Fortsatt jul

Vi håper dere fortsatt har en fantastisk jul. Selvfølgelig måtte denne komme. Selv gutta i Run DMC holder det ekte med egen julesang.



Og Klovner i Kamp ga Vår Staude og han tøffelhelten på God Morgen Norge kortversjonen:

From all of us, to all of you....

God jul alle sammen, til både deg som leser og alle du bryr deg om.

The National

So much Christmas, so little time.

Et innlegg med lett underskru

Skal man poste sanger fra såpass nye album som dette, så bør det gjøres rimelig kjapt etter at den kom ut. Denne sangen er bare så bra at vi (jeg) er nødt til å gjøre et unntak.

Gorillaz ga ut tredjealbumet Plastic Beach i mars, og derfra kom etterhvert den smådeilige "On Melancholy Hill". Det er nesten så jeg lar være å si så veldig mye mer, og lar sangen tale for seg. Ser du godt etter i årets video 2010 finner du både Snoop Dogg og våre venner fra De La Soul. Småfrekt.

PS: Er litt mas her og der at Eva & The Heartmaker's "Mr. Tokyo" er en rip-off av denne. Jeg hører likheten, men altså, nei.

En gategutt runder 25

En av gateguttene spankulerer inn i sitt femogtyvende år, og dette må selvsagt markeres. Grattis med 25-årsdagen! High-five!

Den store dagen må selvsagt markeres, og denne låten går ut til gategutt-jubilanten.

Noen barndomshelter

Det er flere enn Kanye og vennene hans som har gitt ut album i høst. Det har også noen gamle helter som jeg egentlig har likt siden barneskolen, men som du på den tiden aldri hadde fått meg til å innrømme. Da likte man Scatman John og... øhm... Whigfield (som nå forsåvidt funker kun til nostalgiaturer. Scatman John. Ikke så mye Whigfield.)

Heltene jeg snakker om er nesten på alder med svigerforeldrene mine, og da jeg begynte å tenke på det så jeg plutselig for meg svigerfar som sanger i dette bandet. Det ble fryktelig rart.

For svigerfar, han er ingen punkrocker. Bandet heter nemlig Bad Religion. Og uten at jeg egentlig har hørt svigerfar synge veldig mye, så er jeg rimelig sikker på at det er best for alle involverte at det er Greg Graffin som tar seg av den vokale delen her. Punkprofessoren, som han også kalles, fordi han foreleser noen kurs på Berkeley når bandet ikke er på tour, har en stemme som egentlig bare har blitt bedre og bedre jo eldre han blir. Han har ikke sunget dårlig, men da Bad Religion begynte for mange mange mange år siden, så hørtes han veldig mye yngre ut.

Uansett, de kom med nytt album nå i høst. The Dissent of Man. Derfra kommer "The Devil In Stitches".



Og noen gamle slagere:

Drunk Sincerity fra 1996-albumet "The Gray Race"

Generator fra 1992-albumet Generator

Skyscraper fra 1993-albumet Recipe For Hate

Sorrow fra 2002-albumet Process Of Belief

Kos og klums.

pit stop

Vi har skoleeksamen i morgen, så dette blir kort, men Kanye har som de fleste sikkert har fått med seg gitt ut nytt album, "My Dark Twisted Fantasy". Det kom denne mandagen. Der er blant annet denne, og den er fet den. Ræva lyd her, bra på spotify.



smask gateguttene.

NEStalgia

Jeg har nettopp børstet støv av vår gamle Nintendo, funnet i bakkjelleren hjemme i Bærum. To nye kontroller er kjøpt på Ebay, og jeg gleder meg som en unge til eksamenstiden er over så jeg kan få en tåre i øyekroken og ekstra sprett i steget av ren nostalgi. For dere født såpass sent at dere ikke husker Barcelona-OL, sånn ser den ut:



Dere som husker da denne konsollen var THE BOMB, husker nok også at det aller feteste med (nesten) alt var musikken på spillene. Man kan nesten ikke annet enn å smile og se for seg en eller annen ansatt sitte i et lite kott hos spillprodusenten og kverne ut 8-bits-slager på 8-bits-slager.

Et av de første spillene vi fikk her hjemme var Nintendo World Cup. Ikke AKKURAT Fifa 11 når det gjelder realismen, men det tar den igjen på sjarm og latterfaktor. Her kunne man takle spillere så øynene sto ut av hodet på dem (og til slutt ble liggende for godt hvis man taklet dem ofte nok), spille på grus, gress, asfalt og is, og man hadde noen magiske superspark som garanterte mål. I tillegg til dette var komponisten i storform.







Siden dette ikke er like morsomt uten spillet ved siden av, her er en liten best of-video:



En annen klassiker er Megaman 2, både spillet i seg selv og musikken. Her fra banene til Metal Man og Flash Man, og så han som hadde aller fetest musikk (men ikke fetest navn): Dr. Wily.







Mange husker nok også Ducktales-spillet, hvor siste banen selvfølgelig nok er på månen, hvor i alle fall Skrue McDuck ikke trenger sånt tull som astronautdrakt. Musikken der er i alle fall herlig.



Det er ikke veldig få som har remixet denne, så vi tar med en som kanskje er litt snillere mot ørene:



Mer rekker jeg ikke nå, men snart kommer SNEStalgia, og DER er det mye bra der!

Litt velfortjent skryt

Noen album får bare ikke den skryten de fortjener. 1996-albumet "Nocturnal" fra Heltah Skeltah er en av dem. Heltah Skeltah består av Rock og Ruck (skryt for oppfinnsomhet når det gjelder artistnavn fortjener de derimot ikke så mye av), men sistnevnte er kanskje mer kjent som Sean Price.

Nocturnal var altså debutplaten deres, og her er det mye snacks for oss hip hop-hoder. Det er ikke akkurat veldig mange enkeltsanger som står ut som floorfillers eller vorspielslagere, men de har klart det samme som Joy Division klarte med Unknown Pleasures og Mobb Deep klarte med Infamous-albumet. De har fått en albumhelhet som er veldig veldig god. Da Beatminerz er kjent for dystre, basstunge og mørke beats, og har fått hovedansvaret her. De få beatsene laget av andre passer godt inn i resten av lydbildet. Dette passer rett og slett om natten.

Nå blir det veldig anmeldelseaktig, så jeg stopper preiket nå, og lar gutta prate for seg.

Slash

Et innlegg uten youtube-link!

Til alle rockefans der ute som mangler en bok å lese. Biografien til Slash om tiden med Guns N' Roses og frem til Velvet Revolver-dagene kom for noen år siden. For å være ærlig var boken akkurat som jeg hadde håpet, og akkurat så rockestjernete man tror livet deres var. En av mine favorittpartier er hvor de, etter å ha måttet sparke trommisen sin fordi han hadde et smørbrødfat med kokain og heroin stående i kjøleskapet sitt (I'm not kidding), måtte på leting etter en ny:

"We tried on Martin Chambers from The Pretenders, who is a great guy, but we should have known that it wasn't going to work out the minute we saw that huge octopus drum kit he used with The Pretenders. It was more, for want of a better word, fantastic than your average drum kit. That thing had round poles that came over the top of it with cymbals hanging from them - it was just ridiculous.

He was setting it all up while Duff tuned up and got ready to play with him for a bit; Duff was the front line. He and the drummer had to click, first of all - if they didn't, there was no point in Izzy or me even picking up a guitar.

I was in the bathroom sitting on the toilet, reading a magazine, when Martin and Duff started playing, and as I listened through the door, I though, Oh boy. I was making something more appealing than what I was hearing at that moment..."

129,- på Ark var det i alle fall da jeg kjøpte den for ca. 2 år siden, og den heter enkelt og greit Slash.

Tom Morello Part II

Vi lovet dere mer med Tom Morello, og vi holder jo vårt ord. Sist var det hans tid i Rage Against the Machine som var i fokus. Nå skal vi ta for oss Tom Morello sin tid i Audioslave, samt hans soloprosjekt hvor han går under navnet The Nightwatchman.

Da Zach de la Rocha sluttet i RATM, fant de resterende medlemmene av RATM ut at de måtte finne på noe nytt. Chris Cornell var også på jakt etter noen nye folk å lage musikk med etter at Soundgarden var oppløst. De klarte å legge to og to sammen, og skapte altså bandet Audioslave. Med Chris Cornells lett gjenkjennelige stemme og de ikke helt rævva musikerne fra RATM debuterte de med albumet som originalt nok ble hetende "Audioslave".

Vi har lagt ut en del Audioslave her på bloggen tidligere, men vi føler at noen tåler en liten encore. I og med at det er Tom Morello dette handler om blir det litt tøysete å ikke ta med et par Audioslave-låter. Så.. here goes.

Cochise




Be Yourself




Like a Stone




Shadow on the Sun




I Am the Highway (Live)




Så er det Tom Morello sitt soloprosjekt The Nightwatchman som står for tur. Her har han gått en litt annen vei, kan man vel si. Det er nesten som at man får en følelse av at Tom har hentet inspirasjon fra den godeste mannen i sort, Johnny Cash. Knakende bra er det hvert fall.


Until the End (Live)





The Fabled City




Tom Morello er rimelig fornøyd med å være med på Guitar Hero...

A plastic smile, and a cowards frown.

Det store innlegget tar litt tid. Sånn er det når man skal finne tid for å sile, skrive og skrive om. I april var det et lite innlegg om Chuck Ragan fra Hot Water Music. Det er lenge nok siden til at dere kan få et til. To sanger fra det første soloalbumet hans.

For Broken Ears

The Boat

- Are

Filmåret 2008

Etter en lang pause er spalten Filmåret tilbake, og nå er det 2008 som står for tur. Og det var masse gode filmer også dette året. Heath Ledger imponerte de alle med sin rolle som Joker i The Dark Knight, og satte med det standarden for sånn ca 40% av halloween-kostymene det samme året. Brad Pitt ble født gammel i Benjamin Button, mens Slumdog Millionaire gjorde det folkelig å le av en guttunge som ramlet oppi bæsj.

Det er vanskelig å plukke ut en film fra dette året også, så her følger et par av undertegnede sine favoritter fra filmåret 2008.


Forgetting Sarah Marshall

For dere som husker at I Love You, Man fikk hederlig omtale her i Gategutter da det var filmåret 2009 som ble omtalt, er det kanskje ikke overraskende at også denne filmen falt i smak. I denne filmen er det derimot Jason Segal som har hovedrollen, mens Paul Rudd spiller en liten birolle som surfeinstruktøren Chuck. I tillegg var det her Russel Brand, i rollen som artisten Aldous Snow, for alvor slo gjennom internasjonalt. (Karakteren Aldous Snow fikk jo også en spin-off film i år. Den heter "Get Him to the Greek" og er helt forferdelig.) Mila Kunis er også med i FSM. Hun er jo ekkel. Nei. Det er mye bra humor i Forgetting Sarah Marshall, og en god del morsomme biroller, blant annet fra Bill Hader. Som med I Love You, Man er det mye pinlig humor, one-liners og herlig dialog. I tillegg har man en musikal om draculaer i et dukketeater-format, og det skal man ikke kimse av. Eller skal man? Morsomt er dette hvert fall uansett.





The Dark Knight

Ikke overraskende er det veldig lett for å tenke på Heath Ledger når man snakker om denne filmen. Det var mye snakk om at den avdøde skuespilleren fikk oscar for rolle sin som The Joker mye på grunn av hypen som oppsto etter hans død, men rolletolkningen hans i denne filmen ER jo faktisk fantastisk bra. Ikke så rart. Heath Ledger var en av de beste skuespillerne i sin generasjon. Uansett, filmen har et drøss med andre fantastiske skuespillere også. Når rollelisten inneholder navn som Christian Bale, Michael Caine, Gary Oldman, Morgan Freeman og Maggie Gyllenhaal... ja, da har man gjort noe riktig hvert fall. I tillegg er fimlen regissert av Christopher Nolan, som også har stått bak filmer som Memento, Batman Begins og, mest nylig, Inception.




Andre filmer man bør ha sett fra 2008 inkluderer:

Slumdog Millionaire - Vant 8 Academy Awards, og ikke uten grunn. Finfin film med et fantastisk soundtrack, flotte scener og Freida Pinto.


The Curious Case of Benjamin Button - Enkelte mener denne filmen er lang og kjedelig. Selv syntes jeg at filmen fungerer veldig bra. Filmen er ispedd en god dose humor som virker bra. I tillegg er det sterke skuespillerprestasjoner fra både hoved- og birollene. Brad Pitt og Cate Blanchett er som vanlig solide. Det spenstigste navnet på rollelisten er riktignok Mahershalalhashbaz Ali... friskt navn der, altså.


Gran Torino - Clint Eastwood er steintøff. Enkelt og greit. En del skuespillerprestasjoner som ikke akkurat imponerer veldig, men det gjør i grunn ikke noe. Er ikke lett å skinne ved siden av Clint'ern uansett. Mannen med stålblikket står forøvrig også for regi.


Taken - Etter man ser denne filmen sitter man igjen med en følelse av at man ikke har lyst å engang tenke på å kidnappe en datter av Liam Neeson. Spennende og intensiv film. Liam Neeson er en rutinert herremann, og her viser han en litt annen side av seg selv enn han gjør i.. tja.. for eksempel Love Actually.




Burn After Reading - Mange mener dette er en av de dårligere filmene fra brødrene Coen. Nå ligger listen etterhvert ganske høyt når man må sammenligne sine nye filmer med "Fargo", "O Brother, Where Art Thou?", "No Country for Old Men" og "The Big Lebowski". Burn After Reading er morsom, og spesielt John Malkovich og Brad Pitt er til tider fantastisk komisk i sine roller. George Clooney og Frances McDormand er også herlige, mens Richard Jenkins som alltid leverer.

Brad Pitt slik vi er vant til å se han. Nei.


The Hurt Locker - Nå er ikke jeg noe stor fan av krigsfilmer, men denne filmen likte jeg. Mye grunnet Jeremy Renner, som gjør en fantastisk rolle, men også grunnet enkelte av scenene som er rimelig fantastiske. Også hyggelig at filmen slo Avatar i Oscar-racet.


Låt den rätte komma in - Vampyrfilmer har vi vel strengt tatt fått nok av i det siste. Denne filmen fikk jeg med meg på Canal Plus en gang, og denne filmen var rett og slett en høydare. Det har forresten amerikanerne funnet ut også, så de har selvsagt nok en gang bestemt seg for at det er lettere å lage en helt ny versjon av filmen i stedet for å utsette sine landsmenn for undertekster... den er grei.


Seven Pounds - Will Smith viste i The Pursuit of Happyness at han kan fikse dramaroller minst like bra som komedier. Her viser han det igjen. Rosario Dawson er en gategutt-favoritt, så det gjør ingenting at hun har den andre hovedrollen. I tillegg er det moro å se Woody Harrelson.


Changeling - Angelina Jolie har jeg aldri hatt noe sansen for. Men med Clint Eastwood i registolen blir jo det meste interessant. Og denne filmen var noe helt annet enn jeg forventet. Spennende og forstyrrende. Velspilt og velregissert.


Ellers er det verdt å få med seg The Wrestler med tøysegutten Mickey Rourke, en hel haug med tullefanter i Tropic Thunder, Pineapple Express, Sean Penn og Josh Brolin i Milk og RocknRolla. I tillegg kom Paul Rudd ut med Role Models som har noen herlige øyeblikk, mens Mark Strong er latterlig fet i Body of Lies, hvor også Russel Crowe og Leonardo Di Caprio er på rollelisten. Det er også Golshifteh Farahani. Friskt navn, søt jente.


For 10 år siden:

Blant filmer som kom ut i 1998:

The Big Lebowski, Saving Private Ryan, Fear and Loathing in Las Vegas, Lock, Stock and Two Smoking Barrels, Dark City, American History X, Meet Joe Black, Ronin, Run Lola Run og Fallen.

Musical Interlude

Vi forbereder et monsterinnlegg, så dere skal få noe i mellomtiden.

Egentlig kommer denne i retur kun fordi vi fant musikkvideoen. Dette er en repost, lydkvaliteten og bildekvaliteten er mildt sugende, i tillegg er det off-sync.

Det får ikke hjelpe. For her sitter vi stumme (av beundring) og har flere spørsmål enn svar. Hvor kommer egentlig elefanten inn i bildet? Hva er det Busta har på hodet rundt 1:35? Hva er det egentlig som skjer fra 2:34 og ut? Alt vi vet er to ting:

1. Den grønne mannen er creepy.
2. Her har det vært spist tabletter.



Klums fra gateguttene.

Shaolins finest part ?

At gateguttene liker Wu-Tang Clan er vel en dårlig skjult hemmelighet, selv om vi ikke har nevnt det veldig ofte i bloggen. Gutta fra Staten Island gjør så mye tøys at halvparten kunne vært nok.

Wu-Tang er nok ikke alltid det mest, i mangel på et bedre ord, tilgjengelige for mange som ikke er hardcore rapfans, med unntak av "Gravel Pit" og et par til. Til det kan beatsene virke litt stressende og rare.

Dagens utvalgte fra Ol' Dirty Bastard og vennene hans er nok mest kjent for å være sangen der det "glemte" medlemmet Cappadonna får sin revansje. Her forsyner han seg av hele siste halvpart av en fem-minutters sang og durer i vei på inn- og utpust. Sånn får man statusen "et av de råeste versene noensinne" av blant rapfans. Vi er forsåvidt enige vi, Cappadonna leverer som faen. (2:57 og ut).

Rage

Against The Machine.

Vi hadde egentlig tenkt å ha et innlegg om Tom Morello, gitaristen i RATM, Audioslave og enmannsprosjektet The Nightwatchman.

Det gjør vi da også, men vi kom frem til at det rett og slett var for mye bra Tom har vært med på til at vi kan få det i et innlegg. Derfor starter vi bare et sted vi. Det ble RATM, med Morello og en politisk knallrød sinnatagg med rastafletter.

Jeg er litt usikker på hvor mye vi trenger å fortelle dere om RATM, men de startet jo i alle fall med et albumcover som ikke akkurat er rosa enhjørninger og sukkerspinnskyer. Munken Thích Quảng Đức protesterte mot landets presidents forfølgelse av buddhister på sin egen måte. (Les mer om det hvis du vil, vi går ikke nærmere inn på det).

Uansett coverbilde, det selvtitulerte debutalbumet har endel sanger det svinger ordentlig av. Vi kjører safe med de mest kjente.

Know Your Enemy

Killing In The Name

Take The Power Back

Så tok det fire år da, før Evil Empire kom. Egentlig ikke mitt favorittalbum fra guttene, men det kom da bra saker derfra også. Dessverre er youtube fortsatt en ganske ustabil kamerat når det gjelder videoer, men det er en liveversjon her, så dere får kose dere med den.

Bulls On Parade

I 1999 kom The Battle Of Los Angeles. Den har blant annet mine to RATM-favorittsanger på menyen. I alle fall av de som er eget materiale. Den ene hørte jeg faktisk første gang på Tony Hawk 2 (spør en storebror, en kjæreste eller en eks), den andre ramlet jeg tilfeldigvis over hos en kamerat.

Guerilla Radio

Mic Check

Året etter kom det siste albumet før de splittet opp, Renegades. Kun coverlåter, blant annet en helfrekk en av en old school hip hop-slager.

Maggie's Farm

Her skulle vi egentlig ha avsluttet med den latterlig fete versjonen de har av "Renegades Of Funk", men siden Sony ikke er spesielt keen på at nordmenn skal få høre på den på youtube, så får dere spotifylinken. For den sangen, DEN altså..

Peace out.

BASS IN YOUR FACE, LONDON!!!

Sånn er stort sett Public Enemy. Flavor Flav og Chuck D er sinte som lemmen mens de forteller deg at du ikke skal tro på hypen og slåss mot makta, mens beatsene fyker rundt ørene på deg. (Og Flavors clock-on-a-rope flakser rundt ørene hans).

Ville det ikke vært enklere med et armbåndsur?

Bra. Det trengs å være litt sint av og til. Personlig er jeg f.eks. mest fan av Eminem når han har litt sinne som må ut, og ikke når han er tullegutt.

Likevel er det når Public Enemy roer det litt ned, får med seg en dude på gitar som er såpass gammel at moren min hørte på ham da hun var liten dudette, at de leverer det vi gateguttene mener er deres aller beste øyeblikk. (Sangen de har samplet er også en klassiker, sjekk den ut her.)

Public Enemy - He Got Game

Så det vi lurer på kjære lesere: Har dere game?

- Are

Punktum finale.

Vi gir oss. Nei.

Men, vi har lagt merke til at mange artister ofte har gjemt en skikkelig knallperle av et stemningspunktum på slutten av albumene sine. Akkurat som noen sanger bare skriker "jeg må være åpningslåten på dette albumet", skriker noen det helt motsatte. Dette innlegget skal altså handle om sistnevnte. Sangene vi bare merker at er helt rett at får være siste ord for denne gang (og som vi også finner ut, av og til er siste ord i det hele tatt).

Siden det er jeg (Are) som har stafettpinnen til jobben med å føre innlegget i pixler nå, så er jeg frekk nok til å begynne med min (fortsatt Are) favorittavslutter. Vi skal tilbake til 1995, til Goodie Mobs album "Soul Food" som vi har nevnt her før. Et enkelt piano, litt pianoklimpring, en gitarakkord, en dude med en skarptromme, litt gospeldamer og et sistevers av Cee-Lo Green (ja, han fra Gnarls Barkley) som er så bra levert atte... hjælp.



Siden vi først er down med rapperne kan vi like greit ta en til. Nasir Jones, eller bare Nas, største bidrag til verden vil mange sikkert mene er "Illmatic". Ikke at jeg er uenig, men andrealbumet "It Was Written" er neimen ikke mye dårligere. Der har han fått med seg litt Fugeesk drahjelp fra Lauryn Hill til å avslutte med "If I Ruled The World".



Outkast følger litt i fotsporene til sine plateselskapvenner i sørstatene. ATLiens-albumet (som er veldig veldig bra) avsluttes med en dude med tromme, en kar på piano og noen lyder som høres ut som en akvariepumpe som gurgler av fryd. "13th Floor/Growing Old" er nestemann ut.




Rocket Queen avslutter Guns N' Roses debutalbum Appetite For Destruction. Det begynner i grunnen litt halvgrovt, og hvis du syns du hører noen lyder som bestemor ville vasket ørene sine av i mellomspillet, så hører du helt riktig. Gutta mente de manglet noe ekstra der, så de dempet belysningen, ordnet noen puter og fyrte opp stearinlys. Så tok Axl med seg sin noe.... vokale kjæreste inn i studio og lot det stå til. (Dette finner jeg faktisk ikke på.) Rundt 4-minuttersmerket blir sangen litt annerledes. Slash klimprer koselig på gitaren, og Axl viser seg fra en rett så jovial og trofast side. Ikke fullt så jovialt er det at han ikke slutter å synge før 15 sekunder inn i den (som alltid) solide gitarsoloen Slash leverer.



Når vi først er inne på rock, skal vi ta med oss et avslutningsspor fra Audioslave. Vi har vært innom bandet før, men nå skal vi ta med en låt fra Revelations-albumet. Personlig er ikke albumet noe favoritt, men avslutningslåten Moth er en aldri så liten godbit. Den begynner ganske lett, før Brad Wilk på trommer åpner showet, raskt etterfulgt av en Tom Morello som leker seg på gitaren. Vi tror ganske så sikkert at Tom Morello har gitar hjemme, for han er nødt til å ha øvd bittelitt. Chris Cornell er det selvsagt ikke vanskelig å kjenne igjen på vokal, både på de ganske så rolige versene og de litt mindre rolige refrengene.



Jay-Z sitt debutalbum kom for hele 14 år siden. På Reasonable Doubt er det mye flott, og selv om ikke sistesporet utmerker seg spesielt i dette selskapet er det en av mine favoritter fra "han som gjør Yankeescapen mer kjent enn en Yankees-spiller kan".



Året før, i 1995, kom et annet legendarisk album ut. GZA gav da ut albumet Liquid Swords. Det albumet kunne vi nesten laget et eget innlegg om alene (og det bør dere nesten ikke se bort ifra at vi gjør), men nå handler det om avslutningsspor. B.I.B.L.E. (Basic Instructions Before Leaving Earth) får æren av å avslutte et album som gateguttene setter veldig høyt.



Vi skal bevege oss litt bort fra rap igjen, og vi skal enda lenger tilbake i tid. Beatles har de aller, aller fleste hørt om. De hadde noen hits for en del tiår siden, og en av de var siste sporet på albumet Magical Mystery Tour. Albumet inneholdt godlåter som Penny Lane, Strawberry Fields Forever og I am the Walrus. Ikke verst det, John, Paul, George og Ringo. Og siste låt på albumet er såpass jovial at vi rett og slett må inkludere den i dette innlegget. All You Need is Love.



Så tilbake til nåtid. Lisa Hannigan er en personlig favoritt hos Frode. Etter en del fantastiske låter sammen med Damien Rice gav hun i 2009 ut sitt første soloalbum, Sea Sew. Albumet er i sin helhet et særdeles flott album, og en av fjorårets høydare ifølge Frode. Avslutningssangen er en av favorittene, og Frode skulle gjerne hjulpet til å lage utklippingsbok med Lisa.



I 1994 entret Notorious B.I.G. hip-hop scenen med debutalbumet Ready To Die. Biggie Smalls, som han også ble kalt, gav faktisk bare ut ETT album før hans død i 1997. Albumet Life After Death kom poetisk nok ut vel to uker etter hans død. Avslutningssporet på Ready To Die er ikke noe særlig lystig, men det er temmelig gesten. "When I die, fuck it, I wanna go to hell..." er de første ordene i "Suicidal Thoughts" som avslutter Biggie's debutalbum.



Vi vet vi av og til skriver ting og har sanger vi har hatt før, men når man først snakker om sistespor før man dør, så er fortsatt Joe Strummer's "Silver And Gold (Before I Grow To Old)" småcreepy. Det var siste spor innspilt, siste spor på platen, spilt inn like før Joe døde. Siste ting han sang og sa? "I've got to hurry up before I grow too old" og "Ok, that's a take".



Vi har også noen sanger som vi mener BURDE vært avslutningsspor, fordi de har mye av den samme "avsluttende" følelsen som de sporene ofte har.

Death Cab For Cutie har et godt eksempel, og det heter "Different Name For The Same Thing". Det starter trist og småemo, men midt i sangen ombestemmer de seg. Tempoet tar seg opp, og det blir mer og mer smilefjes av hele greia, før det kuliminerer i noe temmelig gladmelankolsk. Det var det, tenker man kanskje da, men nei.... det var spor nummer fem.. av elleve. Og det føles mer enn bare litt rart.



Vi har tidligere nevnt Guns. De har også kanskje tidenes "avslutningsspor som ikke er et avslutningsspor", for det er vanskelig å finne noe mer.. i mangel på et bedre ord, grandiøst i deres back-katalog. Det er en fantastisk sang, og tar vel strengt tatt sånn på at den burde vært sist. Nå kom jo dette albumet så tidlig at det også var tilgjengelig på kassett, og det kan tenkes den var sist på side A, men det husker jeg ikke. I føljetongen "Gunsgutta er tullegutter" syns jeg det er litt herlig at Slash, i videoen, har på seg flosshatt, solbriller, max 3 knapper igjen på skjorten sin OG røyker inne i kirken under et bryllup, når han er forlover. Han har også glemt ringen. Bra Slash. Heldigvis er Duff der for å redde dagen, med skinnhansker på seg, fortsatt i kirken. Og da har vi fortsatt ikke nevnt at Slash topper heile driden med å ta en dramatisk exit og kommer gående ut av en helt annen kirke før han drar på med en gitarsolo LANGT i gokk i New Mexicos ødemark. Bra koherens. Nok om det, mer sang.

Look what I can do!

Vi i gategutter har, som de fleste andre, sett en del Disney-filmer opp gjennom årene. Det er nesten litt skremmende at det er 16 år siden Lion King kom ut. Spesielt når den i grunn kan defineres som en gammel film. Og en av oss var et tosifret antall år da den kom ut. Uansett, det har kommet mye gull hva musikk angår i Disney-filmer. Det har ikke vært veldig mye veldig bra siden midten av 90-tallet, som også er kjent for å være tiden da g-funken knallet inn toppformen. Noe som får oss til å tenke på hvor magisk det hadde vært hvis Snoop Dogg hadde vært stemmen i en disneyfilm på den tiden. Fortrinnsvis en hund. Kanskje en nyinnspilling av Lady og landstr... nei.

Uansett, her har dere noen herlige låter/scener fra et utvalg Disneyfilmer:

Fra The Jungle Book - The Monkey Song




Fra The Jungle Book - Bare Necessities

Enkelt og greit en meget jovial låt



Fra Aladdin - A Whole New World

Mens mange tror at det å ha en fet bil er greien for å plukke opp damer, var Aladdin langt forut for sin tid da han brukte et flyvende teppe. Flyvende teppe > bil.




Fra The Little Mermaid - Kiss the Girl

Disney goes reagge-ish



En annen frekk låt fra Disneykartoteket er Under the Sea, også fra The Little Mermaid

... og vi liker reagge-Disney. Vi gjør jo det.



The Circle of Life fra The Lion King


Her i Elton Johns versjon, med en sånn passe søt løveunge i videoen. I tillegg er Simba sannsynligvis på sitt aller søteste sånn ca 3:17 ut i videoen. Sånn, fyi.





I Just Can't Wait to be King fra The Lion King

Simba gleder seg til å bli konge. Ser jo den.




Be Prepared fra The Lion King


Scar er temmelig fornøyd med seg selv når han fremfører Be Prepared for sine disipler.





Pinocchios hit I've Got No Strings var det ikke mulig å finne en versjon både lyden var god og embedding var mulig, så her er link til youtube.



Helt til slutt, noen visdomsord fra Trampe til å sende dere ut i natten:

musical interlude 2

Large Professor leverer varene.

Musical interlude

Mens dere venter på at vi skal somle oss ferdig med neste innlegg.

Pretty Lights - I Can See It In Your Face

Og tanken som slo oss også på søndag:



- Are

Filmmusikk

Film er moro, og alle har sine favorittfilmer. Men mange der ute (kanskje alle egentlig) har nok også sine favoritt-øyeblikk som på en eller annen måte inneholder et element av musikk. Filmmusikk her må tolkes både som stemningsskapende musikk laget spesielt for en film, men også låter som er blitt brukt med stort hell i filmer.

Vi i gategutter har også våre favoritter. De er nok i grunn ganske mange av. Her er noen av de.

Først ut er en scene fra "The Big Lebowski". Coen-brødrene har laget mange godfilmer, og dette er så absolutt en av de. Jeff Bridges er legendarisk i sin rolle som The Dude, og John Torturro er intet minde enn fantastisk som rollekarakteren Jesus Quintana. Når man i tillegg sper på med Gipsy Kings sin versjon av "Hotel California"... ja, da blir det rett og slett seende ut som dette. (med en liten bonus Jesus-scene mot slutten)




I neste klipp er det ikke før veeeldig langt ut i klippet at musikken kommer. Men denne scenen er uansett så fantastisk at det ikke gjør noe. Filmen er True Romance, og skuespillerne i scenen er Christopher Walken og Dennis Hopper (RIP). Ikke bare er dialogen og musikken glimrende, men mimikken til de to skuespillerne gjennom hele scenen er rett og slett et studie i skuespill. Låten har nok mange hørt før. Skal innrømme at jeg ikke akkurat kunne navnet på den allikevel. På spotify heter den "Viens Mallika Sous Le Dome Edais" og er fra Lakme visstnok. Fin er den hvert fall. Hatten av for både musikk og filmkunst.




Neste låt er fra Oldboy sitt soundtrack. Generelt er hele cden et mesterverk som bør sjekkes ut. Det bør så absolutt filmen også, for så vidt. Filmmusikken er enkelt og greit nydelig. Det er vanskelig å si noe mer. Bare la deg fortrylle av dette fantastiske låtsporet, "The Last Waltz".




Nok et eksempel fra en film som Coen-brødrene står bak. "O Brother, Where Art Thou?" er en herlig film, med et meget friskt soundtrack. Øyeblikket da George Clooney og gjengen skal fremføre en låt i et studio er rett og slett glimrende underholdning.




Neste film ut er italienske Cinema Paradiso. Med Ennio Morricone som musikkansvarlig... da, altså. Denne scenen er rett og slett fantastisk, hvert fall om man har sett hele filmen da. Om ikke, kan det være lurt å bare lukke øynene og høre på om man ikke vil få noe fra filmen avslørt... (selv om det kanskje ikke er helt vanvittig overraskende det som hender, så er det en finfin scene uansett)




For en som har et i overkant godt forhold til New York er avslutningsscenen i "Gangs of New York" er personlig favoritt også. Igjen, dette er en avslutningsscene, så kanskje ikke supert å se den om man ikke har sett filmen. Låten som akkompagnerer scenen er "The Hands That Built America" av U2. Og Martin Scorsese... han, altså. Fantastisk nydelig avslutning på filmen.





Og når man først er inne på New York... så må man jo nesten ta med en låt fra Fievel - An American Tail. "Somewhere Out There" sunget av bror og søster Mousekewitz. Fyttifytti!





Det var det for nå.

- Frode Vincenzo

Strangeways, here we come

Morrissey altså. Han som er glad i lange sangtitler. Greit, av og til sier han ting som han i beste fall burde holdt for seg selv. Musikken han har laget derimot, både alene og sammen med The Smiths, den burde han absolutt ikke holdt for seg selv. Det har han heller ikke gjort. Bra for oss. Og bra for ham forsåvidt. Hyggelig når det går bra for andre.

Kanskje like greit å starte med begynnelsen. Da så Morrissey omtrent ut som på bildet over, og selv om t-skjorten sier at Smiths er døde så var de i alle fall sprell levende da. Slikt blir det sånt av:





Av og til forteller han det bare som det er:


Det var bare denne videoen jeg fant....






The Smiths døde (i alle fall som band) i 1987, men Morrissey fortsatte for seg selv han. Igjen bra for oss. Og igjen bra for ham. Fortsatt hyggelig når det g.. nei. Jo.
Det resulterte blant annet i dette.





Ikke dårlig der altså, men jeg sparte mine to favoritter til slutt.





Peace out

- Are

Birthdays was the worst days, now we sip champagne when we're thirsty

Christopher Wallace, Biggie Smalls eller The Notorious B.I.G. endte sine dager på samme måte som veldig mange av kjendisene som dør i LA: På Cedars-Sinai Medical Center (siste i rekken er vel Brittany Murphy), selv om det hele forsåvidt sluttet i veikrysset på Wilshire Boulevard/Fairfax Avenue, da Biggie og entouraget hans ventet på rødt lys og ble offer for en drive-by shooting.

Dette var ca. 2 uker før andrealbumet hans ble sluppet, som smått ironisk heter Life After Death og har Biggie ved siden av en begravelsesbil på coveret.



Som veldig mange andre artister som dør har "uutgitte opptak" blitt gitt ut senere. Ikke alltid så smart, siden det ofte er en grunn til at det ikke er gitt ut. Biggie har derimot en og annen "tidligere uutgitt" låt det er verdt å låne bort ørene til, men mer om dem senere. Først de han rakk å gjøre ferdig mens han var i live. For der er det virkelig mye bra.

Først ut er Ready To Die. Delvis selvbiografisk, og av flere utropt til et av de beste albumene noensinne. Dette var et av lokomotivene da East Coast-rapen steg opp fra asken for å ta opp kampen med West Coast-rapen som hadde vært storebror i årene etter Dr. Dre's The Chronic. Som veldig mange andre East Coast-album er selve lydbildet ganske sparsommelig og ofte mørkt eller blekt, og selve rappingen er det som driver det fremover. De to første singlene var derimot ikke spesielt mørke eller bleke. Den smått fantastiske "Juicy" og den nesten west coast-aktige "Big Poppa".





Siste singel ga et bedre bilde av resten av platen. Vi tror Biggie har fått i seg noe fast food han liker godt, for her virker han veldig opplagt. Åpentbart synes damene han virket opplagt også, for de ber ham om "One More Chance".



Det er mye å ta av her, Method Man er blant annet innom på "The What". Vi nevner også tittelsporet og "Everyday Struggle".





Dette var altså det eneste albumet Biggie fikk oppleve at kom ut, men Life After Death er en svanesang som bare matches av Heath Ledgers rolle som The Joker i Batman. Et av 3 rapalbum som har solgt til Diamant. Jeg måtte sjekke selv, det vil altså si over 10 000 000 album. Dette dobbeltalbumet inneholder blant annet to spor de fleste tenker på først hvis man skal nevne noen av sangene hans.





Sky's The Limit er også en herlig liten laidback sak.



En rimelig helfrekk en herfra, "Nasty Boy", ble senere omdøpt, resirkulert og frisket opp til å bli "Nasty Girl" fra Duets: The Final Chapter fra 2005. Her ber Nelly, P. Diddy og Jagged Edge alle jentene om å "grab your titties for B.I.G.".

Så begynte altså alle "ikke utgitt før"-greiene. Heldigvis har ikke Biggie endt opp på samme måte som Tupac, som har gitt ut mer materiale som død enn levende. Born Again er forsåvidt ikke et dårlig album. Det kom i 1999 og er klippet sammen av mye greier fra rundt Ready To Die ble spilt inn, og en hel bråte med andre rappere vi mer enn gjerne tar av oss hatten for. Vår favoritt fra albumet er nok uansett sangen som rett og slett heter "Notorious B.I.G". Youtube er i trassalderen når det gjelder å ha denne sangen i hørbar versjon, men den finnes i alle fall her.

Det har altså blitt en del remixer de siste årene. Ratatat har gitt ut to remix-album hvor de har gitt helt nye beats til gamle raplåter, og der er det en lovlig fet versjon av "Party & Bullshit". Bare hør her.



Fornøyd med egen innsats, med god grunn.

Det er ganske rart å tenke på at han ikke var eldre enn undertegnede da han døde. Du skulle absolutt fått vært her lenger. Big up Biggie!

Hva med dere? Klemmer dere på puppene deres for B.I.G.?

Litt frekt påfyll, og enda litt mer driv.

Etter en meget tam sommer på bloggfronten er Gategutter nå tilbake for fullt. Om sommeren har man jo tross alt så mye annet på programmet. Utepils, BBQ's, ferier og lignende. Nå er det derimot tilbake på skolen, og daaaa... Vi har nylig gitt dere litt sanger med driv, og et par av fantejenten Lil' Kim sine slagere fra Hard Core. Her kommer littegranne påfyll til disse to innleggene.

Som nevnt er det albumet "Hard Core" som definitivt står som favorittalbumet vårt når det snakkes om Kimberly. Vi tar av oss hatten for flere av sangene på denne klassikeren av en cd. Når tre sanger som dette kommer på rekke og rad på en cd... da, altså. Klapp på skulder til Lil' Kim der.

Lil' Kim - Big Momma Thang



Lil' Kim - No Time



Lil' Kim - Spend a Little Doe




Vi var også innom Foo Fighters. Dave Grohl er en gategutter-favoritt, uten tvil. Her følger en herlig låt fra tulleguttene fra over dammen.

Foo Fighers - My Hero



The Mars Volta spilte i Oslo for en god stund siden. Der var jeg, og det er jeg glad for. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke liker ALT fra disse guttene er like bra, men de har mye som er fryktelig flott. Det skal de ha. I tillegg bør det nevnes at vokalisten Cedric Bixler-Zavala er høyt oppe på listen over artister som kan gjøre triks med mikrofonen (av typen presise hælspark, svinge den rundt i luften etc). Her følger noen av de som jeg synes de fortjente minst en øl etter å ha fullført.


The Mars Volta - The Widow



The Mars Volta - L'Via L'Viaquez




Chris Cornell bør være et kjent navn for mange som har fulgt musikk de siste tiårene. Som vokalist for Soundgarden var han med i den store Grunge-bølgen som bl.a. herjet tidlig på 90-tallet, og hvor også Nirvana selvsagt var med på moroa. Chris Cornell prøvde seg deretter med et soloalbum "Euphoria Morning", som ikke ble noen stor suksess. Da vokalist Zach de la Rocha sluttet i Rage Against the Machine dannet de tre resterende medlemmene av bandet gruppen Audioslave sammen med nettopp Chris Cornell. Debutalbumet deres er en høydare, med mye godlåter. Dessverre klarte de ikke helt å følge dette opp med de to neste albumene (som ble deres siste), og etter dette har Chris Cornell virkelig tullet det til for seg selv da han fant ut at han skulle få Timbaland til å produsere for seg. Ikke at det nødvendigvis trenger å være så ille, men kombinasjonen Chris Cornell og Timbaland... ja, det falt hvert fall ikke veldig i smak for undertegnede.

Uansett, her er et par godlåter fra Audioslave, samt en frekk liten coverversjon Chris Cornell gjorde av en Michael Jackson-klassiker.

Audioslave - Like a Stone




Audioslave - Cochise
(Her brukte Audioslave litt fyrverkeri i sangen sin, de...)



Audioslave - Show Me How to Live




Chris Cornell - Billie Jean




Takk for meg.

- Frode Vincenzo

Queen B@#$H

Damerappere er det få av. Og uansett hvor mye det måtte koke under Jarhead-klippen til de Ottarmedlemmene som kan komme til å lese dette, så synes vi egentlig det ikke gjør så mye. Stort sett blir det best når de synger, men rapping blir ofte litt.. rart. Missy Elliott er bra nok, Lady Of Rage også. Vår favoritt er derimot jenta med et par king size grapefruits både i BHen og nedentil. Lil' Kim går ikke akkurat inn for å gjøre ting så barnevennlig hun kan. Hun er ordentlig useriøs, spesielt når hun lyver under ed og havner i fengsel i et år. Det var kanskje litt i overkant da, Kimberly. Bortsett fra å være en skikkelig søplekjeft så er hun også ganske kjent for å ikke ha på seg mer klær enn strengt tatt nødvendig.

Dagens to utvalgte sanger er fra debutalbumet Hard Core. Det albumet kan man trygt si ikke sto i hyllen til Cynthia DeLores Tucker, en aktivist som arbeidet for borgerrettigheter (som vi støtter av hele vårt hjerte) og mot gangsta rap (ikke alltid man treffer like godt med hva som er viktig her i verden). Hun gikk rett til Warner Bros. Records og klagde hun. Fordi de "produserte dette skitne makkverket". Selv om vi forsåvidt forstår at frekvensen av bakoversveis blant 69-åringer kan være høy av Lil' Kims lyriske bidrag til verden, er det vel tross alt ikke dem Lil' Kim skrev denne platen for. Så fikk også DeLores beskjed tilbake fra en og annen rapper. Her er Tupacs mening: " C.DeLores Tucker you's a motherfucker / Instead of trying to help a nigga you destroy a brother". Tucker saksøkte, fikk ingenting.

Frode har alltid bakoversveis, men ikke på grunn av innholdet. vi har faktisk våre favorittsanger av Lil' Kim fra denne platen vi. Her får du "Queen B@#$H" og "Drugs", hvor Notorious B.I.G. er med og fjaser litt.

Driv

Man kan fort få inntrykk av at vi bare er hip hop-hoder, eller har en forkjærlighet for slicke karer som synger smoothe sanger. Når vi ser på hva vi oftest linker til er det ikke så rart. Heldigvis stemmer det ikke det inntrykket helt. All ære til Dr. Dre og Snoop, men selv om vi er hardcore gategutter som er vant til champagne på Ulrikens topp eller dupping på bademadrass i Holtekilen, så er det ikke alltid vi føler det er oss de snakker til.

Da er det av og til greit med noen som har snublet i fuzzpedalen og bruker utestemme på plate. For eksempel Dave Grohl. Vår helt.

Ja, det er Dave Grohl, men jeg var litt langt unna, og har ikke innebygd håndvater på fylla, uansett hvor mye jeg skulle mene det selv.


Han og tulleguttene har laget VELDIG mye bra, men den med aller best driv er nå likevel denne. (Hvis noen vet hvor man får tak i t-skjorten han har på seg i denne videoen, eller hvis du vil på date med frode, send mail til: gategutter@gmail.com)



Da jeg var litt yngre hadde jeg en periode skateperiode. Da var læringskurven rimelig bratt når det gjaldt nye (for meg) band. Faktisk var jeg på min første konsert med Millencolin da jeg var 14. Akkurat de har jeg vokst fra, men det er noen band som fortsatt får seg en snurr på iTunes.









Så kommer en repost igjen da, men den passer godt inn her. En sang som blir bedre og bedre hver gang man hører den.



Det var det. For nå. Hej.

- Are