fantastisk. Musikken blant annet. Og selv om jeg ikke har noen minner fra f.eks Woodstock ( i likhet med mange av de som var der ), så har jeg jo såklart sett en del klipp fra den temmelig legendariske festivalen.
Noen av artistene som herjet på den tiden får mange av dagens artiser til å virke som pengemaskiner uten musikals sjel ( eller talent ). Det virker rett og slett av og til som at den gamle garde MENTE det de sang om. Ikke bare sang det. Eksempler følger.
Først ut er Melanie Safka, kjent som bare Melanie. Hun driver faktisk fremdeles aktivt med musikk, og turnerer fremdeles. Artig.
Jefferson Airplane er temmelig morsomme saker. Her er White Rabbit. En godlåt av rang. Fra Woodstock i 1969.
Lovin' Spoonful sin "Daydream" er også en veldig ålreit sang. En sånn sang man kan tusle rundt i gaten og plystre på, mens alle lurer på hvorfor man bare smiler av ingenting. ( Mens det man smiler av jo er at man tenker på denne sangen, da. )
Man kan jo ikke komme utenom de mest offensive kotelettene i musikkhistorien. Mungo Jerry, som faktisk spilte i Norge i 1973 på Ragnarock-festivalen, står for neste godlåt. In the Summertime.
Siste låt ut for nå er faktisk et dansk band, som opplevde stor suksess i USA. Anisette er vokalist for Savage Rose, og de spiller faktisk på Rockefeller 1.mai. Og i Bergen 8.mai. Og i Greifswald i Nederland 12.mai. Og i.. nei. Ferdig.
Her er de fra Ragnarock-festivalen i Norge i 1973.
Kan forøvrig anbefale Ragnarock DVD/2CD-utgivelsen. Masse artig å se og høre.
Fred.
Frode Vincenzo
fredag 19. mars 2010
Hvem var først?
Coversanger er det mange av. Mange tuller mye med veldig bra sanger, men noen er også så gode at de er minst like bra eller av og til enda bedre enn originalen. Noen blir også så kjente at folk tror coveret er originalen, og ikke skjønner en dritt når de hører den første versjonen.
Først ut er sangen "Heartbeats" av Jose Gonzalez fra albumet Veneer. For mange kjent som "den derre med sprettballene".
Men først ute, det var det The Knife som var.
Rage Against The Machine ga for en del år siden ut "Renegades Of Funk" fra albumet Renegades.
Hele albumet var et coveralbum, så et lite hint fikk man vel, men den er nok likevel mer kjent enn Afrika Bambaataa & The Soul Sonic Force's versjon.
Johnny Cash er kanskje det beste eksempelet på et cover som blir større enn originalen, da han lagde sin versjon av "Hurt".
Så mye større enn originalen ble den, at Trent Reznor fra Nine Inch Nails sa dette da han hørte coverversjonen av sin egen sang fra albumet The Downward Spiral:
"I pop the video in, and wow... Tears welling, silence, goose-bumps... Wow. I felt like I just lost my girlfriend, because that song isn't mine anymore. It really made me think about how powerful music is as a medium and art form. I wrote some words and music in my bedroom as a way of staying sane, about a bleak and desperate place I was in, totally isolated and alone. Somehow that winds up reinterpreted by a music legend from a radically different era/genre and still retains sincerity and meaning — different, but every bit as pure."
Den siste er egentlig ikke noe rent cover, men samplingen er såpass likt originalen at jeg lar det passere. Eric Prydz lagde "Call on Me" for noen år siden, og den trenger vel ikke noe nærmere beskrivelse. Den er det derimot ikke lov å embedde andre steder, så dere får følge denne linken hvis dere trenger å høre den. Eventuelt bare se på videoen. Det er helt greit det også. Veldig greit faktisk.
Jeg synes derimot sangen i seg selv (ikke videoen) blekner mot en av de mest fantastiske 80-tallssangene noensinne: Steve Winwood - Valerie fra albumet Talking Back to the Night. Denne videoen har derimot frisk bruk av vindmaskin, og DET... er undervurdert!
- Are
Først ut er sangen "Heartbeats" av Jose Gonzalez fra albumet Veneer. For mange kjent som "den derre med sprettballene".
Men først ute, det var det The Knife som var.
Rage Against The Machine ga for en del år siden ut "Renegades Of Funk" fra albumet Renegades.
Hele albumet var et coveralbum, så et lite hint fikk man vel, men den er nok likevel mer kjent enn Afrika Bambaataa & The Soul Sonic Force's versjon.
Johnny Cash er kanskje det beste eksempelet på et cover som blir større enn originalen, da han lagde sin versjon av "Hurt".
Så mye større enn originalen ble den, at Trent Reznor fra Nine Inch Nails sa dette da han hørte coverversjonen av sin egen sang fra albumet The Downward Spiral:
"I pop the video in, and wow... Tears welling, silence, goose-bumps... Wow. I felt like I just lost my girlfriend, because that song isn't mine anymore. It really made me think about how powerful music is as a medium and art form. I wrote some words and music in my bedroom as a way of staying sane, about a bleak and desperate place I was in, totally isolated and alone. Somehow that winds up reinterpreted by a music legend from a radically different era/genre and still retains sincerity and meaning — different, but every bit as pure."
Den siste er egentlig ikke noe rent cover, men samplingen er såpass likt originalen at jeg lar det passere. Eric Prydz lagde "Call on Me" for noen år siden, og den trenger vel ikke noe nærmere beskrivelse. Den er det derimot ikke lov å embedde andre steder, så dere får følge denne linken hvis dere trenger å høre den. Eventuelt bare se på videoen. Det er helt greit det også. Veldig greit faktisk.
Jeg synes derimot sangen i seg selv (ikke videoen) blekner mot en av de mest fantastiske 80-tallssangene noensinne: Steve Winwood - Valerie fra albumet Talking Back to the Night. Denne videoen har derimot frisk bruk av vindmaskin, og DET... er undervurdert!
- Are
beste coversangen
Frode hadde denne på bloggen sin her om dagen, men denne kan aldri postes for ofte.
Helt fra jeg hørte denne for noen år siden har jeg lurt på hvordan en tykk skjeggete bamse av en kar kan synge så pent.
- Are
Helt fra jeg hørte denne for noen år siden har jeg lurt på hvordan en tykk skjeggete bamse av en kar kan synge så pent.
- Are
tirsdag 16. mars 2010
Våren er her... del 3
Flere sanger til fornøyd strutting på asfalten. "Act Like You Know" er fra Fat Larry's Band og albumet de ga ut i 1982, Breakin' Out, og for gutta (regner med det er flest gutter som har spilt mye GTA Vice City er nok denne godt kjent.
- Are
- Are
søndag 14. mars 2010
Ny spalte! Filmåret: 2010
Da er det på tide med første utgave av en ny spalte her hos Gategutter. Året 2010 er altså første året ut når undertegnede, Frode Vincenzo, går bakover i tid og tar for seg ett filmår av gangen. Planen er å ta for seg en film spesielt fra året som omtales. I tillegg vil jeg nok komme med litt annet snop fra det gjeldende året.
Første året ut er altså inneværende år, 2010. Nå er det tidlig i året ennå, og utvalget blant filmer som er kommet ut i år (og som jeg har sett i tillegg) er dessverre ikke uendelig.
En film jeg har sett dog, er Martin Scorsese sin "Shutter Island", som jeg selvsagt hadde en del forventninger til. Det er ingen hemmelighet (og hvorfor skulle det være det?) at den godeste Martin er blant mine absolutte favoritter når det kommer til regissører.
Årets film 2010 går til...
Shutter Island
US Marshal Teddy Daniels ankommer en øy utenfor Boston sammen med en ny partner, Chuck Aule. Daniels (Di Caprio) og Aule (Mark Ruffalo) skal etterforske en forsvinning fra fengselet på øyen, et fengsel for "the criminally insane". Jeg har ingen planer om å fortelle mye om handlingen i filmen her, dog. Den bør heller sees og oppleves selv. Det er en temmelig dyster film, og Di Caprio er som vanlig i toppform. Det er ikke uten grunn at han har vært med i fire av Martin Scorsese sine filmer inkludert deres første samarbeid, "Gangs of New York".
Skuespillerprestasjonene i filmen er fantastisk. Man forventer da heller ikke annet når man har navn som Ben Kingsley, Patricia Clarkson og Leonardo Di Caprio i rollene. Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane med samme tittel.
Uansett. Filmen anbefales av undertegnede og får altså æren av å bli første "Årets Film" i denne spalten. Det skal dog nevnes at årets film ikke alltid nødvendigvis betyr at det er den beste filmen fra året som omtales. Det kan være andre kriterier som ligger til grunne for det, men det vil jeg komme tilbake til i de enkelte tilfellene.
Nok ord. Her har dere traileren til Shutter Island.
Hva ellers har vi i vente i 2010?
Som sagt, det er tidlig på året ennå. Og like sikkert som at filmer om vampyrer er over snittet populært for tiden, er det at vi har mye fine filmer i vente. I tillegg til mye mindre ålreite filmopplevelser.
Her er noen filmer Gategutter (ja, jeg er såpass offensiv at jeg snakker for bloggen her nå) tror kan være god underholdning i inneværende filmår.
Edge of Darkness - Mel Gibson i et actiondrama. Kan blir moro. Klippene jeg har sett fra filmen virker hvert fall bra. Regissøren er forøvrig 70 år gammel. Klapp på skulder til han (tror jeg). Går på kino nå.
The Last Airbender - M.Night Shyamalan har måtte tåle mye kritikk for fimer som "The Village" og "Lady in the Water". Personlig likte jeg disse filmene, og selv om jeg er litt mer skeptisk til denne, så ser enkelte av scenene fra filmen riktig så flott ut. Kommer på kino i juli i Norge.
Inception - Kanskje filmen jeg gleder meg mest til i år. Regissør Christopher Nolan (Memento, Dark Knight) er en flink engelskmann han. Og Leonardo Di Caprio i hovedrollen og Marion Cottilard på rollelisten er også fint. Her har de også skjønt kunsten med å lage trailer for filmen. Ikke vis for mye, men nok til at man vil vite mer. Flott. Kommer på kino i Norge i sommer en gang.
Dinner for Schmucks - Paul Rudd og Zach Galifianakis. De er vittig. Steve Carrell er også med. Han er og vittig. Kan bli morsomt, med andre ord. Ingen som helst anelse om når den kommer på kino i Norge.
The Social Network - Denne kan enten bli veldig gull, eller veldig, veldig fail, føler jeg. Regissør David Fincher har kommet med godbiter som "Seven" og "Fight Club". Filmen handler om sosiale nettverk (undervurderte jeg leserne der?), og har bl.a. Rashida Jones i en rolle. Det er i grunn nok for meg. Mest det første og siste i grunn. Det med regissøren og Rashida, altså. Jada. Kommer ut i USA i oktober.
Unstoppable - Regi: Tony Scott. Denzel Washington og Rosario Dawson. Er visstnok om en godsvogn med noe farlig i som er på vei mot en by. Ja, nok en gang ikke handlingen som skaper håp her, med andre ord.
Due Date - Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis (han vittige med skjegg i Hangover) i komisk duo? Det må jo bare sees.
Sånn. Her skulle det vel være noe for enhver, vil jeg tro. Da var 2010 dekket, og i neste blir det da altså 2009 som blir tatt (grundig?) for seg av undertegnede. Som avslutning, her et tilbakeblikk på filmer fra
For 10 år siden:
Blant filmer som kom ut for 10 år siden, kan nevnes:
Requiem for a Dream, Memento, O Brother, Where Art Thou?, Traffic, Snatch, Gladiator, Chocolat, Amores Perros og What Lies Beneath.
Frode Vincenzo
Første året ut er altså inneværende år, 2010. Nå er det tidlig i året ennå, og utvalget blant filmer som er kommet ut i år (og som jeg har sett i tillegg) er dessverre ikke uendelig.
En film jeg har sett dog, er Martin Scorsese sin "Shutter Island", som jeg selvsagt hadde en del forventninger til. Det er ingen hemmelighet (og hvorfor skulle det være det?) at den godeste Martin er blant mine absolutte favoritter når det kommer til regissører.
Årets film 2010 går til...
Shutter Island
US Marshal Teddy Daniels ankommer en øy utenfor Boston sammen med en ny partner, Chuck Aule. Daniels (Di Caprio) og Aule (Mark Ruffalo) skal etterforske en forsvinning fra fengselet på øyen, et fengsel for "the criminally insane". Jeg har ingen planer om å fortelle mye om handlingen i filmen her, dog. Den bør heller sees og oppleves selv. Det er en temmelig dyster film, og Di Caprio er som vanlig i toppform. Det er ikke uten grunn at han har vært med i fire av Martin Scorsese sine filmer inkludert deres første samarbeid, "Gangs of New York".
Skuespillerprestasjonene i filmen er fantastisk. Man forventer da heller ikke annet når man har navn som Ben Kingsley, Patricia Clarkson og Leonardo Di Caprio i rollene. Filmen er basert på en roman av Dennis Lehane med samme tittel.
Uansett. Filmen anbefales av undertegnede og får altså æren av å bli første "Årets Film" i denne spalten. Det skal dog nevnes at årets film ikke alltid nødvendigvis betyr at det er den beste filmen fra året som omtales. Det kan være andre kriterier som ligger til grunne for det, men det vil jeg komme tilbake til i de enkelte tilfellene.
Nok ord. Her har dere traileren til Shutter Island.
Hva ellers har vi i vente i 2010?
Som sagt, det er tidlig på året ennå. Og like sikkert som at filmer om vampyrer er over snittet populært for tiden, er det at vi har mye fine filmer i vente. I tillegg til mye mindre ålreite filmopplevelser.
Her er noen filmer Gategutter (ja, jeg er såpass offensiv at jeg snakker for bloggen her nå) tror kan være god underholdning i inneværende filmår.
Edge of Darkness - Mel Gibson i et actiondrama. Kan blir moro. Klippene jeg har sett fra filmen virker hvert fall bra. Regissøren er forøvrig 70 år gammel. Klapp på skulder til han (tror jeg). Går på kino nå.
The Last Airbender - M.Night Shyamalan har måtte tåle mye kritikk for fimer som "The Village" og "Lady in the Water". Personlig likte jeg disse filmene, og selv om jeg er litt mer skeptisk til denne, så ser enkelte av scenene fra filmen riktig så flott ut. Kommer på kino i juli i Norge.
Inception - Kanskje filmen jeg gleder meg mest til i år. Regissør Christopher Nolan (Memento, Dark Knight) er en flink engelskmann han. Og Leonardo Di Caprio i hovedrollen og Marion Cottilard på rollelisten er også fint. Her har de også skjønt kunsten med å lage trailer for filmen. Ikke vis for mye, men nok til at man vil vite mer. Flott. Kommer på kino i Norge i sommer en gang.
Dinner for Schmucks - Paul Rudd og Zach Galifianakis. De er vittig. Steve Carrell er også med. Han er og vittig. Kan bli morsomt, med andre ord. Ingen som helst anelse om når den kommer på kino i Norge.
The Social Network - Denne kan enten bli veldig gull, eller veldig, veldig fail, føler jeg. Regissør David Fincher har kommet med godbiter som "Seven" og "Fight Club". Filmen handler om sosiale nettverk (undervurderte jeg leserne der?), og har bl.a. Rashida Jones i en rolle. Det er i grunn nok for meg. Mest det første og siste i grunn. Det med regissøren og Rashida, altså. Jada. Kommer ut i USA i oktober.
Unstoppable - Regi: Tony Scott. Denzel Washington og Rosario Dawson. Er visstnok om en godsvogn med noe farlig i som er på vei mot en by. Ja, nok en gang ikke handlingen som skaper håp her, med andre ord.
Due Date - Robert Downey Jr. og Zach Galifianakis (han vittige med skjegg i Hangover) i komisk duo? Det må jo bare sees.
Sånn. Her skulle det vel være noe for enhver, vil jeg tro. Da var 2010 dekket, og i neste blir det da altså 2009 som blir tatt (grundig?) for seg av undertegnede. Som avslutning, her et tilbakeblikk på filmer fra
For 10 år siden:
Blant filmer som kom ut for 10 år siden, kan nevnes:
Requiem for a Dream, Memento, O Brother, Where Art Thou?, Traffic, Snatch, Gladiator, Chocolat, Amores Perros og What Lies Beneath.
Frode Vincenzo
One breaks my body and the other breaks my soul
Ryan Adams (& The Cardinals av og til) leker seg mest med alternative country eller rock, men av og til glimter han til med noe som passer til litt deppings eller kanskje litt klinings hvis man heller er keen på det.
For eksempel denne, som er en av undertegnedes absolutte favoritter. Navnet er tatt fra La Cienega Boulevard i Los Angeles, men sannsynligvis er det nok om en eller annen tjej. Det er ofte det. Tjejor altså..
- Are
For eksempel denne, som er en av undertegnedes absolutte favoritter. Navnet er tatt fra La Cienega Boulevard i Los Angeles, men sannsynligvis er det nok om en eller annen tjej. Det er ofte det. Tjejor altså..
- Are
lørdag 13. mars 2010
Våren er her... del 2
Dette bandet vet jeg ærlig talt ikke så mye om. Jeg vet bare at de er tyske og at de får litt sanghjelp fra en som heter Paul Randolph. Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Det er musikk som passer nå som man ikke griner over snø og slaps lenger.
Jazzanova - Let Me Show Ya fra albumet Of All The Things.
- Are
Jazzanova - Let Me Show Ya fra albumet Of All The Things.
- Are
fredag 12. mars 2010
Våren ser endelig ut til å være her
Det ser ut som at våren endelig skal tygge vinteren opp og spytte den ut igjen, og det er da på høy tid. Nå er det bare til å finne frem solbrillene, legge vottene i skuffen og bli forkjølet etter at man overvurderer varmen når man ser solen, og følgelig klær seg for lite.
Nå som våren er her ( for det har jeg vel nevnt at jeg synes den er ), er det ikke lenge før man slenger seg i en park, finner frem engangsgrillen og kanskje noen pils ( eller noe annet leskende ). Coca-Cola duger også veldig godt i så måte.
Nok prat ( eller skrift da, hvert fall ). Her er noen låter som kan sette stemningen for de kommende månedene. For nå... NÅ skal det ikke snø mer i år.
Enter... Gipsy Kings!
Volare
Djobi Djoba
Hotel California-cover ( akkompagnert av bilder fra fantastiske "The Big Lebowski" )
Frode Vincenzo
Nå som våren er her ( for det har jeg vel nevnt at jeg synes den er ), er det ikke lenge før man slenger seg i en park, finner frem engangsgrillen og kanskje noen pils ( eller noe annet leskende ). Coca-Cola duger også veldig godt i så måte.
Nok prat ( eller skrift da, hvert fall ). Her er noen låter som kan sette stemningen for de kommende månedene. For nå... NÅ skal det ikke snø mer i år.
Enter... Gipsy Kings!
Volare
Djobi Djoba
Hotel California-cover ( akkompagnert av bilder fra fantastiske "The Big Lebowski" )
Frode Vincenzo
onsdag 10. mars 2010
Flere innlegg om gamle helter
"Du ser aldri Joe uten solbriller, for han drar ut på fylla før solen har gått ned, og drar ikke hjem før solen har stått opp igjen", Sa en bandkamerat om Joe Strummer.
Navnet er kanskje ikke så kjent for veldig mange, men hvis man starter på begynnelsen med et ikke ukjent band som heter The Clash, da ringer det kanskje en bjelle. Sammen med Sex Pistols var de et av de første punkbandene og startet opp i 1976. Da de ga ut albumet London Calling i 1979 slo de gjennom internasjonalt, med god hjelp av tittelsporsingelen. Sammen med "Rock The Casbah" fra albumet Combat Rock fra 1982 er dette Clash' mest kjente sanger, MEN det er ingen av dem jeg har valgt å ta med. Det er derimot "Straight To Hell", også fra Combat Rock, som M.I.A. samplet til hiten sin Paper Planes for et par år siden.
Etter The Clash hadde han noen tøyseår hvor det meste endte i tullball, før det tok seg kraftig opp da Joe Strummer & The Mescaleros kom til verden i 1999. De ga ut tre album, hvor de to siste Global A Go-Go og Streetcore er de beste.
Streetcore ble litt amputert. 22. Desember 2002 døde Joe hjemme hos seg selv av en medfødt hjertefeil, bare dager etter å ha spilt inn sangen "Silver & Gold" hvor den siste tekstlinjen er "I've got to hurry up before I grow too old", og han avslutter med å si "Alright, thats a take." Passe ironisk, eller passe skummelt.
Veggmaleri fra Avenue A i New York City.
- Are
tirsdag 9. mars 2010
Mannen i svart
Dette innlegget hyller mannen i svart, Johnny Cash. Navnet bør være kjent for de aller fleste som har hørt om musikk. Eller film for den saks skyld, i og med at filmen "Walk the Line" handler om nettopp Johnny-boy.
Johnny Cash døde i 2003, men er fremdeles høyaktuell etter at det siste albumet i "American Recordings"-serien ble sluppet nylig, nummer 6 i rekken. Rick Rubin har produsert platene, og de har bl.a. inneholdt noen temmelig fete coverlåter fra sjefen. "Hurt" er vel kanskje den mest kjente.
Denne kisen var forresten kristen, noe som ofte speiles i tekstene hans. Det er dog en sterk underdrivelse at det akkurat i dette tilfellet ikke gjør store skaden. For det er uendelig mye fete låter denne karen har lirt av seg opp gjennom årene.
En periode spilte han i et firkløver bestående av Kris Kristofferson, Waylon Jennings, Willie Nelson og ham selv. Temmelig store navn innen country-sjangeren kan man vel trygt si.
Atle Antonsen uttalte en gang om tøysemusikerne Fuentes, Holm, Nilsen og Lind ( Espen Lind hadde riktignok en klassiker med "Baby You're So Cool" ) om at de i forsøket på å covre en U2 låt ( "With or Without You" ) "viste hvordan man får 3 minutter til å høres ut som 11". Johnny Cash covret U2's "One", og fikk den til å virke sånn ca akkurat like lang som lengden på sangen. Bra, Johnny!
Her følger et par utvalg av godlåter fra Johnny Cash sin karriere.
Johnny Cash i The Highwaymen - Highwayman
Johnny Cash peker litt nese til disse gitarkompisene ( sannsynligvis ikke, for han hadde nok ikke hørt om noen av de )
The Man Comes Around ( denne, altså... )
Man in Black ( en slags tittellåt der, altså )
Are og Frode Vincenzo takker for seg for denne gang.
Johnny Cash døde i 2003, men er fremdeles høyaktuell etter at det siste albumet i "American Recordings"-serien ble sluppet nylig, nummer 6 i rekken. Rick Rubin har produsert platene, og de har bl.a. inneholdt noen temmelig fete coverlåter fra sjefen. "Hurt" er vel kanskje den mest kjente.
Denne kisen var forresten kristen, noe som ofte speiles i tekstene hans. Det er dog en sterk underdrivelse at det akkurat i dette tilfellet ikke gjør store skaden. For det er uendelig mye fete låter denne karen har lirt av seg opp gjennom årene.
En periode spilte han i et firkløver bestående av Kris Kristofferson, Waylon Jennings, Willie Nelson og ham selv. Temmelig store navn innen country-sjangeren kan man vel trygt si.
Atle Antonsen uttalte en gang om tøysemusikerne Fuentes, Holm, Nilsen og Lind ( Espen Lind hadde riktignok en klassiker med "Baby You're So Cool" ) om at de i forsøket på å covre en U2 låt ( "With or Without You" ) "viste hvordan man får 3 minutter til å høres ut som 11". Johnny Cash covret U2's "One", og fikk den til å virke sånn ca akkurat like lang som lengden på sangen. Bra, Johnny!
Her følger et par utvalg av godlåter fra Johnny Cash sin karriere.
Johnny Cash i The Highwaymen - Highwayman
Johnny Cash peker litt nese til disse gitarkompisene ( sannsynligvis ikke, for han hadde nok ikke hørt om noen av de )
The Man Comes Around ( denne, altså... )
Man in Black ( en slags tittellåt der, altså )
Are og Frode Vincenzo takker for seg for denne gang.
mandag 8. mars 2010
Smokey & The Bandit
Siden vi fortsatt er litt på Oscarbølgen flesker jeg til med et filminnlegg. Dette er en klassiker, og året den kom ut (1977) ble den bare slått av Star Wars når det gjaldt inntjening (totalt 127 millioner dollar).
Hovedrollen i filmen er spilt av evigunge Burt Reynolds, som vel strengt tatt fortsatt var rimelig sprek da den ble spilt inn.
Dama til Burt i filmen ble spilt av Sally Field som for oss litt yngre nok er mest kjent som hun dritkjipe kjerringa i Mrs. Doubtfire og som moren til Forrest i Forrest Gump. Nå spiller hun i Brothers & Sisters som jeg aldri har sett på, for det virker så nevrotisk jentete at selv Ally McBeal virker som Robocop 2. I 1977 var hun bare 30 og da var det mer sprett både her og der på en 70-tallsmåte.
OK, jeg skal være enig i at det nok er vanskelig å komme lenger unna en Oscarnominasjon for beste manus enn det Smokey & The Bandit er. Plotet går ut på at en rik dude fra Texas som er i Georgia er keen på Coors øl. Etterhvert får de tak i Burt (eller Bo "The Bandit" Darville) som skal gjøre jobben. Problemet er at frakt av Coors over (østover) Mississippi sees på som smugling, så Burt/Bo/The Bandit får tak i en kamerat som skal kjøre en lastebil med øl fra Texarkana samtidig som Burt selv kjøper seg en Pontiac Trans Am. (Det ble bare masse helvete og drit når jeg prøvde å legge inn bilde).
Resten av filmen er egentlig bare en eneste lang biljakt hvor Burt/Bo/Bandit, bil og etterhvert berte (Sally Field) skal avlede politiets (eller Smokey på truckførerslang) oppmerksomhet fra lastebilen.
Som sagt, Oscar for beste manus ble det absolutt ikke, men Oscar for beste biljakt, det hadde den vunnet lett. Den har også et fantastisk soundtrack.
- Are
Hovedrollen i filmen er spilt av evigunge Burt Reynolds, som vel strengt tatt fortsatt var rimelig sprek da den ble spilt inn.
Dama til Burt i filmen ble spilt av Sally Field som for oss litt yngre nok er mest kjent som hun dritkjipe kjerringa i Mrs. Doubtfire og som moren til Forrest i Forrest Gump. Nå spiller hun i Brothers & Sisters som jeg aldri har sett på, for det virker så nevrotisk jentete at selv Ally McBeal virker som Robocop 2. I 1977 var hun bare 30 og da var det mer sprett både her og der på en 70-tallsmåte.
OK, jeg skal være enig i at det nok er vanskelig å komme lenger unna en Oscarnominasjon for beste manus enn det Smokey & The Bandit er. Plotet går ut på at en rik dude fra Texas som er i Georgia er keen på Coors øl. Etterhvert får de tak i Burt (eller Bo "The Bandit" Darville) som skal gjøre jobben. Problemet er at frakt av Coors over (østover) Mississippi sees på som smugling, så Burt/Bo/The Bandit får tak i en kamerat som skal kjøre en lastebil med øl fra Texarkana samtidig som Burt selv kjøper seg en Pontiac Trans Am. (Det ble bare masse helvete og drit når jeg prøvde å legge inn bilde).
Resten av filmen er egentlig bare en eneste lang biljakt hvor Burt/Bo/Bandit, bil og etterhvert berte (Sally Field) skal avlede politiets (eller Smokey på truckførerslang) oppmerksomhet fra lastebilen.
Som sagt, Oscar for beste manus ble det absolutt ikke, men Oscar for beste biljakt, det hadde den vunnet lett. Den har også et fantastisk soundtrack.
- Are
søndag 7. mars 2010
And the Oscar goes to....
I natt er det Oscarutdeling. Gateguttene har ingen utsendt til Kodak Theater i år, men Frode Vincenzo og gjestegategutt Lars skal på Oscarvake hos en gatejen.. nei, det er hun ikke.
Da blir det altså, hvis Frode får orden på Ipod Touchen sin, liveoppdateringer fra vaken på twitteren vår. Her blir det vinnere, synsing, terningkast og kommentarer til kjolene (av Lars Thomas) og helt sikkert dårligere og dårligere rettskrivning etterhvert som Frode og Lars blir trøttere og fullere.
God Oscarnatt!
PS: Christoph Waltz, denne fortjener du. Viel Glück!
UPDATE: Og der vant du!
- Gateguttene
torsdag 4. mars 2010
Joggesoundtrack
Våren er her, og prosjekt strandkropp 2010 er so hot right now. Ingen av gateguttene jogger veldig mye (bortsett fra når vi løper fra politiet eller etter en fotball), men det er sikkert noen som gjør det. Derfor får dere et sprettent soundtrack nå som asfalten begynner å blir tørr.
- Are
- Are
onsdag 3. mars 2010
Ukas Skreppe (uke 8? kanskje 9? litt usikker...)
Ukas-spalten har hatt ei aldri så litta pause de siste ukene. Men nå børstes den støv av, og gjør et etterlengtet (?) comeback.
Ukas skreppe, uke 9 (fant ut at det er uke 9), er igjen en mørk liten godbit. Jeg vil understreke at undertegnedes smak langt i fra er så ensformig som den virker hittil. Jeg kan love mye variert fra godteposen i ukene som kommer, så ikke skift kanal om du ikke har likt det som har blitt posta hittil. Men vi holder oss altså i mørk- og liten-kategorien en uke til. Ta vel imot:
Natalie Portman
Denne yppige lille brunetten ser alltid upåklagelig ut. Selv med barbert hode får hun det til å rykke i undertegnedes undertegnede. Hun er en svært effen skuespillerinne, hun er morsom og hun er smart (Det vet jeg forsåvidt ingenting om, men jeg liker å tenke at hun er det.). Alle må se Garden State, som forøvrig er skrevet av Scrubs' egen Zach Braff. Dere vil bli forelska i Natalie. Men, nok tekst, mer bilder. Kos dere!
Ukas skreppe, uke 9 (fant ut at det er uke 9), er igjen en mørk liten godbit. Jeg vil understreke at undertegnedes smak langt i fra er så ensformig som den virker hittil. Jeg kan love mye variert fra godteposen i ukene som kommer, så ikke skift kanal om du ikke har likt det som har blitt posta hittil. Men vi holder oss altså i mørk- og liten-kategorien en uke til. Ta vel imot:
Natalie Portman
Denne yppige lille brunetten ser alltid upåklagelig ut. Selv med barbert hode får hun det til å rykke i undertegnedes undertegnede. Hun er en svært effen skuespillerinne, hun er morsom og hun er smart (Det vet jeg forsåvidt ingenting om, men jeg liker å tenke at hun er det.). Alle må se Garden State, som forøvrig er skrevet av Scrubs' egen Zach Braff. Dere vil bli forelska i Natalie. Men, nok tekst, mer bilder. Kos dere!
Donnis
Are beklager enda et rap-innlegg. Jeg følger umiddelbart opp med et til, og har overhodet ingen planer om å unnskylde meg.
I dag tidlig kom jeg over en for meg hittil ukjent rapper. Han er fra Atlanta, og goes by the name (yo), Donnis.
Mixtapen hans, Diary of an ATL Brave, er smekkfull av deilige letthørte raplåter. Tipper han blower up (yo) og blir stor om ikke lenge.
Husk å laste ned mixtapen (klikk på tittelen)!
-Håvard
I dag tidlig kom jeg over en for meg hittil ukjent rapper. Han er fra Atlanta, og goes by the name (yo), Donnis.
Mixtapen hans, Diary of an ATL Brave, er smekkfull av deilige letthørte raplåter. Tipper han blower up (yo) og blir stor om ikke lenge.
Husk å laste ned mixtapen (klikk på tittelen)!
-Håvard
tirsdag 2. mars 2010
Gang Starr
Jeg hadde lovet meg selv å roe litt ned på hip hopen en stund nå, men etter å ha hørt nyheten i går om at Guru som sammen med DJ Premier utgjør Gang Starr lå i koma etter hjertestans og ble operert i går kunne jeg ikke helt la være. God bedring Guru.
- Are
- Are
mandag 1. mars 2010
Bokspesial
Gateguttene ser ikke bare på mafiafilmer og hører ikke bare på g-funk. Av og til leser vi litt også. Her kommer en håndfull favoritter du kan kjøpe inn til påsken.
Linn Strømsborg
- Roskilde
Debutromanen fra Linn. Om konserter, gutter, øl, turer til Køben, bading om natten, festivaltullinger, hengekøyer og ting som aldri ble som man først hadde tenkt. Et must for alle Roskildegjengere, og egentlig for alle andre også. Nå kommer den snart på svensk (hvis du heller vil lese den sånn). Linn har også en gammel blogg som av og til våkner til liv, og det var der jeg fikk øynene opp for skrivingen hennes. Kjøp den på Ark Storgata og se etter hun som blir flau når du spør om få den signert =)
Johan Harstad
- Hässelby
En ganske ung forfatter fra Stavanger som ga ut denne boken i 2007. Hässelby er Johan Harstads bok nummer to, og min favoritt av de han har skrevet. En bok jeg ikke helt klarer å oppsummere kort, så jeg lar bokomslaget prate for seg:
Kanskje er det endelig sant, det menneskene har tenkt i så mange år: Nå står ikke verden til påske.Hässelby er en roman om Albert Åberg. Men det er også en roman om pappaen hans som gjorde så godt han kunne og som likevel endte opp med å være i veien, om Viktor og Milla og den lille katastrofen som rammer Hässelby sommeren 1982 og som kanskje, bare kanskje, har skylden i alt. En roman om å vokse opp i skyggen av Stockholm og vite at man aldri skal slippe unna, om Star Wars-leketøyets samleverdi, The Police, akausale årsakssammenhenger og hverdagens synkronitet, fra Hässelby til Hongkong og Normandie, livredde netter og vakre dager, med hjelp eller ikke hjelp fra Leni, Gina, Aldman og Åke, gjennom overfylte Clas Ohlson-lagre, ubehagelige leiligheter, kvelder med pingpong og søppeltømming i tomme gater ved det første lyset om morgenen.Hässelby er en roman om altfor mange demoner, som kanskje kom når det passet dårligst, men som likevel måtte komme. Før eller senere.
Johan Harstad
- Buzz Aldrin - Hvor ble det av deg i alt mylderet?
Debutromanen fra samme forfatter, også en av mine favoritter. Like vanskelig å forklare, så igjen får omtalen ta seg av det som trengs.
1999: Mattias skal bli med en musikerkompis til Færøyene på spilleoppdrag. Mattias er gartner og har vært sammen med kjæresten i over ti år. Han har en jobb han elsker og en kasse med utslitte bøker om romfart. Det Mattias vil mest av alt, er å ikke være i veien for noen, være anonym, et velfungerende tannhjul i verden. Men det skal så lite til før alt ramler sammen.
Charles Bukowski
- Post Office
Charles Bukowski levde som han skrev. Sammen med Jack Kerouac er han kjent som en av de største Beat-forfatterne noensinne. Dette er debutromanen hans fra 1971. Som med de andre bøkene hans syns jeg de er best på engelsk, språket og oversettelsen blir rett og slett litt kleint på norsk. Da passer det godt med en engelsk omtale også:
Henry Chinaski is a lowlife loser with a hand-to-mouth existence. His menial post office day job supports a life of beer, one-night stands and racetracks. Lurid, uncompromising and hilarious, "Post Office" is a landmark in American literature.
Kristopher Schau
- På vegne av venner
Denne er det vel få som ikke har fått med seg ennå, og Kristopher Schau trenger vel heller ingen introduksjon. En bok til ettertanke, og som viser en litt ukjent side av Schau. Tar med en omtale likevel:
Vinteren og våren 2009 bestemte Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige: Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.
- Are
Linn Strømsborg
- Roskilde
Debutromanen fra Linn. Om konserter, gutter, øl, turer til Køben, bading om natten, festivaltullinger, hengekøyer og ting som aldri ble som man først hadde tenkt. Et must for alle Roskildegjengere, og egentlig for alle andre også. Nå kommer den snart på svensk (hvis du heller vil lese den sånn). Linn har også en gammel blogg som av og til våkner til liv, og det var der jeg fikk øynene opp for skrivingen hennes. Kjøp den på Ark Storgata og se etter hun som blir flau når du spør om få den signert =)
Johan Harstad
- Hässelby
En ganske ung forfatter fra Stavanger som ga ut denne boken i 2007. Hässelby er Johan Harstads bok nummer to, og min favoritt av de han har skrevet. En bok jeg ikke helt klarer å oppsummere kort, så jeg lar bokomslaget prate for seg:
Kanskje er det endelig sant, det menneskene har tenkt i så mange år: Nå står ikke verden til påske.Hässelby er en roman om Albert Åberg. Men det er også en roman om pappaen hans som gjorde så godt han kunne og som likevel endte opp med å være i veien, om Viktor og Milla og den lille katastrofen som rammer Hässelby sommeren 1982 og som kanskje, bare kanskje, har skylden i alt. En roman om å vokse opp i skyggen av Stockholm og vite at man aldri skal slippe unna, om Star Wars-leketøyets samleverdi, The Police, akausale årsakssammenhenger og hverdagens synkronitet, fra Hässelby til Hongkong og Normandie, livredde netter og vakre dager, med hjelp eller ikke hjelp fra Leni, Gina, Aldman og Åke, gjennom overfylte Clas Ohlson-lagre, ubehagelige leiligheter, kvelder med pingpong og søppeltømming i tomme gater ved det første lyset om morgenen.Hässelby er en roman om altfor mange demoner, som kanskje kom når det passet dårligst, men som likevel måtte komme. Før eller senere.
Johan Harstad
- Buzz Aldrin - Hvor ble det av deg i alt mylderet?
Debutromanen fra samme forfatter, også en av mine favoritter. Like vanskelig å forklare, så igjen får omtalen ta seg av det som trengs.
1999: Mattias skal bli med en musikerkompis til Færøyene på spilleoppdrag. Mattias er gartner og har vært sammen med kjæresten i over ti år. Han har en jobb han elsker og en kasse med utslitte bøker om romfart. Det Mattias vil mest av alt, er å ikke være i veien for noen, være anonym, et velfungerende tannhjul i verden. Men det skal så lite til før alt ramler sammen.
Charles Bukowski
- Post Office
Charles Bukowski levde som han skrev. Sammen med Jack Kerouac er han kjent som en av de største Beat-forfatterne noensinne. Dette er debutromanen hans fra 1971. Som med de andre bøkene hans syns jeg de er best på engelsk, språket og oversettelsen blir rett og slett litt kleint på norsk. Da passer det godt med en engelsk omtale også:
Henry Chinaski is a lowlife loser with a hand-to-mouth existence. His menial post office day job supports a life of beer, one-night stands and racetracks. Lurid, uncompromising and hilarious, "Post Office" is a landmark in American literature.
Kristopher Schau
- På vegne av venner
Denne er det vel få som ikke har fått med seg ennå, og Kristopher Schau trenger vel heller ingen introduksjon. En bok til ettertanke, og som viser en litt ukjent side av Schau. Tar med en omtale likevel:
Vinteren og våren 2009 bestemte Kristopher Schau seg for å gå i kommunale begravelser i Oslo, begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige: Men hva når ikke et eneste menneske er til stede under bisettelsen? En ting er at klemmene og anekdotene i etterkant uteblir og at ingen sitter der og kjemper med tårene mens presten går gjennom rutinene, men hva er det egentlig som skjer? Skjer det noe? Er det noe? Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn bare et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske. Og så blir det ikke noe mer enn det igjen. Praktikaliteter. Det var bare derfor. Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.
- Are
Abonner på:
Innlegg (Atom)
